Skriv ut Skriv ut

Absolutt Tarantino

“I steal from every movie ever made. I want to top expectations, I want to blow you away. Violence is one of the most fun things to watch”.– Quentin Tarantino –

Når dette skrives og (forhåpentligvis) leses er den årlige suksessen TIFF avsluttet. Og som vanlig har det vært fullt hus og stormende jubel. Høydepunktene har for noen vært cubansk zombiesplatter, for noen feelgoodfilm fra Nord-Korea, andre har digget glimrende dokumentarer, men for meg var rosinen i pølsa “Django Unchained”. Og ja, jeg innrømmer glatt at jeg er Tarantino-fan på min hals. I mitt univers er denne mannen ufeilbarlig. Helt siden jeg så “Reservoir Dogs” for første gang (jeg har sett alle filmene x antall ganger) har jeg gledet meg som et barn på julaften til hva denne helten ville komme opp med neste gang. Og jeg har vel strengt tatt aldri blitt skuffet. Så hvorfor ikke benytte denne anledningen til en aldri så liten gjennomgang av mannens historie og meritter så langt? Flott, da er vi enige.

Quentin Tarantino ble født 27. mars 1963 i Knoxville, Tennessee. Faren, Tony, var skuespiller og musiker, og moren, Connie, arbeidet som lege. Like etter fødselen giften moren seg med musikeren Curt Zastoupil som Tarantino utviklet et nært forhold til. I 1971 flyttet så familien til Los Angeles. Etter å ha droppet ut av High School begynte vår mann på skuespillerskolen James Best Theatre Company. I 1984 begynte han å jobbe i en videobutikk hvor han ble venn med filmskaperen Roger Avary, en mann som han senere skulle samarbeide med. Myten vil ha det til at Tarantino så alle filmene som var i videobutikken, og det er slett ikke umulig. Filmene til Tarantino er proppfulle av referanser til alle mulige (og umulige) sjangre. Samtidig fortsatte han skuespillerutdannelsen, og begynte etter hvert å konsentrere seg om manusskriving. Da han møtte produsenten Lawrence Bender på en sammenkomst, oppfordret produsenten ham til å skrive et manus. Resultatet ble “Reservoir Dogs”, Tarantino fikk regijobben og resten er historie.

“All right ramblers, let’s get rambling”.
“Reservoir Dogs” (De hensynsløse) ble sluppet løs på et uforberedt publikum på Sundance Filmfestival i 1992, og ble prompte nominert til juryprisen. Filmen omhandler et ran som går noe så inni hampen galt, og oppnøstingen av hva det var som egentlig skjedde, hvorfor det skjedde og hvem som hadde skylden for at det skjedde. Det høres ikke utpreget originalt ut, men det som gjør filmen unik er dialogen, historien som hopper frem og tilbake i tid og – ikke minst – et lag med kremskuespillere som blant annet Tim Roth, Harvey Keitel, Chris Penn og Michael Madsen. Sistnevntes rolle som Mr. Blonde er en karakter som får Frank Booth (Dennis Hopper i “Blue Velvet”) til å virke som en søt liten kosekanin. Og “mexican standoff”-scenen i filmens sluttminutter er blitt ikonisk. Jepp, Tarantino var ankommet. Mange anmeldere mente for øvrig at filmen var for voldelig. En mening som skulle bli en følgesvenn til alle Tarantinos filmer.

“Zed’s dead, baby. Zed’s dead”.
“Pulp Fiction” kom i 1994 og ble Tarantinos’ store gjennombrudd. Den ble belønnet med Gullpalmen ved filmfestivalen i Cannes, og vant en Oscar for beste manus i 1995. Og FOR en historie som fortelles. Livene til to leiemordere, en bokser, konen til en gangstersjef og to småbanditter flettes sammen, og som i “Reservoir Dogs” hoppes det frem og tilbake i tid. Hvis det er en rød tråd her, så er det en koffert med et innhold som aldri blir
avslørt, men som er utrolig viktig for alle involverte. Altså en Macguffin, som salige Hitchcock kalte det. “Pulp Fiction” er også filmen som vekket John Travoltas’ karriere til live igjen. I tillegg stiller nok en gang et stjernelag av skuespillere som Samuel L. Jackson, Bruce Willis og Harvey Keitel opp. Ja, til og med selveste Christopher Walken avlegger også et besøk. Har du ikke sett denne filmen lever du i et kulturelt ørkenlandskap, og har du sett den er det pinadø på tide å se den igjen. Mente kritikerne at filmen var for voldelig? Jaggu gjorde de ikke det.

