Skriv ut Skriv ut

En pakt med djevelen

-Min datter Lena var et unikum. Hun skulle ikke sove. Og jeg var utslitt, sier Katrine.

Slik begynner denne barnevernshistorien. Fastlegen hadde skrevet ut Vallergan, et antihistaminpreparat, som enkelte blir søvnig av. Enkelte. – Lena er en av de ti prosenter av befolkningen som blir aktiv på antihistaminer. Jeg glemmer det aldri, jeg ga henne de milliliterne hun skulle ha, og hun ble ”oppetter veggen”. Så jeg ga henne en dose til og syntes hun ble rar. Da ringte jeg sykehuset, sa hva jeg hadde gjort, og ble bedt om å komme inn, forteller Katrine.

På sykehuset får Katrine og storebror Sverre endelig sove. Lille Lena holder sykepleierne i aktivitet hele natten. Når hun tilslutt sovner, har ettåringen vært våken i 38 timer. Om morgenen forteller legene at de ikke finner noen fysiske feil på Lena. Hun trenger bare lite søvn. Legen som snakker med henne, påpeker at Katrine må være sliten, så han anbefaler henne å søke hjelp hos barnevernet. Hun er skeptisk, men går til slutt med på å søke om avlastning. I det hun signerer, bemerker hun at det føles som å inngå en pakt med djevelen.

Barnevernet avslår. Katrine blir forbannet og krever et møte. Der argumenterer hun sin sak og får innvilget besøkshjem. En natt i måneden. Ikke lenge etter vil barnevernet finne et eget besøkshjem til Sverre. De som har hatt barna til da, har sagt at de kun vil ha Lena. Katrine nekter. Hun mener ungene skal være sammen. Barnevernet går med på å finne en familie som er villig til å ha begge søsknene. Det fungerer godt og Katrine søker om mere avlastning. Etter hvert utvides tiltaket til hver tredje helg. Slik går det, helt til besøksforeldrene får et adoptivbarn og trenger permisjon.

En fulltidsarbeidende, tobarns alenemamma
Sverre får diagnosen ADD. ADD gir kort fortalt og til forskjell fra ADHD, ikke hyperaktive, men uoppmerksomme barn. Katrine går to ganger på foreldreveiledning i regi av det som i dag heter Dinosaurusskolen. Sverre begynner på barneprogrammet. Hele tiden står de uten avlastningstilbud. Katrine vegrer seg for å be slekt og venner om hjelp og føler på at det virker som at de vegrer seg for å ha Sverre. I flere måneder følger hun sønnen til dinosaurusskole og fysioterapeut flere ganger i uken. Samtidig er hun klassekontakt og samfunnsengasjert. En fulltidsarbeidende-tobarns-alenemamma, stadig i dialog med barnevernet og ikke alltid like enig i alt. Katrine synes Dinosaurusskolen fungerer dårlig. Det er vanskelig nok for Sverre å håndtere den vanlige skolen, han takler ikke enda mere skole om kvelden. Hun bestemmer at de ikke skal fortsette. – Jeg ser i dag at jeg var ung, uerfaren og sto veldig på mine prinsipper. Jeg ville ikke nødvendigvis ha rett, men jeg ville gjerne bli hørt, og det følte jeg ikke at jeg ble, sier Katrine. Ser man tilbake, tror hun grunnlaget for mange av konfliktene med barnevernet legges i nettopp den perioden. Mange utfordringer og ingen avlastning tapper den unge moren for krefter. En dag topper det seg fullstendig. Hun ringer barnevernet og sier at de må ta sønnen i fosterhjem ellers er hun redd hun kommer til å banke han. De reagerer med det samme. Knapt to måneder etterpå flytter Sverre til besøkshjemmet. Frivillig vedtak, ett års varighet. Hun kjører selv sønnen til den andre familien. Bærer inn tingene og tar farvel. Fortrenger alle følelser, drar hjem og legger all fokus på jobb. Katrine forteller at hun visste hun gikk mere inn i jobben enn det som sunt var. Hun ringte til barnevernet og spurte hva hun skulle gjøre. Svaret var ”Nei, nå skal du slappe av, leve normalt og nyte at du bare har ett barn.”  – Hvordan skulle jeg klare det? Selv om Sverre var ute av huset, var han ikke ute av hodet mitt, sier hun. Katrine visste det ikke, men hun var på vei inn i en kjempedepresjon. Barnevernet forholdt seg nå stille. Ingen tilbud om rådgivning, veiledning eller annen hjelp for at hun skulle komme seg tilbake på beina. Derimot begynner de ganske snart å spørre om når Sverre skal flytte hjem. Katrine begraver seg i arbeid. Blir avdelingsleder, og ordner gjerne barnevakt til Lena for å jobbe enda mere. -I stedet for å kjenne på sorgen, tapet og nederlaget, var det bare å jobbe og jobbe og jobbe, forteller hun. Tiden går. Lena er fylt seks år da faren dukker opp og vil ha samvær.
-Værsågod, annenhver helg, ikke noe problem, sier Katrine.

