Skriv ut Skriv ut

Age of Pamparius

Jeg er vokst opp på Nesodden, et bosted utenfor Oslo.

I barndommen er alt ferdig oppvarmet. Alt foregår inni et ”rom”. Blikket for verden, for hva som er til og hva som er viktig, godt og deilig, er sånn passelig avgrensa. Man har fått eller man har rappa fem kroner og står med sykkelen foran kiosken og peker gjennom et vindu ut hvert lille smågodt kioskdama skal putte oppi posen. Så setter man seg et sted og kjenner smaken bre seg, og man omsluttes av noe som kjennes godt.

Ut av denne romfølelsen hvor slike ting bare oppstår, kommer man plutselig en dag. Plutselig legger man merke til sykkelen: selve sykkelen. Så ser man kanskje det rustne kjedet, bremsene som ikke virker, alle de støgge drittklistremerkene som var så fine før denne plötsliga dag. Man ser kiosken, det lysende skiltet som er halvveis knust, og som blinker, juicyfruitpapiret og alt det andre småsøppelet som ligger på bakken. Hekken som er halvveis død og spriker i alle retninger, og asfaltkanten som er herpa av vinterplogen.
Fra da av ser man kioskdama og all sminken som her og der forråder sin oppgave. Man peker ut smågodtet, man setter seg ned, men ingen varm deilig følelse brer seg, man hiver innpå mer, men bare tiltrengt kjenner man at det som skal komme kommer. Det er på dette tidspunktet at man begynner å kjøpe mandariner for egne penger i november og hiver innpå ti om gangen. ”Er det ikke mer enn dette?” kommer man seg etter hvert til å tenke. Men så sitter man der en dag i en sofa og drikker øl og røyker. Jo, heldigvis. Etter noen år sitter man der igjen og hiver innpå øl etter øl og tenker på hvordan dette var før.
Teksturen til tingene, det det ikke står om i blader, det halvherpa ved alle ting som ikke blir finere av å være herpa. Det er det min generasjon aller helst vil bort fra. Følelsen som oppsto den gangen vi så det fine juicyfruitpapiret ligge møkkete og nedtrampa i skit. Det som var så rent og skinnende, som nå var noe helt annet. Det som da ble virkelig. Derfor selger Apple som hakka møkk, og vi sitter her i våre funkisleiligheter, med I-slickness oppetter øra. Alt rent og skinnende – som i blader.

Turboneger har en alternativ utvei. Da Pål Bøtker Kjærnes forlot Turboneger til fordel for epleplukking på New Zealand, desillu-sjonert og utslitt av et trangt, møkkete og  kranglete turnéliv, og siden kom tilbake for å starte en pizzasjappe (Pamparius Pizza), skrev Thomas Seltzer en sang om de utveier som finnes for vår generasjon (The Age of Pamparius). Det er ikke mange. Faktisk bare en. Du kan lage så mange pizzaer du vil, du kan lage en Napoli, en Calzone eller Peppe-roni, men pizza får du ikke. Bare ”pizza”. For alt er bare ”pizza”, (”juicyfruit”). Apocalypse dudes got nothing to loose. Den eneste måten å bake pizza på er å gi opp alt dette (”autentiske”) og kaste seg ut i møkka. Kom tilbake, Pål (Pot Pamparius). Her i denne trange, utsvetta turnébussen lager vi pizza.

På Nesodden, hvor jeg og mr. Seltzer er vokst opp, var det kanskje bare to ting å gjøre; å gå ut i skogen for å kikke på fugler slik jeg gjorde, eller dra til byen og delje løs på slagverk. (Bare blackmetalister kan gjøre begge deler innenfor ett liv).  
Selv om jeg (med min elendige oversikt) mener at Seltzers tekst er en av de beste tekst-ene som noen gang er skrevet, mener jeg fortsatt at det finnes mer enn en vei ut, og til og med en vei som er bedre enn den Thomas lokker Pål med. For mens Turboneger fikk finere og finere vaner og tekstene til Seltzer ble mer og mer gjennomtenkt møkkete (”møkkete”) blir ”livet i skogen” bare bedre og bedre. Alle de små gløttene av ”eksistens”; av sola som skinner så sært inn på en åpen glenne, av en bille som graver ufortrødent i møkka til en sau, av en fisk som vaker – og vaker og vaker, av ”en snute som snøfter henover marken” som Hamsun skrev, av et menneske som sitter og leser i den boka hvor han skriver dette – alt dette trenger seg mer og mer på. Hinsides møkkete/reint, pizza/”pizza”, ut/inn, arbeider humla seg systematisk fra blomst til blomst. Og poteten gror mens du spiser middag. Tusen takk.

Denne skapningen som vi er en del av, og som ytrer seg på så mange vis. Universets 13-14 milliarder års historie som lever i oss. Stjernestøvet som vi er laget av.  Man slipper å mene at alt dette er verdifullt, for man kjenner verdien av det før man mener noe som helst. Hva man kjenner vet jeg ikke. Absolutt ikke. Men jeg vil sette langt mer enn mine sentimentale krefter inn på å bevare ”det”, i mennesket og i den naturen som omgir oss.  Mange med litt ekstra i lommeboka må av og til reise fra sine blad-leiligheter til fjellandsbyer i Italia som ingen har hørt navnet på, for å spise pizza. En pizza som er så pizza at den ikke engang har et navn. Den heter bare ”pizza”. Det er kortere vei til skogen eller fjellet.

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+

Les også...