“You’re not a rabbit, and I’m not a frog, so let’s not jump ahead”.
Etter overnevnte suksess tok Tarantino et hvileskjær, men regisserte likevel en av segment-ene i episodefilmen “Four Rooms” fra 1996. Filmen utspiller seg i fire forskjellige rom på et hotell, og Tim Roth spiller rollen som nattevakten som binder historiene sammen. Segmentet til Tarantino var “The Man from Hollywood”, og var en hyllest til tv-showet “Alfred Hitchcock presenterer”. “Four Rooms” fikk en heller lunken mottakelse fra både publikum og kritikere, men bevares; det finnes teitere måter å kaste bort et par timer på. Du blir ikke dummere av å se denne filmen. Pussig nok mente ingen at Tarantinos’ segment var for voldelig.

“I’m serious as a heart attack”.
Neste film ut var “Jackie Brown” i 1997, en film som er Tarantinos’ hyllest til Blaxploitationsjangeren som så dagens lys på tidlig 70-tall. Dette var filmer som hovedsakelig var beregnet for unge fargede i amerikanske storbyer, men fikk fort et publikum som gikk på tvers av raser og etnisitet. Hovedrollen gav Tarantino til Pan Grier som hadde spilt i filmer som “Coffy” og “Foxy Brown” som tilhører nevnte sjanger. Nok om det, her spiller Grier en lavtlønnet flyvertinne som smugler penger fra Mexico til USA som kurer for våpenselgeren Ordell (Samuel L. Jackson). Men mørke skyer truer i horisonten når hun blir arrestert for virksomheten. Noe annet skulle tatt seg ut. Andre kjente fjes som dukker opp er Bridget Fonda, Michael Keaton og Robert De Niro. Ikke akkurat ubetydeligheter i filmens verden. “Jackie Brown” er til Tarantino å være en rett-frem-historie selv om han faller for fristelsen til å leke litt med forskjellige scener. Publikum og kritikere var ikke helt sikre på hva de skulle mene. De fleste hadde nok regnet med at denne filmen ville være en slags “Pulp Fiction II”, så underleppen hang nok litt på mange. Men i ettertankens klare lys er “Jackie Brown” nok en superstilig kvalitetsfilm fra vår mann. “Alt for mye vold” klaget kritikerne. Uten at vi bryr oss.

“Revenge is a dish best served cold”.
Etter “Jackie Brown” ble det stille fra Tarantino. Ryktene gikk selvfølgelig, men fra Tarantino-leiren var det tyst. Lenge. Så fikk endelig fansen bekreftet at en ny film var på trappene, og høsten 2003 var det premiere på “Kill Bill”, vol. 1. Filmen var opprinnelig planlagt som èn film, men på grunn av lengden (fire timer +) ble den delt opp i to deler, og vol. 2 hadde ikke premiere før våren 2004. “Kill Bill” er et klassisk hevndrama, ambisiøst som bare rakkeren, og underholdende som bare fy. Uma Thurman har hovedrollen som The Bride, et medlem av en liga internasjonale leiemordere. Da hun trekker seg ut for å gifte seg blir hun og resten av personene i kirka der prøvebryllupet forgår massakrert av nevnte liga, og hun blir etterlatt som død. Hvilket hun selvfølgelig ikke er. Etter år i koma våkner hun opp, fly hoppende forbannet, og bestemmer seg (selvfølgelig) for at nå er det hevntid. Og du og du som hun hevner seg! Tarantino skrev rollen som The Bride for Uma Thurman, og det merkes. Ingen andre enn henne kunne ha spilt denne karakteren. I tillegg er skuespillere som David Carradine, Lucy Liu og Michael Madsen på rollelisten. Og som vanlig er lydsporet av ypperste kvalitet. “Kill Bill” 1 og 2 er ikke filmer man bare ser en gang. Det er filmer man eier. Proppfulle som de er av referanser og detaljer kan og må de sees mange, mange ganger. Fikk han kjeft for at filmen var for voldelig? Det kan du bite deg i nesa på! Det ryktes for øvrig at Tarantino planlegger “Kill Bill 3”. Om vi gleder oss? Er ex-paven gammel-nazist?

