Skriv ut Skriv ut

Den rosa sykkelen

Plutselig sto den bare der, en formiddag sent på
høsten jeg kom ned til busstoppet.

Tekst: Eve Rødfjell

Tilfeldig parkert ved innkjøringen til rideklubben, like ved
bilbroen over Krokelva. Den så ut som den akkurat var blitt
plassert der av et lite menneske, som bare skulle være borte et
lite øyeblikk for å hilse på hestene.

En rosa barnesykkel, blank og skinnende. Dekkene hadde
en hvit stripe innerst, like ved felgen. Den så ganske ny ut.
I hvert fall for en som ikke har så greie på sykler, en sånn
som meg. Jeg så meg rundt etter en mulig eier, men så ingen.
Bussen min kom, og jeg dro. Sykkelen sto på samme sted da jeg
kom hjem sent på kvelden. Husker at jeg tenkte at sykkelen så
ensom ut, – som om en sykkel kunne tenke. Hadde det lille
mennesket som eide den glemt den bort?

Det gikk flere dager. Sykkelen sto trofast og ventet på samme
sted. Vinteren meldte sin ankomst med kalde drag i luften.
Jeg håpet at sykkelen skulle få komme hjem før snøen falt.
Sykkelen sto jo godt synlig for biltrafikken, så den måtte jo
kunne bli sett av noen som savnet den. Endelig en dag var
sykkelen borte. Jeg trodde den hadde fått komme hjem.
Tenkte ikke mer på den rosa sykkelen før en dag i midten av
april.

Det startet egentlig et par dager før. Den frosne elven hadde
begynt å komme til liv. Det sildret og klukket som bare en
nyvåknet liten elv kan høres ut. Isen hadde brutt, og stadig
mer av vannet kom til syne etter som dagene gikk.
Jeg la merke til en grønn fotball som lå på et tykt isflak et godt
stykke ut i elva. Akkurat så langt ut at det var uforsvarlig å
forsøke å hente den. Den måtte ha havnet der ved et uhell,
kanskje at noen har sparket den utfor kanten.
Enda et vårtegn, tenkte jeg. Og reflekterte over alle fotballer
og hjemmesnekrede lekebåter av resteplank jeg har sett flytende
nedover elva hjemme.
Ballen lå der i to dager før den forsvant.

Jeg så den igjen lengre ned i elva. Der lå den som fanget i en virvel mot en stein.
Fotballen hadde selskap. Fint skinnende selskap.
En liten rosa barnesykkel hadde nest-en kommet helt frem fra en isblokk.
Hjertet mitt sank litt. Sykkelen hadde ikke kommet seg hjem før vinteren.
I stedet hadde den blitt kastet i elva. Nå lå den der, fastfrosset i
isen. For en trist vinter den hadde hatt. Langt hjemmefra, forlatt
og ute av stand til å dra noe sted på egenhånd. Nå lå den der,
og hadde selskap av en grønn fotball. Lurer på om de hadde
en samtale Kanskje ballen fortalte om sin ferd nedover elva,
hvorpå sykkelen utbroderte om sitt luftige svev før den havnet
der den lå.

Dagene gikk, det ble varmere og vannføringen i elva ble større.
Sykkelen kom seg fri fra isblokken, og lå nå midt ute i
elva, med vannet sildrende rundt seg. Etter hvert som dagene
gikk, økte vannet rundt sykkelen. Ballen lå fremdeles og
virvlet mot samme stein, til en dag hvor vannmengden ble større,
og ballen klarte å flyte over steinen. Ballen dro videre ut mot
Tromsøysundet, på jakt etter nye eventyr.
Sykkelen ble alene igjen.

Nå ligger den helt under vann. Elva renner stri og sterk
over den. Ser du godt etter, så kan du skimte noe rosa under
vannet. Mon tro om det er et lite menneske et sted som savner
sykkelen sin. Eller kanskje har det lille mennesket fått seg en
ny sykkel, som trøst for den som forsvant?

Hva om den rosa sykkelen hadde kunnet fortelle om sitt liv?
Da den sto ny, blank og skinnende i butikken og ble beundret
av glitrende barneøyne. Da den ble kjørt hjem til sin nye eier.
Tiden sykkelen fikk leke med dette lille mennesket.
Varme barnehender som krampholder i styret for ikke å miste balansen.
Glad barnelatter, og frydefulle hvin bortetter veien mel-lom husene.
Forventningen når den skulle få hilse på hestene.
Ensomheten når den sto og ventet. Skuffelsen når ingen kom.
Hjelpeløsheten da den ble kastet i elva. Resignasjonen når
vinteren klemte til. Håpet og lengselen som våknet til liv når
isen slapp taket. Maktesløshet når vannet steg og ble til en ny
hindring for å finne veien hjem.

Sykkelen ligger der og venter. Kanskje noen berger den når
vannet igjen blir til en liten sildring, og det er mulig å fiske
den opp. Kanskje sykkelen igjen kan bli skinnende og blank,
og få muligheten til å leke med nye små mennesker. Jeg håper.
Håper at noen skal berge den rosa sykkelen.

 

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+

Les også...