Skriv ut Skriv ut

EN BLÅKLEDD EN PÅ GULVET

 

Det var en helt vanlig lørdag i slutten av november.
Noen timer 
tidligere hadde julegrana blitt tent, midt på Stortorget. Aldri før
hadde så mange småkjølige, innbitte Tromsøværinger trosset
nevnte vær for å markere at vi snart går inn i juletiden.

Tekst: Mats Lasse Jangås
Foto: Trine Lise Halmøy

En tid hvor vi tillater oss å ta et lite avbrekk i vår ellers så travle hverdag og roe ned –
være takknemlige over alle godene vi har. Vi bor tross alt i verdens rikeste land og har ditto nok
å være fornøyde med. Etter at lysene var skrudd på og gra-na var synlig i mils omkrets, var det nok mange som følte på at stresset igjen kom krypende opp langs ryggraden.
Det uunngåelige suset i magen som mange av oss kjenner igjen.
Når tanken slår deg som en dampveivals at du fremdeles har
fjorten mer eller mindre perifere venner du må huske å kjøpe
julegave til. Og det kan selvfølgelig ikke være noe hva som
helst. Noe skrammel fra bakerst på loftet, nei da, her skal
man ikke spare på noe. Her skal man snu på hver en penny og
virkelig kjenne at både lommeboka og hjerterota slår kollbøtte
og lukter en anelse svidd.

De av oss som er i stand til såkalt multitasking vil vel også
kjenne på den bitre ettersmaken som følger triatlonet fra butikk til butikk. Eddik-smaken som melder ankomsten av en anelse dårlig samvittighet. For det er ikke til å stikke under
en stol, eller et juletre hvis leserne tillater det at det dessverre ikke
er alle som har prioriteringene sine i akkurat den samme rekkefølgen som oss andre.
Alt for mange vil kaste den følelsen av oss som en hullete jakke, og gå videre på vår
vei, med handleposer i hvert et hulrom på kroppen.

Det er ikke alle som gleder seg like mye til jula,
og da Stortorget var tomt og juletreet sto igjen alene i full opplysning,
ble det et muligens tilfeldig, men likeså fullt, sterk bilde på akkurat det.
En kjapp liten gåtur gjennom Tromsøs travleste gate vil avsløre mange av de “usynlige” – de som ikke nødvendigvis roper høyest eller oftest. Som ofte forsvinner inn i bakgrunnen.
Ikke nødvendigvis fordi de ønsker det selv, men fordi det er noe de har lært seg.
Noe blir rutine etter hvert. Ukjente navn og skjebner som til stadighet brukes i varme ordelag når
tiden er inne for valgløfter eller ønsker om en god jul.

Derfor var det ekstra hyggelig, på denne helt spesielle lørdagen, at det på ettermiddagen kom et bank på døren, og besøk inn i redaksjonslokalene våre, her hos Gatemagasinet
Virkelig. En liten stund etter at hun hadde stått på en scene midt i sentrum og holdt tale foran tusenvis av Tromsøværinger, – vært med på å tenne julegrana og ønsket juletiden velkommen til Nord-Norges hovedstad, kom statsminister Erna Solberg med følge på besøk.
Dette var selvfølgelig ikke en spontan avgjørelse, må man forstå.
Ingenting er spontant når man er statsminister. Besøket hadde vært planlagt en stund,
men man sitter med en følelse av at man tror det når man ser det.
Det er ikke på grunn av Solberg, men hun er en travel dame med et tettpakket program.
Om hun ville rekke innom for mer enn å bare se seg rundt, var det knyttet en viss skepsis
til – i alle fall hos undertegnede. Og om dette bare var en mulighet for å trykke noen hender og posere for noen bilder var også noe usikkert. Det er tross alt ikke lenge til valg, og dette
ville være en utmerket mulighet til å sikre seg litt goodwill, spesielt i disse tider.

IMG_1354_Medium_

 

