Skriv ut Skriv ut

Avkriminalisering?

Paradokset: De som er mest restriktive overfor substanser vi kaller narkotika, er ofte de mest liberale i forhold til alkohol og tobakk.

Vårt første problem er at når rusbruk klassifiseres som enten ”lovlig” eller ”ulovlig”, får vi et misvisende bilde av de personlige og sosiale skadevirkninger av rusbruken. Majoriteten av russkader i Norge har fortsatt sitt utspring i alkohol og tobakk, og ikke i substanser som er klassifisert som ulovlige. Den norske kollektive bevissthet later fortsatt som at det finnes to divisjoner av rusmidler. En lovlig og sosialt akseptert. Og en annen, skitten og tapersk praksis.

Mange års forskning og spekulasjon har ennå ikke gitt noen entydig forklaring på hvorfor Jeppe drikker. Da ansvaret for behandling av “narkosjuka” for noen år siden ble overført fra sosiale tjenester til helsetjenesten, beveget samfunnet seg et dugelig skritt i retning av å akseptere at rusmiddelavhengige er syke og trenger behandling. Men forestillingene om rusbruk som en svakhet i karakteren eller tegn på dårlig moral, henger fortsatt godt i. Legemiddelassistert rehabilitering (LAR) sin praksis er fortsatt tuftet på kontroll og represalier, vel så mye, som forståelse, respekt og brukermedvirkning. Samfunnet har forsøkt å fjerne avhengighetstilstander ved å definere dem som kriminelle og deretter tvinge dem i kne ved bruk av makt. Mot narkotikaen er slaget tapt. Visjonen om et narkotikafritt samfunn er uoppnåelig, vi må tenke mer fornuftig, humant og langsiktig.

I dag behandles narkosjuke ennå som undermennesker av både politi, helsevesen, vekterbransje og endel uopplyste eksemplarer av Ola og Kari Nordmann. Pårørende oppfattes ofte som en masete belastning i sin kamp for sine familiemedlemmer, og et merkelig forskjellsparadoks viser seg i alle narkosjukes liv; Når sykdommens symptomer viser seg, blir man ofte fratatt behandling. Slike grep er om lag like fornuftige som å straffe en diabetiker som har spist sjokolade, ved å ta fra ham insulinen.

Kan vi vurdere samfunnsøkonomien rasjonelt ved å fylle opp norske fengsler med mennesker som i sin sykelige avhengighet inntar substanser som er listet som ulovlige, vil vi finne ut at samfunnet bruker uante milliarder på tvangstiltak som ikke virker. Jo lenger fengselsstraff, desto lenger er veien tilbake til et normalt liv. Det er ikke slik at disse menneskene deler sin medisin med mindreårige. De aller, aller fleste har nok med sitt eget åk; å få i seg en tilstrekkelig dose til å leve en dag til. Et blodslit av et liv, med stigma og politi i hælene.

De store gutta
, som profitterer på dagens gatesalg, har skapt en hel verdensøkonomi basert på salg av knark. Det er disse som opprettholder det kriminelle markedet. Ved en avkriminalisering ville bunnen ramle ut av denne virksomheten. Da ville vi også på sikt gjort det lite attraktivt å selge stoffet, fordi mulighetene for å gjøre seg rik på salg av narkotika ville være betydelig redusert. Videre ville det ikke svare seg å hente større partier opiater i Afghanistan. Tilgangen til heroin ville trolig blitt ubetydelig i nordnorske gater.

Hundretusener av mennesker
i dette landet har blitt straffeforfulgt for oppbevaring og bruk av lettere stoffer som khat og cannabis. Straffeutmålingen for den som smugler et mindre antall gram urter står ikke tilbake for hvordan samfunnet straffer seksualforbrytere og drapsmenn. Joda, det er farlige stoffer, men vi må tørre å stille oss spørsmålet om hvor farlige de er? Sammenliknet med alkohol er flere av de kriminaliserte stoffene som helsekost å regne. Særlig hvis man ser på voldsstatistikk. Der drap er begått med rus inne i bildet, er alkohol overrepresentert. Et langt liv i frigjorte miljøer har gitt meg følgende observasjon: Jeg har aldri sett en mann i hasjrus banke kjerringa si.

Stoltenberg senior har ledet et regjerings-oppnevnt utvalg, hvis oppgave var å gi forslag til hvordan de mest hjelpetrengende rusmiddelavhengige kan få bedre hjelp. Vår stedlige politmester Fyhn har også sterke meninger om narkotikapolitikken. De aldrende herrer ser ulikt på utfordringene, men de er tydelige, begge to. Begge har blitt så gamle at de har sluttet å lyve bevisst, men man avslører lett at en av dem har tatt inn over seg at samfunnet har endret seg siden kua var kalv.

De fleste har i dag et mer opplyst og nyansert syn på utfordringene med rusmiddelbruk, enn da panikken over økende antall russjuke i Norge bredte seg på 60-tallet, og den forfeilede nulltoleranse-politikken fikk fotfeste i norsk mentalitet og statsforvaltning. Det er ikke lenger slik at ungdommen får feil venner og kronologisk tar seg frem skritt for skritt i dødspyramiden hasj-amfetamin-heroin. Det er heller ikke slik at ideologi nærer oppunder misbruk som på 70-tallet, da frikere og hippier røyka pot og lekte med LSD. Narkotikaen penetrerer i dag alle samfunnslag, og styres ikke lenger ut fra hvilket hjem du er oppvokst i. I dag hopper et ungt menneske gjerne rett på metamfetamin, uten å vite hva hasj er for noe. Nok et paradoks: De fleste russjuke jeg kjenner inntok de første ulovlige substanser i alkoholrus.

Jeg har tidligere
vært hardnakka motstander av all oppmykning, legalisering eller gratisutdeling av knark, men er nå i bevegelse mot en – etter mitt skjønn – mer formålstjenlig linje. Sett i lys av en oppmykning, må vi også på nytt ta stilling til heroinassistert behandling som en konsekvens av dette.

Overgangen til en mer rasjonell narkotikapolitikk trenger ikke være så dramatisk. Politiet må være lei av å løpe etter slitne narkosjuke mennesker. Norge har verdens dyreste rusbehandling, uten synlige effekter på liv, helse eller rehabilitering. De ressursene samfunnet setter av til denne gruppen burde vært brukt på skadereduksjon og forebyggende arbeid. Her burde politi og helsevesen, sammen med lærere og oss foreldre, spille en viktig rolle. Med dagens ordninger er ikke dialog et alternativ, da lek med ulovlige substanser er en kontinuerlig katt og muslek med politi, foreldre og systemer.

Det finnes, meg bekjent, ingen overbevisende dokumentasjon på at strenge straffereaksjoner knyttet til bruk og besittelse av narkotiske substanser reduserer tilgang til og bruk av stoffene. Erfaringer fra andre europeiske land tyder tvert imot på det motsatte. Da Portugal myket opp sin narkotikalovgivning, falt antallet overdoser samtidig som debutalderen for de fleste substanser økte.
Det er ikke tilgangen som styrer inntak av narkotika i dette landet. Polet flommer over av sprit, uten at de fleste av oss av den grunn er alkoholikere. Det som styrer inntak i vårt samfunn – om det er fett, sukker, sprit eller heroin – er holdninger, moter, tidsånd, omsorg og kunnskap. Intet annet.

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+

Les også...