Skriv ut Skriv ut

10 år på noen minutter


10 år! 10 år har gått siden jeg helt tilfeldig blei dratt inn det som i dag

heter “Gatemagasinet Virkelig.” Jeg kom inn så tidlig at magasinet ennå

ikke hadde fått et navn. Året var 2005, og jeg var 27 år.

Tekst: Trine Lise Halmøy

Vi var fem stykker i redaksjonen, med gründer Trond Schjefstad som redaktør. Vi hadde hjemmekontor, men møttes en  dag i uka på Kafé X der vi hadde redaksjonsmøter. Jeg hadde  tre måneder med erfaring fra grafisk design, og tok på meg  den store jobben å brekke om det aller første magasinet. Det  ble trykket hos Nr1 trykkeri på avispapir og det var både  skummelt og nervepirrende da vi for første gang sto med et  rykende ferskt magasin i hånda. Når jeg i dag ser i det aller  første nummeret kan jeg helt ærlig si at jeg blir flau over min  egen prestasjon, men jeg gjorde mitt aller beste og det ble  godt mottatt. Vi solgte i massevis, til stor jubel for byens befolkning. (Og hvis jeg ikke husker helt feil så hadde vi vårt  første utsalg hos Bymisjonen.)

I begynnelsen var “Virkelig” kun basert på frivillighet, og  ingen fikk lønn. Alle penger gikk til å trykke opp neste nummer. Etter hvert så vi at for å kunne fortsette måtte noen få  lønn. Og sånn ble det. Noen forble veldig viktige frivillige,  mens redaktøren og jeg fikk lønn. Jeg ble ansatt i ei 50 %  stilling. Samme stillingsprosenten som jeg har i dag. Og vi  baserer oss også i dag på mye frivillighet.

gammel virkelig (Large)

Redaksjonslokalet i Skippergata. Her var det ikke særlig god plass, men undertegnede trivdes veldig godt der.

Vi fikk oss redaksjonslokale i Bispegata der vi fortsatte jobben med å produsere magasinet. Utsalget hadde vi på Kafé  103. Året er 2009. Trond Schjefstad blei sykmeldt, og som en  virvelvind fra ingensteds kom Eirik Junge Eliassen inn og tok  over skuta. Du kan tro skuta tok en annen vending. Vi ble mer aggressive, stilte flere spørsmål. Det resulterte i masse  avisskriverier. Noen la oss for hat, andre elsket oss, og det var  tøft å sitte midt oppi det hele da redaktøren ble drapstrua. Men  også den stormen blåste over.

Etter hvert flyttet vi
redaksjonslokalet til Skippergata før  turen gikk til Odd Fellow-bygningen i Storgatbakken hvor vi fortsatt befinner oss. Sistnevnte flytting var et eventyr  det fortsatt går sagn om. Her var alle vegger svart etter at  en musikkbutikk var siste leietaker, så det måtte males. Vi  malte, vi bygget vegg, vi monterte kjøkken, vi vasket og vi  sagde ut et digert hull i en betongvegg slik at våre selgere  også fikk tilgang på et moderne vannklosett. Og i et øyeblikk  av sinnsykhet fant daværende redaktør ut at vi måtteha en  telefonkiosk i lokalet. Ja, faktisk, en telefonkiosk. En god  gammeldags telefonkiosk. Jeg var vel den eneste som sam-men med redaktøren syntes at det var en knakanes god idè,  og merkelig nok fikk vi tak i en. Problemet var bare at den  var for høy til å kunne reises opp etter at fem mann hadde fått  den 500 kg metallklumpen inn, så den lå på gulvet til de  fjernet vindeltrappa opp til øveretasjen, og det ble et stort  hull som var akkurat passelig til at vi fikk reist opp telefon-kiosken. Så ble hullet tetta igjen, og telefonkiosken står på eksakt samme plass i dag som for fire år siden. Hvis den skal fjernes, må huset rives.

Å være eneste grafiske designer kan man si har vært ganske  ensomt. Ingen å spørre om råd eller hjelp innad i redaksjonen.  Jeg har ramla midt i mellom alle. Ikke har jeg hatt noe med  distribusjon å gjøre, og etter noen mislykket forsøk på å skrive  i starten, la jeg det på hylla. Jeg fikk også forbud i en periode  å redigere tekst etter at jeg forandret på ett ord i en setning, og  hele setninga endret mening. Jeg har heldigvis blitt mye bedre  på tekstredigering og har i dag fått løyvet tilbake.

Mye har også hvilt på mine skuldre, og tro meg, jeg har gjort  brølere. Ett år lagde vi to nummer 5, en halv tekst, i noe så  viktig som årboka, forsvant på mystisk vis, store skrivefeil på  forsida der Frode Alnæs plutselig ble hetende Frone Alnæs,  annonser har blitt glemt og samme tekst trykket to ganger i  to forskjellige utgaver. Og dette er bare noe av det mitt, til  tider, vimsete hode har klart å gjøre. Men jeg har feilet og lært. Gjennom mange år.

Trond gammel virkelig (Large)

Virkeligs gründer og første redaktør, Trond Schjefstad

Innimellom den grafiske jobbingen for “Virkelig” har jeg  sakte men sikkert jobbet meg opp som fotograf. Med studio  hos “Virkelig” så klart. Et helt eget studio der også de fleste  portretter du ser i magasinet har blitt tatt.

“Virkelig” er babyen min, og jeg er ikke helt klar for å gi den  fra meg selv om jeg kanskje burde gjøre plass til noen som  er bedre enn meg, som kan løfte magasinet til nye grafiske  høyder. Men enn så lenge blir jeg her. Vi har fått en lærling.  I grafisk design. Hun skal være hos oss til hun har tatt fagbrev.  Kanskje hun en dag blir den nye designeren?

Etter ti år er jeg her fortsatt. Jeg er den som har vært her  lengst. Jeg har sett alle mulige slags mennesker komme og gå. Rare folk, fine folk. Noen har satt dype spor i meg, andre kan  jeg ikke huske har vært hos oss. Jeg har overlevd to redak-tører. Jeg har opplevd at vi fusjonerte med “Ekko” i Bodø. Jeg  har hatt alle frisyrer du kan tenke deg, hatt noen kilo for mye,  gått ned noen kilo igjen, gått gravid og født et barn, flyttet tre  ganger, hatt et par kjærester og ikke minst lært meg å ikke ha  fordommer.

Jeg har ledd, jeg har grått, jeg har vært sint, jeg har vært  forbanna, jeg har elsket og jeg har hatet, men det viktigste av  alt – jeg har lært utrolig mye om meg selv og om andre men-nesker. Menneskene på Virkelig har vært med å forme meg til  den jeg er i dag. Og jeg begynner faktisk å synes at jeg er en  ganske så okei person.

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+

Les også...