Det kan godt hende at det er en innebygd skepsis og kynisme man får gjennom denne jobben, men jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle gjøre mitt for at hun fikk et best mulig besøk og et mest mulig positivt inntrykk av arbeidsplassen vår og det arbeidet vi gjør hver dag. Vi møtte sterkt alle
mann (og kvinner) for å ta henne godt i mot. Aldri har det vel vært så mange frivillige på det ukentlige suppekjøkkenet vi arrangerer.  Det er alltid stas å få storfint besøk, men viktigst
av alt var det å vise frem hva man kan få til og forhåpentlig-vis også sende noen signaler med statsministeren tilbake til hovedstaden. Morsomst må det ha vært for de to barna som
også hadde blitt med. Barn av kolleger, som ivret etter å se, treffe og kanskje også ta noen bilder med selveste Erna Solberg. En hel time før begynte de spent å se på klokken, som bevegde seg alt for sakte for deres smak og lavmælte hvisk om konspirasjoner og dårlig utstyr ble overhørt. Etter et kvarter
ble nok spenningen for stor og iveren gikk over til bekymring, når først tanken hadde slått ned i hodet om at hun kanskje ikke skulle komme likevel. Kanskje hun hadde glemt oss.
Undertegnede gjorde sitt aller beste for å berolige massene og roe gemyttene,
med varierende hell, kan man vel si. Overbevist ville de nok ikke bli før de så henne komme innenfor døren.

Omsider gjorde hun det. Til stor glede for de minste av de fremmøtte. Gleden var selvfølgelig også målbar hos de voksne, kanskje med litt andre motiver enn de små. Runden med håndhilsing ble kjapt overstått og statsministeren fikk æresplass. Selv om vi ikke gjør stor forskjell på verken Kong Salomon eller Jørgen Hattemaker her, men det trengte selvfølgelig ikke hun å vite. Man vil tross alt starte med det beste benet fremst. Mulig jeg roter litt i metaforene her, men man forstår hva jeg mener.
Hun ble tilbudt, og takket heldigvis ja, til fersk suppe, til tross for lavmælte mumlinger om en offisiell middag senere på kvelden. Likevel spiste hun pliktskyldig opp hele skålen. Det råder ingen tvil om at hun kommer fra et møblert hjem. Som sagt gjør vi ingen forskjell på verken Salomon eller Jørgen, men det var unektelig noe fint ved å se statsministeren spise av samme skål som de svakerestilte, i
overført betydning naturligvis.

IMG_1362_Medium_

 

Det som egentlig skulle være en kjapp liten visitt for å hilse på og se hvordan vi hadde det, varte mye lenger enn noen av oss hadde forventet og gjorde hærverk med den nøye oppdelte tidsplanen.
Det er noe med det at det begynner å bli mørkt ute, det er kaldt, og man får varm suppe i kroppen, men stemningen ble med ett avslappet, selv om det selvfølgelig fremdeles var et formelt besøk.
Praten gikk lett og det gikk fra å være noe rigid og en kamp om synlighet fra begge parter,
til å bli en avslappet presentasjon om ønsker og visjoner, ikke bare for landsdelen,
men for alle vi som jobber for de på gata. Og endelig, en helt vanlig lørdag i slutten av november,
kunne vi møtes på samme arena.

De minste av oss syntes nok kanskje det ble litt for mye voksenprat og litt for lite fokus på andre ting som var mye viktigere – selfie og autograf med selveste statsministeren. Som kjent går tiden så altfor sakte når man må sitte og vente på at de voksne skal bli ferdige.
Men når man har noe å glede seg til, klarer man nok å finne seg i det aller meste.

Det sterkeste møtet, for meg rent personlig, var når en av
våre “vanlige” gjester stakk hodet innom og gjerne ville bidra til samtalen.
I en annen setting, med en mindre romslig gjest,
ville nok denne samtalen forløpt seg noe annerledes, men det
var et ekstra lag på en allerede viktig og fin suppeprat, mellom
Salomon og Jørgen. For første gang på en lang stund kunne
begge de med hver sin unike kompetanse og livserfaring, dele
og utveksle tanker og ideer. Med en felles plattform tilgjengelig
kunne gjesten vår få den oppmerksomheten som sårt nok sjelden blir tildelt for ofte.

IMG_1346_Medium_

En helt vanlig lørdag i slutten av november fikk vi besøk av
en blåkledd en på gulvet. Hun ble i nesten en time og spiste
suppe sammen med våre brødre og søstre i byen.
Salomon kastet litt av glansen sin til de som ofte forsvinner i mengden –
de som ikke roper høyest. Hun hadde ikke trengt det.
Hun sanket nødvendigvis ikke så mange stemmer på dette
lille besøket. Om intensjonen var å kickstarte valgkampen ble
det fort glemt når døren gikk opp og hun fikk besøke det lille
gatemagasinet så langt mot nord. Man skal holde seg for god
til å komme med uttalelser på andres vegne, men det lot til,
når hun smilende tok oss i hånden og takket for besøket, at
hun faktisk genuint hadde hatt det koselig.

Og ja, det ble selfie og autografer til slutt. Ikke til meg, dessverre,
men jeg kommer nok over det. Til slutt. Neste gang, Erna.

Du er hjertelig velkommen tilbake!

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+

Les også...