Depresjonen
En julimorgen våkner hun og kan ikke røre på kroppen. Legen kaller det en reaktiv depresjon og ber henne komme seg på jobb. Katrine nekter. Krever – og får – èn måneds sykemelding, to måneder, tre. Jobb orker hun ikke tanken på. Hun føler seg i konflikt med alle og vil ikke snakke med noen. Så gjør hun noe dumt. Hun tar mere enn den lønnen hun skal ha. Men samvittigheten gnager – og det blir til at hun selv tropper opp på politistasjonen og forteller hva hun har gjort. Betinget dom og samfunnstjeneste. Nå står hun plutselig uten jobb og uten penger. Leiligheten går med i dragsuget, og de må flytte inn til moren i påvente av en kommunal bolig. Lena begynner i første klasse, Katrine bytter fastlege og kommer til Simon. I mars året etter innser Katrine at hun er kraftig deprimert. Hun har suicidale tanker og ber Simon om å skrive henne inn på Åsgård. Lena skal bo hos en nær venninne, gudmoren, som hun har kjent hele livet. Barnefaren, skolen og barnevernet er informert. Alt i orden, tror hun. – De kom med blålys opp på Åsgård; to damer fra barnevernet. De ville vite hvem som ivaretok Lena, fordi far hennes hadde sendt bekymringsmelding, forteller hun. Katrine får bli på akuttavdelingen en måneds tid. Når hun kommer ut, har hun resept på medisiner som skal holde depresjonen i sjakk. Etter å ha kastet opp i flere uker og rast ned i vekt, klarer hun fortsatt ikke å ta til seg mat og slutter med medisinene. Hun blir fysisk bedre, men psykisk dårligere.

Ny innleggelse, ny avdeling
-Det var helt forferdelig. De ga meg masse nozinan, og så glemte de meg! Jeg ville jo gjerne bli sett og hørt – i stedet lå jeg alene hele dagen på et rom, minnes hun. Fortvilelsen er stor. Om kvelden knuser hun et bilde og risper seg på armen. Da blir det oppstandelse på avdelingen. De vil ikke ha noe bråk. Løsningen er å gi enda mere nozinan. Mat har hun derimot ikke fått hele dagen. Neste morgen ser en pleier som jobber på avdelingen hun var på første gangen, at hun sitter i ørska i en stol. Han blir irritert på hennes vegne og lover å få henne flyttet over på den avdelingen som har særlig kompetanse på depresjoner. Katrine samtykker, får seg rom og kontaktsykepleier. Dagene går med til gulvvask og borddekking. Hun er den friske blant de syke på avdelingen. Den som går tur med personalet rundt på området slik at de kan røyke. Hun er frustrert og trist, skjønner ikke hva hun skal gjøre der når det ikke er noe opplegg for å hjelpe henne med å bli bedre. En dag ber en assistentlege om en samtale. Katrine blir med inn på et samtalerom, hvor legen tar fram en bunke skjemaer som hun fyller ut og krysser av på mens hun stiller spørsmål. En drøy time senere er de tilbake i fellesstua, og et par dager etter det kommer det beskjed om at hun har en diagnose. ”Borderliner”, sier de. Katrine trekker på skuldrene. Ok. Da har vi noe å henge frakken på, tenker hun. Fastlegen er uenig. Han nekter å bruke diagnosen i journaler og papirer fra hans kontor. Så kommer barnevernet på besøk til Åsgård. De vil ha omsorgen for Sverre. Argumentet er at den avtalen de har hatt til nå, er for ustabil. Katrine ser ikke at hun skal kunne ta han hjem med det første, og går med på frivillig omsorgsoverdragelse.

