Skriv ut Skriv ut

Dårlig samfunnsmessig tøtsj?

Det er mange ting som provoserer. Men lite gjør meg så opprørt som når samfunnets bærebjelker demonstrerer mangel på selvinnsikt og viser liten evne til nysgjerrighet og lærevilje.

Det er noe med at min sterke vilje til å tro på fellesskapet og fellesløsninger utfordres når sentrale elementer i det samme fellesskapet ikke demonstrerer en tydelig vilje til kvalitet og forbedring; kanskje snarere tvert imot.

Som vanlig er min frustrasjon trigget av en nyhetssak. En forsker og førsteamanuensis i pedagogikk har kastet ut en tanke om at norske syvåringer burde lære touch-metoden for å utvikle mer effektiv tastaturbruk. Han mener også at det norske samfunnet sløser vekk store ressurser fordi vi ikke utvikler denne kompetansen, og at det er et stort problem at norske lærere ikke selv behersker effektiv tastaturteknikk.

Så langt – alt vel.

Så har man naturligvis ønsket å la lærersiden kommentere saken, og da oppstår det noen brudd i undertegnedes logikk. Utdanningsforbundet mener nemlig at dette ikke er noen sak og at det “ for mange lærere vil være slik at de aldri kommer til å ta i bruk noen touch-metode”.

Jeg håper virkelig at utdanningsforbundet svarte i tåka rett etter en tung lunsj eller noe liknende, for dette er så langt jeg kan se, litt kritisk. Nå har i i fire tiår vært fryktelig opptatte av å forstå og forklare alt vi skulle lære, i stedet for bare å lære det. Det har samtidig gjort oss til et folk med alt for dårlige basiskunnskaper målt mot et generelt kunnskapsnivå. Jeg hadde egentlig håpet at vi nå var på vei ut av denne tunnelen, men kanskje er vi
det likevel ikke?

Det finnes en del ting her i verden som det er veldig praktisk å ha i ryggmargen. 7 x 6 = 42. Gangetabellen trenger vi ikke å forstå, men vi bruker den daglig. De av oss som har lært den. 13 x 13 = 169. Det samme kan sies om europeiske hovedsteder, tyske preposisjoner som styrer genitiv (for oss som har behov for sånne), metriske måleenheter eller mekanikken i prosentregning. Ikke mye å forstå, men veldig praktisk å kunne.

Jeg startet min aktive karriere med pc i jobben i Zürich i begynnelsen av juni 1991. Fordi sveitsere er et konservativt folk og hotellfag et konservativt fag, hadde jeg da allerede eksamen i “skrivemaskin”. Et fryktelig kremmende skolefag, med en lærer som fremstod som en slags krysning mellom en sjefssekretær og en kongepuddel. Og hun terroriserte altså en stakkars nordlending til å kunne skrive 200 ord i minuttet, bortimot feilfritt, med lokk over hendende og blikket løftet. Litt som å lære å spille piano eller noe annet motorisk.

Og her er litt av poenget mitt: Vi lærer alle motoriske ting i barndommen. Vi lærer å gå, vi lærer å sykle og svømme. I nyere tid er nesten alle barn innom dataspillenes verden og lærer motoriske tastekombinasjoner i massevis. Uten at de trenger å forstå annet enn at det er nyttig for dem.

Så, litt mer logikk: En relativt stor del av oss benytter i dag tastatur daglig, mange av oss i flere timer. Og vi blir stadig yngre når vi starter. Min toåring er for lengst i gang. Hvilket burde innebære at vi som nasjon for lengst burde ha identifisert at vi, som en av verdens ledende kunnskapsnasjoner, også burde sørge for at den oppvoksende generasjon blir “best” på å beherske det ledende kunnskapsverktøyet – tastaturet. Og det er et helt grunnleggende pedagogisk prinsipp at vi ønsker at den vi lærer noe av, skal beherske det bedre enn vi selv gjør. Det er med andre ord vanskelig å forestille seg at barn blir “best i verden” på digital læring, hvis lærerne ikke mener at det er nødvendig å være gode på digital læring og behandling av pc-er.

Et lite samfunnsøkonomisk eksperiment til slutt: Legger vi sammen SSBs årsverk for grunnskole og videregående skole, så snakker vi om cirka 100 000 årsverk. Og hvert av disse årsverkene er noe i nærheten av 1750 timer. Totalt altså 175 millioner timer. Og hvis anslagsvis 10 % (antagelig mer) av tiden brukes til tastaturrelatert arbeid, gir det 17,5 millioner timer foran tastatur. Til en snittkost på kanskje 400,- per time for skattebetalerne. Som igjen betyr at vi har en statlig kostnad på rundt syv milliarder kroner for en arbeidsaktivitet som arbeidstakerne ikke behersker godt. Og de skal endatil forsøke å lære den bort til barna våre. Det blir innmari dyre LFT-timer.

Jeg vet ikke helt, men av en eller annen grunn vil jeg gjerne, både som far og som skattebetaler, at norske lærere snarest skal bli verdens beste i pc-bruk. Det ville nemlig frigjøre betydelige ressurser til andre samfunnsnyttige tiltak eller skape mer aktivitet i skolen.

Vi har behov
for en riktig tøtsj.

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+

Les også...