Skriv ut Skriv ut

Daling på øya: Verdensteateret

Foto: Knut HansvoldKnut Hansvold er daling med genetikk fra Balsfjorden og obskure strøk sør for moralsirkelen. Han burde derfor holde kjeft om noe som helst i Tromsø. I serien Daling på øya tar Knut oss likevel med til steder han er litt opptatt av.

Det tok tid før Tromsø oppdaget at vi hadde et klenodium midt i byen. Nord-Europas eldste kino i sammenhengende bruk, med klassisistiske forbilder og Louis Seize-detalje, samt latter, gråt, skrekk og dype kyss for generasjoner av tromsøværinger. Kanskje noen burde lagd film av verdensteaterhistorien? I alle fall en miniserie på tv…

Jeg kan egentlig ikke huske når Verdensteatret dukket opp på min horisont. Jo, jeg visste jo at det var der, og min første kinoopplevelse, Emil og grisungen, fant sted der. Kanskje det var i 1971? Vi var i alle fall raske med å flytte over til det moderne vidunderet i Grønnegata da det hevet seg av asfalten (som ble liggende igjen på taket) tidlig på syttitallet. Her snakker vi Star Wars, Olsenbanden og James Bond. Verdensteatret var bare en dårlig b-løsning når man ikke hadde fått knødd seg til å gå på Fokus i tide.

Oversett
Til og med da jeg gikk på guidekurs i 1984, var det ingen som snakket om Verdensteatret. Fokus var jo umulig å overse, selv om vi omtalte bygget i litt unnskyldende ordelag. Men det må man jo gjøre med en del ting i Tromsø, særlig arkitektur. I 1990 nærmest spratt TIFF ut av en eske og var plutselig det nye, kule. Og fremdeles var Verdensteatret ikke noe å snakke om, enn si være stolt av, film var fremdeles best på Fokus. Først i 1994 ble bygget
fredet. I den tida var jeg borte fra byen noen år, og da jeg kom tilbake, var Verdensteatret plutselig blitt en greie.

Stumfilmpalass
I 1916 sto den ferdig og var en av byens monumentale bygninger. På få år var filmen blitt så stor at den kunne utfordre både børs (Rødbanken) og katedral (Domkirken), i alle fall arkitektonisk. Tromsø var jo like mye en by av skjåer som av empirehus à la Folkets hus, så bygget må ha imponert. Du store verden! Hver kveld rullet hollywoodproduksjonen, utfordret av fransk, engelsk, tysk og dansk film, samt noen nølende forsøk på norsk film. Under scenen er den gamle orkestergrava vel bevart, herfra ble det spilt smektende fiolin under filmkyssene, skingrende dramatisk under biljakt og storslagne crescendo under indianerangrep. Det må ha vært et eventyr!

Lang tjeneste
Generasjoner av tromsøværinger har møtt filmen på Verdensteatret. På 1920-tallet så de norsk film blomstre opp, i april 1931 ble det lyd på filmene (kun to år etter Junaiten), og de gikk på tyskprodusert propaganda og ”Den forsvunne pølsemaker” under krigen. Rart ikke alle emigrerte til USA rundt 1948, da smørmangelen nesten var like ille som nå, mens hollywoodfilmene dryppet av melk og honning. Filmstjernene var jo også mer utadvendte og imøtekommende i fasongen, enn dagens lavkarbooffer.

Jugend og Louis Seize
Jeg har sjekka opp arkitekturen, og det kan høres ut som en god blanding av det meste, slik ting i Tromsø gjerne blir. Hør bare; klassisistiske forbilder, jugendvinduer og utsmykkingsdetaljer i Louis Seize-stil. Salen er utsmykket av Sverre Mack med motiver fra norsk folkediktning. Hadde vi bygd noe slikt i dag, hadde noen sagt ”harry”.

Film ad infinitum
Filmklubb, cinematek, filmfestival og barnefilm; salen fylles daglig som om over nitti års filmhistorie ikke skulle ha funnet sted. Til og med bryllup. Min favoritt er Stumfilmdagene. Det er bare så optimistisk å satse på at noe som helst er taust i en så pratesjuk by som Tromsø!

Foto: Knut Hansvold
Foto: Knut Hansvold.

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+

Les også...