Skriv ut Skriv ut

Alle barn har rett til å reise

Det er kanskje ikke så sannsynlig at det kommer til å bli dratt i gang lange demonstrasjonstog under denne parolen, men på mange måter er nok barns behov for å reise  av og til undervurdert.

Ikke fordi en femåring har det helt store behovet for å føle seg bereist, men mer fordi også unge sinn trenger å føle seg flyttet ut av hjemmemiljøet sitt av og til. Den intense følelsen av å være ”på bortebane” er noe som ikke endrer seg så veldig med alder, og den er etter mitt skjønn en viktig barnelærdom å ha med seg. I tillegg er opplevelsen av at ting gjøres annerledes andre steder enn hjemme, en viktig lærdom for livet.

Montelimar, Rhônedalen, 1982: Vi stopper bilen i en støvsky i den varme kvelds-sola foran et noe slitent hotell. Jeg er 14. Lillesøster er 5. Og både vi og foreldrene våre er rikelig varme og slitne. Det har vært en lang og veldig varm dag i bil gjen-nom Frankrike fra nord til sør, og nå, mens sola går ned som i en scene fra en dårlig westernfilm, er det viktig å finne et hotell før det blir mørkt. Tro om det går an å bo her? Lufta dirrer, og det er nesten så en kan høre munnspillet fra ”The Good, the Bad and the Ugly” når døra går opp og en mørk, skjeggete mann med glitrende øyne planter støvlene på den støvete bakken.

I retrospekt var hele greia utrolig komisk. Den sørfranske hotellverten, som hadde tilbrakt deler av livet i Afrika på jakt, ”kidnappet” min lillesøster for å vise henne kjæledyrene sine, en leopard og en svart panter som han hadde i et bur i bakgården. Noe dramatikk ble det selvfølgelig, men det hele var kun godt ment, vi fikk oss rom, og hele historien endte veldig bra. Hotellet var kjempeeksotisk, med utstoppede dyr over alt og bar da også det klingende navnet ”Hôtel Le Phyton” – pytonhotellet.

Dette lille glimtet er et eksempel på en opp-levelse fra min barndoms ferieverden, det sørlige Frankrike. Og det var selvfølgelig mine foreldre, som likte å reise rundt i dette området om sommeren, som la grunnlaget for disse opplevelsene. Kan bare takke dem for å ha åpnet den døra for meg. Har senere vært i Sør-Frankrike mange ganger, spesielt i Languedoc-Roussillon, området fra sør i Rhônedalen til grensen mot Spania. På mange måter kanskje det ”franskeste” av Frankrike. Små, pittoreske landsbyer, som hentet ut av tegneserien om Asterix. Bestefedre som sitter spredt ut på parkbenker i skyggen, diskuterer lokalpolitikk over en liten ’pastis’ eller kaster seg ut i et slag pétanque på det lokale torget. Og et vell av fantastiske små bakerier, slaktere, ostebutikker og restauranter man bare kan gi seg ende over og nyte i fulle drag. Området omtales ofte som Frankrikes kjøkkenhage, og det produserer et bredt utvalg av landbruksprodukter, deriblant store mengder vin av stadig økende kvalitet. En forundringspakke til å hygge seg med for alle som interesserer seg for sånt.

Også for de søte små har området alt man kan ønske seg. Masser av sol om sommeren, milevis med flotte strender hvor man kun trenger bøtte og spade for å bli konge i eget land og Middelhavets blå, salte vann. Perfekt for lek, svømmetrening og vannsport. Og har man mer avanserte behov, så finnes det også badeland og liknende fasiliteter spredt utover – og på disse breddegrader bygges de heldigvis uten tak. Men det flott-este er kanskje at området er så avsides i forhold til pakketurisme. Turister, ja, men hovedsakelig franske parisere som ønsker å dyppe kontorsvette føtter i saltvann, og som synes at rivieraen (øst for Marseille) blir for fullt av folk og for dyrt. Og dette gjør Langedoc-Roussillon til en helt anner-ledes og mer spennende opplevelse, tror jeg. Før i verden var det nesten et must å snakke fransk. Nå er det nok mer å betegne som en fordel. Men det går også uten – med litt kreativitet og en liten smule ydmykhet. Den som virkelig legger seg i selen for å uttrykke seg, vil også møte ganske stor forståelse. Innbilt verdensherredømme er en dårlig plan, men det gjelder ikke bare der. Se på det som et generelt reiseråd.

For barna vil det være alle de annerledes tingene som er fantastiske. De tingene jeg husker fra min egen barndom. Lydene. Luktene. Fargene. Menneskene. Det er disse bildene som lagres i form av opplevelser. Og da trenger vi heller ikke å reise så langt. En bestemorferie på Senja eller en sykkeltur i Dividalen kan skape akkurat like mange minner. Og det er jo det som er så flott med minner.

Så, for dere som ennå ikke har planlagt ferien; det sørvestlige Frankrike anbefales. En kombinasjon av fly (til Nice) og leiebil gir nok mest mobilitet og flest opplevelser. Fransk lommeparlør, et godt kart og god tid er alt som trengs.

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+

Les også...