Som 16-åring, sånn cirka midt på 60-tallet, fikk jeg hyre som dekksgutt på min første båt, en tankbåt som gikk med olje verden rundt. Og fra jeg satte mine bein om bord ble jeg prompte omdøpt til “Dekken”. Det var bare skipskatten som var lavere på rangstigen.
Omveltningen var stor. Fra et oversiktlig og trygt bygdeliv ble jeg omtrent over natten henvist til en fremmed og spennende tilværelse i utenriksfart. Utenriksfart, smak på ordet, det inneholder det meste. Og jeg ble om bord i nesten to år før jeg mønstret av.
Båten lå og losset olje i Lavera, et stykke utenfor Marseille, da jeg mønstret på, og den var faen så svær. Det var den største båten jeg noensinne hadde sett, 250 meter lang. Tidligere hadde jeg kun sett lokalbåten.
Hva møter en ung gutt når han kommer om bord? Tja, det første jeg så etter å ha blitt anvist lugar var en bråte med kakerlakker, og de formerte seg noe voldsomt. De hadde utvilsomt gode dager ombord. Og de fantes overalt! I skuffer og skap, i sengetøyet, i brødboksen og i messa. Huff! I begynnelsen var det skikkelig utrivelig. Noen ble sågar kokt sammen med maten, og jeg husker at vi brukte å samle dem på siden av tallerkenen. Ja ja, man venner seg stort sett til det meste.
Det neste jeg husker var mange fulle karer, som alle var svarte i munnviken av all pernoden de drakk. Senere på kvelden barket noen sammen i et voldsomt slagsmål, og dagen etter så de helt jævlig forslåtte ut. Alle de involverte måtte til skipperen og avgi forklaring, men alle sa at de hadde blitt overfalt på land. Da hadde jeg vært til sjøs i akkurat ett døgn!
Vi kastet loss dagen etter og gikk tvers over Middelhavet, til Tobruk der vi lastet olje som skulle til Hamburg. I Hamburg gikk jeg i land sammen med den samme garva gjengen. Det var mitt første møte med land etter at jeg hadde mønstret på. De dro rett opp til sjappene i St. Pauli, og derfra var det kort vei til Reeperbahn.
Jeg husker Anton, en gammel matros fra Senja. Han hadde følgende visdomsord å gi meg på min livsferd: “Dekken, ta deg et par drammer først, så varer det lenger”. Ja ja, han mente det godt, gammel, langt hjemmefra og hadde vært til sjøs i en uke…
Etter Hamburg gikk vi til den persiske gulfen, og siden gikk vi i fart kloden rundt.
Kosten om bord var veldig bra, selv om det var noen idiotiske ordninger som hang igjen fra gamle tider. Vi fikk egg og bacon fast til frokost hver onsdag og lørdag. Av en eller annen grunn måtte vi velge mellom ett egg og to baconskiver eller to egg og ikke noe bacon. En merkelig sak.
Arbeidet, når vi var på sjøen, bestod hovedsakelig av vedlikehold. Banking og skraping av rust til det kjedsommelige, mønje og male over. Det var noe eget med å være på havet, uke etter uke etter uke. Bare blått glitrende hav, en sol som hang rett over oss og sendte sjokkbølger av varme ned over skuta. Og du kunne like det eller la være. Om du var av det sistnevnte, var sjansen stor for at du mønstret av innen kort tid.
Ordet sikkerhet var det ingen som hadde hørt om. Vi hang i usikrede stillinger høyt over dekket mens vi jobbet, fra morgen til kveld. Vi klatret i pinneleidere utenfor skutesiden med sterk strøm under, mens vi jobbet på skrøpelige flåter og malte skutesiden. Ingen sikring her heller.
Som en kuriositet til dette med sikkerhet kan jeg hoppe litt fram i tid til sent på 70-tallet, da jeg seilte på en kjemikalietanker. Vi lastet ombord et stoff som vi fikk beskjed om var veldig farlig, og at vi måtte være forsiktige. Da vi senere kom til Statene for å losse fikk ingen av mannskapet komme på dekk. Istedenfor kom det amerikansk spesialpersonell om bord for å ta seg av lossingen. De hadde heldekkende gummidrakter og masker på seg. Jeg aner ikke den dag i dag hva lasten bestod av.
