Skriv ut Skriv ut

Det er håplaust og vi gir oss ikke

Første mai tapte vi ett slag, men krigen fortsetter. Delara Darabi ble henretta, men Amnesty fortsetter kampen for 140 mindreårige på dødscelle i Iran.

I 2003 var Delara fra Iran 17 år gammel og ble dømt til døden for drap. Allerede da var dette i strid med landets egne lover fordi de har skrevet under på Barnekonvensjonen som forbyr dødsdom for mindreårige. I seks år kjempa Amnesty og andre organisasjoner over hele verden for livet hennes og oppnådde flere utsettelser. Seinest i slutten av april var en henrettelsesdato fastsatt og alle som kjente saka satte i gang nye aksjoner i form av brev, kort og sms. Bare i Norge fikk vi mer enn 20 000 sms-signaturer fra våre aktivister i den siste aksjonen. Tilbakemeldinga fra Iran var at henrettelsen var utsatt enda en gang, i 2 måneder denne gangen. Saka fikk et nytt blaff i media. Mellom anna Klassekampen og Aftenposten hadde store oppslag, pluss Urix i NRK. Amnestygruppe 157 i Tromsø merka dette godt lørdag 25.4 da vi hadde stand på biblioteket i Tromsø. Mange kjente til saka, og vi fikk underskrift på over 200 kort.

Dette er et velkjent fenomen. Etter lang tid, kanskje flere år, hender det at ei sak plutselig, eller som resultat av langvarig og tålmodig arbeid, ”TAR AV”. Den type mediedekning kan ofte være dråpen som skal til for at myndighetene revurdere ei sak for å unngå så mye negativ mediefokus. Så vi var ganske optimistiske. No gjaldt det å stå på under denne siste utsettelsen som kom etter de 20 000 sms-protestene. Pluss masse fra andre land sjølsagt. Vi hadde 2 måneder på oss.

Og så første mai, mens Amnestyfolk fortsatt samla underskrifter, mellom anna i Tromsø, ble hun hengt uten at familien eller advokaten var varsla på forhånd, nok et brudd på EGNE lover. Iran har henrettet minst 42 mindreårige forbrytere siden 1990, åtte av disse ble henretta i 2008, en i januar 2009 og så Delara 1. mai.

På ei stille markering onsdag 6. mai fikk vi 120 protester i en kondolanseprotokoll på EN TIME! Dette er bare ett av mange eksempler på at folk i Tromsø er engasjerte og gjør det mulig å oppnå resultater i menneskerettsarbeid. Amnesty har 2922 medlemmer i Nord-Norge pr. 31.12. 2008 som deltar i aksjoner på nett og med mobiltelefoner. Ca. 20 personer i Tromsø deltar på regelmessige gruppemøter og stands på biblioteket og på gata. Det sier seg sjøl at uten massiv støtte fra folk flest, var det ikke stort vi kunne oppnå. Så vi vil benytte anledninga til å takke for den velviljen vi møter hver gang vi viser oss i bybildet.

I tillegg til en velvilje som vi synes å merke er ØKENDE, er det en annen gjenganger i våre samtaler med folk på gata: – Ja, det er jo bra at nån bryr sæ, men det NØTTE vel ikkje ?

Svaret vårt er entydig. Amnesty har massevis av materiale som vise klart at det NYTTER. Noen slag taper vi, men utallige andre går vår vei, mer eller mindre. De mest gledelige er sjølsagt når fanger blir LØSLATT. Og det er naturlig nok de som får størst medieoppslag. Men i hundrevis av andre tilfeller oppnår vi kanskje bare litt mer menneskelig behandling i fengslet, mindre tortur. Og de som sitt i fengsel får kontakt med verden utenfor murene, vet at noen tenker på dem og jobber for dem.
Vi tror ikke mange forstår hvor utrolig viktig akkurat det er.

På Internasjonalt seminar 3. februar i år hadde vi her i Tromsø besøk av flere forfattere som hadde vært politiske fanger. En av dem, Faraj Bayrakdar fra Syria, satt fengsla under umenneskelige forhold i 14 år. Han sa det slik: – Jeg satt i fengsel og blei mishandla i 14 år. Noe av det som holdt liv i meg, var at jeg visste at mellom anna Amnesty jobba med saka mi. Mange av mine medfanger syntes jeg var heldig, for dem var det ingen som visste om. Det som er så fantastisk i dag, med de nye mediene, er at dagen etter, ja kanskje bare noen TIMER etter arrestasjonen kan hele VERDEN få vite om det.

Regimer som driver med brudd på menneskerettighetene liker ikke dette.

Etter at vi sendte kondolanseprotokollen etter Delara til den iranske ambassaden, fikk vi et svar der Vesten får skylda ettersom hun var påvirka av voldelige filmer herfra. Det går videre fram av svaret at henrettelsen kunne vært unngått dersom familien til den drepte hadde akseptert blodpenger i stedet.

Det er fristende å karakterisere regimet og rettssystemet i Iran med sterke ord. Men det er ikke slikt vi driv med i Amnesty. I stedet må vi konsentrere oss om å fortsette kampen. For der sitter fortsatt minst 140  på dødscelle som er eller var mindreårige da de ble dømt. I den kampen håper vi på, ja vi regner nesten med, fortsatt støtte fra folk i Tromsø. Takk og på gjensyn mens vi ser fram til den dagen da vi ikke lenger trengs!!

På vegne av Amnestygruppe 157 i Tromsø
Odd Tranås

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+

Les også...