- Virkelig - http://virkelig.no/dev -

Alle har rett til god psykisk helse

For noen år siden vedtok både Troms fylke og Tromsø kommune byen og fylket vårt som antirasistisk sone.

Det var kanskje et litt rart vedtak å tenke på til å begynne med, men siden er disse vedtakene noe jeg for min del ofte trekker fram som noe helt unikt og flott, når jeg skal fortelle omverdenen om hvor bra det er å bo i Tromsø.

Nå er anledningen kommet for å heise en ny fane over byen, en fane som vaier for en felles visjon om at alle mennesker i byen skal erfare omsorg, respekt og rettferdighet. Men tida er moden for å heise fanen langt forbi det symbolske: Den må med alle sine applikasjoner, broderier og ornamenteringer fortelle sant, og den må bæres fremst i 17.mai-toget av Arild Hausberg. Eller kanskje aller helst av Jens Stoltenberg med ordfører og leder av omsorgskomiteen som duskebærere.

På fanen bør det stå ”Alle har rett til god psykisk helse”.

Og den må bæres rundt omkring i byen og plasseres i portrom, på kaiene, i trappe-oppganger, på gatehjørner og inn i de skjulte rommene i byen vår, der det finnes med-mennesker som oppholder seg, og som bor på forbudte områder. Fanen må mangfoldiggjøres og lages bannere av som kan henges opp på lyktestolpene i Storgata og i butikkvinduene og på kontorveggene på arbeidsplassene våre, og den må medbringes på fotballkamper og på konserter: ”Alle har rett til god psykisk helse” synger det over byen vår, som en vind som virvler i all frisk luft som vi puster i.

Vi ser på torget at det er gjort klart til festival. I det hele tatt gjøres det mye konkret i byrommet, og for så vidt på tegnebrettene til byplanleggerne også, for at folk skal inkluderes i byens rom. Da må vi også planlegge å tørre å investere i de menneskene som ikke har rom i byen vår, de menneskene som tar beslag i de skjulte rommene der det ikke er ment at folk skal bo, men som nyttiggjøres og gjøres til sine, og som faktisk fylles med mening av de som har tilhold der. Disse stedene er tilfluktsrom, oppholdsrom, venterom; indre rom for folk som er henvist til utelukkende å ta bolig i seg selv. Vi kan enes om at disse skjulte rommene i byen vår holder lav faktisk boligstandard.

En moderne by med visjoner og planleggere investerer selvfølgelig i de menneskene som prøver å gi rom til de som ikke har rom. Rom. Dere som arbeider med bostedsløse trenger handlingsrom. Dere som arbeider med folk som står utenfor, uten tak over hodet – dere som arbeider profesjonelt for å bedre kårene til de som ikke eier god psykisk helse, – dere trenger albuerom for å stille dere bak den flotte fanen som sier ”Alle har rett til god psykisk helse”.

Dere vet at de avviste ikke lar seg anbringe uten videre på tilfeldige steder, – i avvisningens geografi.

Alle mennesker bærer sin egen verdighet med seg overalt. Ingen kan gi, eller ta ifra, et annet menneske dets verdighet. Det vi kan gjøre, er å bekrefte hverandres verdighet, – eller ikke.

Bevilgende myndigheter må slutte å planlegge smått og gi dere som arbeider i rus- og psykiatritjenesten små kott til å bekrefte deres brukere sin verdighet i. Dere trenger handlingsrom – svære ballsaler – å bevege dere i. Dere trenger å bli satset på fordi det er det eneste rette å gjøre. Takk likevel for alt dere får til med knappe ressurser og i de små kottene.

Tving dere ut i lufta og la oss lage en god norsk slager – en skikkelig landeplage – som synges i alle offentlige rom; i alle rom.

”Alle har rett til god psykisk helse”.

Foto: Svein Figenschau