Skriv ut Skriv ut

Å skyte spurv med kanon

Ørretholmen er i dag et Texas, like uforutsigbart som en saloon med fulle lovløse, der kommunen er pianisten som alle skyter på. Når da cowboyene på Tromsø politikammer topper det hele med å kaste et livredd gissel på glattcelle, er tristessen i countryplata komplett. Riktignok har sheriffen beklaget hendelsen, men den viser politiets slit i møte med sin egen hverdag.

Da øksa ble hevet og skuddet falt på Ørretholmen, var det ingen overraskelse for mange av oss som har nærhet til dette miljøet. Det var neppe en overraskelse for politiet heller. Dagene forut for dramaet så vi et menneske som ble drevet fra skanse til skanse i sin forferdelige sykdom. Hans naboer og venner var vettskremte. Et par dager før var han bevæpnet. Hadde mannen hatt adresse på Krokenstranda, hadde han vært innbragt og fått hjelp for lenge siden, men dessverre tilhører han et miljø og en gruppe mennesker som oftere og oftere overlates til seg selv.

”Øksemannen” er ingen rabiat mann. Han er for det meste en sønn, en bror og til dels en svært hyggelig fyr. Han har vært svært syk og har krav på vår omsorg. Nå har han i tillegg et hull i låret. Det gjør det hele kanskje enklere for noen, nå har vi noe konkret å plastre han for. I dagene før overså vi hans rop om hjelp. Det er samfunnets unnfallenhet som førte han ut i dramaet, ikke han selv. Det måtte smelle en dag. Mannen med øksa er i LAR. Det vil si at Helse Nord har definert han som så syk at han får medikamenter mot sitt slit, på lik linje med en reumatiker eller en kolspasient. Han har slitt det siste året og ropt om hjelp inn i den kommunale tomheten. Tomheten plasserte han midlertidig på Ørretholmen (to uker), fordi det ikke var formålstjenlig å ha han boende der i en rehabsituasjon. Etter åtte måneder bodde han fortsatt der, og var i tillegg straffet for sitt sidemisbruk på en slik måte at han måtte daglig dra inn til byen for å få sin legale rettmessige medisin. (Vanlige syke får gjerne medikamenter for en uke eller en måned av gangen). Mannen er blakk i utgangspunktet og får avslag på sin søknad til kommunen om dekning av bussutgifter mellom Ørretholmen og Tromsø sentrum. Ingen kan gå 3,2 mil om dagen, og mannen blir uten sin livsviktige medisin. Pang! Jeg skjønner at det klikket for han.

Det var sikkert et svært selvtilfredsstillende, lettet utpust for lokale politikere å kunne klippe snora for boligene på Ørretholmen i 2004. Endelig var problemet løst. I ren norsk asylpolitisk stil hadde vi stua sammen mange problemer på et svært økonomisk antall kvadratmeter norsk bygdejord.

”En oase for folk som ikke har fått et skikkelig botilbud før”, sa en nå utgått politiker over et glass på G. Men vi hadde ikke lært. Oasen ble – som sammenstuinger flest – en ghetto, og snart overtok Ørretholmen i Tromsø statusen som Nedre Håpet hadde for et par sekler tilbake. Like lite som asylsøkere integreres i folket ved å bli plassert på bygda, fikk nå narkosyke (ofte psysisk syke) bostedsløse hverandre som naboer. Enhver norsk forelder skjønte at dette ikke var et sjakktrekk. Fordi: Når mine sønner sloss som ville dyr om den samme leken, er det slik at jeg skiller dem. Ingen av dem får leke med den leken de har kranglet om. Til situasjonen er roet ned må den ene leke videre på stua, og den sinteste av dem må være på rommet sitt en stund. Jeg bygger dem ikke et hus på landet og plasserer dem der i håp om at de skal løse konflikten selv.

Kjenninger av politiet er selvfølgelig en belastning. Det er de samme menneskene som igjen og igjen begår forbrytelser, vold og narkokrim. Politiet er på fornavn med de fleste av dem, og langt på vei de fleste tjenestemenn gjør alt de kan for å påvirke hverdagen til sine kjenninger positivt. Bare så synd at det blir høyere terskel for å hive seg i bilen når en av kjenningene går amok i saloonen på landsbygda.

“Dette var en meget utagerende og aggressiv person, som var helt ute av kontroll. Det var ingen annen utvei enn å skyte der og da,“ sier politimester Fyhn til NRK. Noen av oss skulle ønske han neste gang kunne si:

Dette er et medmenneske, en bror og sønn i sin dypeste nød, som samfunnet dessverre har latt gå så langt at vi måtte hindre han i ta liv. Vi i politiet lider med han og de skremte på Ørretholmen”.

Så er det da herlig naivt når Gunnhild Johansen og Svenn A. Nielsen mer enn antyder at noen bostedsløse har valgt husløsheten selv. Man har ikke så mange valg i en kommune som driftes etter det politiske ”i nøden spiser fanden fluer-prinsippet”. Noen bostedsløse er gitt opp av systemet, men ikke minst; noen av disse har gitt opp systemet. Det er i hvert fall helt på det rene at verken Ørretholmen eller Natthjemmet i Tromsø kvalifiserer som tilfredsstillende boliger for syke mennesker som trenger vår omsorg, trygghet og varme. Derfor er det slik at noen ikke tør annet enn å låne sofaen til en kamerat. ”Valgt det selv”? Tenk en gang til. Ikke en gang jeg, en til dels rusfri, fryktløs og 116 kilo tung tidligere kampsportmann hadde turt å overnatte en enenste natt i kommunal omsorg. Jeg hadde valgt natta under åpen himmel i 20 minus.

Folket i rus – og psykiatritjenesten gjør sitt ytterste for sine klienter. Boldermo og hennes stab jobber det remmer og tøy kan holde for å gi sine klienter et verdig liv og formålstjenlige tilbud. Det er en dobling av mennesker som trenger dem, men de må nedbemanne. Trolig med opp mot 30 %. Jeg tror at noen snart kommer til å få en politisk svingdør i bakhodet, i en kommune med 5,8 millioner i overskudd.

 

”Øksemannen” er ikke skyldfri, men hvem av oss skal kaste den første steinen på han?

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+

Les også...