På kjemikalietankerne hadde vi all mulig last, og en gang hadde vi ren 96 % sprit i to av tankene. Da var det ikke fritt for at det ble litt svinn i lasten. Jeg husker Pumpemannen, han hadde fylt opp hele vaskemaskinen på vaskerommet med sprit.
De man seilte med var stort sett greie karer, og jeg har sågar kontakt med fire-fem stykker ennå.
Men jeg glemmer aldri krigsseilerne jeg seilte med. Det var gamle karer som ikke sa så mye. De holdt seg for seg selv, og var stadig plaget av gamle gjenferd. Så snart det var litt uvær satt de oppe i messa og drakk kaffe og skalv hele natten lang. Da ventet de på torpedoene, og gjenopplevde det marerittet de 25 år tidligere hadde vært igjennom. Det gjorde inntrykk på en 16-åring, og etter alle disse årene kan jeg fremdeles se dem for meg…
Fra tid til annen hadde vi stopp i maskinen, noe som medførte at vi kunne ligge og drive i timevis. Da fisket vi hai som kom til skutesiden. Båsen kom med en diger jernkrok, og stuerten spanderte noe gammelt kjøtt. Haien slukte agnet med en gang, og vi var en hel gjeng som dro den opp. Og den var svær, flere meter lang, men vi hadde tykt hampetau og jernwire en meter fra kroken. Vi drepte den og hogg den i fillebiter med brannøkser, og da blodtørsten hadde lagt seg lempet vi den over rekka der den ble til et måltid for andre haier.
Man kan si at fra tid til annen var hverdagen litt mer spennende enn livet på landsbygda. På lørdagene hadde vi filmdag, da så vi på elendige filmer vi hadde lånt av velferden. Vi fikk filmene om bord på store ruller.
Det var et veldig klasseskille på båtene i den tiden. Mannskapet, altså matroser, motormenn, smørere, lettmatroser og for ikke å glemme dekksgutter hadde sin egen messe. Så var det en messe for underoffiserene, Båsen, Tømmermannen, Reppen og kokken. Offiserene hadde også sin egen messe, men høyt der oppe, over alle andre, der var salongen. Der spiste skipperen, chefen og overstyrmannen. Dette idiotiske klasseskillet førte også til at offiserene helst ikke ville gå på land sammen med mannskapet. Det tok seg ikke ut at førstestyrmannen satt og drakk sammen med en matros eller en smører.
En norsk båt var et lite stykke Norge uansett hvor vi befant oss, og skipperens ord var lov. Han var jury, dommer og bøddel. En gang på en annen båt holdt skipperen sjørett da to spanjoler begynte å veive med kniver i messa under frokosten, og det ble en voldsom brudulje. Vi var på vei til Japan, og de ble sendt hjem fra første havn på egen regning. De måtte også betale billetten for nye folk fra Norge. En dyr affære.
Jeg vil nevne en skipper som jeg seilte med noen år senere. Jeg lærte meg tidlig å spille gitar til sjøs, og det skulle vise seg å være ganske så nyttig. Skipperen som var om bord viste seg å være glad i både whisky og gitarmusikk. Det samme var jeg. Så når vi var langt til sjøs og båten var tørrlagt, da kom han hver lørdagskveld inn i lugaren min med en flaske av edleste sort. Da måtte jeg spille, mens han spanderte whisky. En veldig allright clean deal. Men det var ganske så uvanlig i den tiden at skipperen satt og drakk i lugaren til en matros. Og hver gang han ble full sa han at han skulle drepe en mann når han mønstret av og kom hjem. Ja ja, jeg vet ikke hvordan det gikk. Men dette var som sagt på en senere båt.
På den første båten gikk livet sin vante gang, og vi seilte over hele kloden. Jeg gikk på land med skipskameratene i hver eneste havn, og de skulle hverken på kino eller teater. Nei, turen gikk til de mest lugubre steder som fantes, og de hadde vært der før. Og jeg ble bare klokere og klokere.
Jeg mønstret av i Trieste, Italia, etter nesten to år, og da var jeg en rik mann. Men etter et par måneder hjemme var jeg plutselig ikke så velbeslått lengre, så da mønstret jeg på en stykkgodsbåt som lettmatros. Den båten gikk på Europa og Vest-Afrika, men det er en annen historie.