“It’s better than safe. It’s death proof”.
Neste prosjekt for Tarantino var et samarbeid mellom ham og regissør-vennen Robert Rodriguez (“Desperado”, “From Dusk till Dawn”) om noe de døpte “Grindhouse”, en amerikansk slang for kinoer som hovedsakelig viste filmer fulle av vold og sex. Planen var å regissere hver sin film for så å sette de sammen til en dobbelvisning. Dette ble gjort i USA, men i Europa ble de vist hver for seg. Tarantinos’ bidrag var “Death Proof” og hadde premiere i 2007. Her går han tilbake til midten av 70-tallet da bilfilmer var en egen liten subsjanger. Som vanlig blåser Tarantino støvet av en gammel helt, og denne gangen er det Kurt Russell som settes i rampelyset. Han spiller stuntmann Jack, en litt ustabil ex-stuntmann som tilbringer livet sitt i en spesialbygget bil. Spesialbygget i den forstand at den er dødssikker. I hvert fall så lenge man sitter i sjåførstolen. Jack har en litt usunn interesse; nemlig kontrollerte kollisjoner der utgangspunktet er gitt. De andre dør, Jack overlever. Men hvor lenge var Adam i paradis? “Death Proof” er et overflødighetshorn for oss som har vokst opp på en streng diett av videovold og rock. Her er referanser til obskure filmer, tøffe damer, intense biljakter og en bad guy som får som fortjent. Eller kanskje ikke. Og man trenger vel ikke nevne at lydsporet er perfekt. Som i alle filmene til Tarantino. Jada,
jada, filmen er full av unødvendig vold. Er nå det også blitt galt?

“We ain’t in the prisoner-takin’ business; we´re in the killin’ Nazi business”.
Etter denne lettbente (i Tarantino-universet) produksjonen vender han oppmerksomheten mot noe som er en hel industri i seg selv; krigsfilmen. “Inglorious Bastards” hadde premiere i 2009, og viser en Tarantino i storslag. Filmen er like mye en svart komedie som krigsfilm, og den tar seg store historiske friheter. For å si det mildt. Filmen er, typisk nok, delt inn i fem avsnitt, men den røde tråden er en plan om å likvidere lederskapet i Nazi-Tyskland. Her snakker vi om Hitler, Himmler, Göring og resten av bøtteballetten, må vite. Ulikt andre krigsfilmer lar Tarantino skuespillerne snakke språket til karakterene de fremstiller. Han lar tyskerne snakker tysk, franskmennene fransk og så videre. Et lite, men genialt knep. Som vanlig er rollebesetningen fra øverste hylle, men rosinen i pølsa er Christoph Waltz som SS-offiseren Hans Landa. En mææget ubehagelig karakter. For denne rollen mottok Waltz prisen som beste mannlige skuespiller i Cannes 2009, og han fikk både en Golden Globe og Oscar i 2010 for beste skuespiller i en birolle. Andre kjente ansikter som dukker opp er blant annet Brad Pitt, Diane Kruger og Mike Myers. Filmen fikk, som vanlig, en blandet mottakelse, og mye av kritikken gikk ut på at filmen var for voldelig. Noen ting forandrer seg aldri.

“I like the way you die, boy”.
Og da er vi tilbake der vi begynte. Med “Django Unchained”. Filmen hvor Tarantino endelig gir sjangeren spaghetti-western en etterlengtet overhaling. Løselig basert på den italienske filmen “Django” fra 1966 gir Tarantino oss en heidundrende hevnhistorie fra slavetiden i de dype sørstater. Jamie Foxx spiller Django, en slave som blir kjøpt fri av dusørjegeren Schultz (Christoph Waltz) mot at førstnevnte identifiserer en gruppe verdifulle forbrytere. Django loves friheten når oppdraget er fullført, men velger å holde sammen med Schultz. Hans overordnede mål er nemlig å finne hustruen han mistet til slavehandelen for mange år siden. Og så er det duket for eventyr, gitt. Tarantino bruker alle triksene i boka, pluss noen til som han har kommet på, og resultatet er en feiende flott hyllest til sjangeren. Skuespillere som Leonardo DiCaprio, Samuel L. Jackson og Franco Nero (den originale Django) bidrar også til festen. Som vanlig mente noen surpomper at volden tok overhånd, mens andre, som for eksempel Spike Lee, uttrykte at Tarantino lagde underholdning av slavetiden. Uavhengig av kritikken fikk han nok en gang Oscar for beste manus ved årets Oscarutdeling

Selvfølgelig er det underholdning! Tarantino er i underholdningsbransjen så dette sier seg selv. Hvis Tarantino noen gang skulle gå i eksistensialisme-fella og begynne å lage filmer om sjelens ubotelige ensomhet og annet vrøvl så har verden gått helt av hengslene. Da flyr griser i formasjon, Dovre har falt og KrF har regjeringsmakt i Norge. Med andre ord er det ekstremt dårlige odds på at så skal skje. Noe jeg er ekstremt glad for. Verden trenger en Tarantino. En filmskaper som tør å gå sine egen veier og gir superblaffen i hva andre mener og sier. Det er ikke så mange av hans kaliber. Derimot kryr det av middelmådigheter som spyr ut makkverk så søte og ekle at man får både diabetes en og to bare av å se filmplakaten. Og slikt skal man ikke spøke med.

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+

Les også...