Skriv ut Skriv ut

Brygger- Fra økonomi til staffasje

Bryggerekka som strakte seg nesten ubrutt fra verftet til Sør-jetéen var en gang sentrum for all økonomisk virksomhet i Tromsø. I dag har vi elleve igjen av dem, og såpass trenger vi for å ta vare på viktig tromsøhistorie.

Når vi ser på gamle bilder fra Tromsø, er bryggene noe av det første som slår oss. Før brannen på Austadkaia i 1948 var hele sjøfronten i Tromsø fra Sørjetéen til verftet en nesten ubrutt rekke av brygger. Strandtorget, Prostneset og Stortorget var de eneste gleppene. Skulle man ha seg en jobb, var bryggene stedet å spørre.

Elleve klenodier
Elleve av de gamle bryggene står igjen. Fire brygger ligger nord for Torghuken, fra Bangsundbrygga til Polarmuseet. To ligger i Sjøgata, en av dem er kafeen ”Flyt”. Nedenfor Radisson Blu ligger tre rødmalte brygger, Holmboebryggene. Skatt Nord og Arnesenbrygga ligger rett sør i Kaigata, og så har vi Biffhuset på Strandtorget. De fleste ligger ikke rett i sjøkanten lenger, Tromsø sentrum vokser lenger og lenger ut i sundet, så bryggene blir litt som en fisk på land.

Et lagerhus

Ei brygge er egentlig ikke noe annet enn et lagerhus. Store, tomme rom i to, tre eller fire etasjer kunne fylles med tørrfisk, saltfisk eller sildetønner for eksport, eller mel, sukker, tobakk og andre importvarer. Innholdet varierte med årstida. Bygget sto på påler ut i vannet. Dermed kunne man laste og losse fra utsida ved hjelp av en kran i røstet og et stort hjul inne i bygget.

All transport sjøveien
Fra begynnelsen av foregikk all transport sjøveien, det kom først vei til Tromsø i 1936. Jekter og seilskip la til på reia, ute i sundet, og så gikk småbåtene i skytteltrafikk med varene. Selvsagt var det mye tungt kroppsarbeid forbundet med dette, men arbeidskraft var billig. Sjauere, lærlinger, folk som skyldte penger til kjøpmannen, alle kunne settes i arbeid under lasting og lossing.

Allsidighet
Kjøpmennene i Tromsø var allsidige, de drev både med import og eksport. Fisk ble kjøpt opp under de store vinterfiskeriene, satt på lager og eksportert om sommeren når det var lettest å transportere den. Skip brukt til tørrfisk- og saltfiskeksport hadde ledig plass i lasterommet hjemover for importvarer. Mel, sukker, tobakk og kaffe var nødvendighetsvarer, stoffer til elegante tromsødamer, porselenskopper og desslike var mer luksus. Pomorene, russerne fra Kvitsjøen, kom selv med rug for å hente fisk. Så en og samme kjøpmann var både fiskeeksportør à la Nergård, importgrossist slik som Hako, dagligvarehandel som Rema 1000 og elegant detaljist som  Britts Boutique. Ei solid brygge med god lagerplass var en forutsetning for en slik form for økonomisk multitasking.

Polarmuseet – den eldste
Polarmuseet fra 1830 er kanskje den eldste brygga i Tromsø og den best bevarte. Her kan man lettest forestille seg hvordan ei brygge i full bruk har fungert. Heisemekanismen brukt til å laste og losse, inkludert det store hjulet, er bevart. Det er ingen kai på utsida, så en båt kan teoretisk legge til for lossing den dag i dag. Fra sida ser vi at huset fremdeles står på påler, den lille biten med fjære ved siden av er den eneste bevarte opprinnelige strandlinja i Tromsø sentrum.

Nyere brygger
Driv, den gamle Bangsundbrygga, er en av tre brygger som ble bygd opp etter en brann i området i 1902. De skulle bli de siste bryggene som ble bygd etter gammel oppskrift, for i 1904 kom den store brannen i Ålesund. Da ble det innført murtvang på alle kjøpsteder, og det ble slutt på trebrygger. Tre etasjer pluss loft og større takhøyde; her snakker vi om større dimensjoner, tilpasset større økonomisk aktivitet.

“Hus træng folk”

Branner i 1948 og 1969 ødela mange brygger, det gjorde også generell riving. Det var vel lettere å se verdien i fine empirehus enn i tjæreluktende brygger. Å selge fisk skjer i dag per telefon, mail og lastebil, dagligvareimport skjer via fire store kjeder og hjemmeinnredning
har vi visst overlatt til svenskene. Dermed blir bryggene tilholdssted for futen, for ekstremsportere og for damer med dyprenset hud. “Folk træng hus, og hus træng folk”, så det er nok best slik.

Radio på påler
Bangsundbrygga var, som noen vil huske, Ungdommens hus i noen uforglemmelige år på åttitallet. Blant alt som foregikk der, var også den banebrytende radiostasjonen Brygga radio, som satte ny standard for improvisasjon og direkthet under sending. Mitt livligste minne er Lytternes ønske sommeren 1982, hvor følgende replikkveksling gikk på direkten: ”No har vi lytteran sine ønska. Og det blei sællfølgelig…ja, du kainn jo si det, du” sier en brumlende mørk stemme med tværende taxisjåførdialekt. En lysere, kjappere og hissigere stemme er ikke sein om å ta ordet: ”Ja, det blei sællfølgelig It’s raining men. Kainn du førrstå at nån like sånn sjiiitmusikk?”. Taxibrumlebassen er tilbake: ”Næ. Vi spelle nåkka ainna”.

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+

Les også...