Politiet dukker opp
Katrine har ikke møtt til samfunnstjeneste og det skal føres ny rettssak mot henne. Legen stiller som vitne og forklarer at Katrine er syk – hun har ikke kunnet avtjene straffen. Det hjelper ikke. Hun må i fengsel. Resten av oppholdet føler hun seg som under oppbevaring. Malplassert i en surrealistisk tilværelse hvor ”grønne piller er fra mars” og ”værdamene på tv2 er fra verdensrommet” er dagligdagse uttalelser. Gjennom hele prosessen er det hun som tilrettelegger alt for Lena. Skolen og sfo er informert om at hun er deprimert og på Åsgård. Ukentlig ringer hun skolen og får bekreftet at datteren ser ut til å ha det greit. Til Lena selv forklarer hun at ”mamma er syk, bare at det er inni hjertet. Det kan man ikke gipse som en knekt fot”.
Hjemme igjen går Katrine til samtaleterapi. Ellers er livet som vanlig. Sverre kommer på helgebesøk hver fjerde uke, Lena bor hjemme, går på skolen og har fritidsaktiviteter. Alt er ikke optimalt, men det går da rundt, tenker Katrine. Det er planlagt reinnleggelse på Åsgård. Men etter tre dager ser hun ikke hvorfor hun skal være der. Alle de andre pasientene er veldig mye sykere enn henne, og hun føler seg igjen fullstendig malplassert. Personalet råder henne til å stå ut de avtalte 14 dagene, ellers kan det virke som at hun nekter behandling. Katrine holder ut. Før den neste reinnleggelsen, ringer hun og sier at hun ikke vil inn. Hun ser ikke poenget. Fastlegen støtter henne. Han er fortsatt sterkt uenig i diagnosen og mener den er feil.

Fengslingen
Katrine er i konstant konflikt med Lenas far. Han melder henne på nytt til barnevernet, men de har da ikke ressurser til å undersøke. I august reiser mor og datter på ferie til utlandet, der møter Katrine en mann. -Jeg var på vei ut av depresjonen, livet syntes lysere, og skal jeg være ærlig, så forelsket jeg meg i forelskelsen, sier hun. Før hun skal inn og sone den høsten, tar hun nok en tur til utlandet. Når hun kommer hjem, får hun kniven på strupen av barnevernet. De mener at Lena skal bo hos faren mens Katrine sitter inne, og krever at han må få vite hvor hun skal være. Hvis ikke hun sier noe, truer de med å gjøre det. Katrine tenker det er bedre at hun sier det selv. – Jeg følte meg pressa. Hva skulle jeg gjøre? Jeg var ikke deprimert, men jeg ville grave meg et hull og forsvinne. Ville ikke fortelle han at jeg skulle i fengsel. Men jeg måtte, forteller hun. Far ønsker at datteren skal bytte skole, men det sier hun nei til. Så går Katrine i fengsel. Etter bare noen dager på cella får hun blødninger. Det viser seg at hun er gravid. Blødningene gir seg ikke, og hun blir tatt med til legevakta. Vakthavende lege sier fosteret sikkert er dødt, ”det er bare å ta en utskrapning”. Katrine nekter. Hun vil ha ny kontroll. Legen tar en blodprøve, og Katrine drar tilbake til cella. Dagen etter får hun vite at det fortsatt er liv i magen. Hva gjør jeg?, tenker hun. Legen forteller at hun kan be om soningsutsettelse hvis hun ønsker å beholde barnet. – Jeg beholdt han nok litt på trass, men jeg har ikke angret et sekund. Han er lykkepillen min, smiler Katrine. En drøy uke etter at hun kommer inn i fengslet, er hun ute igjen. På vei hjem ringer hun Lenas far og forteller at hun skal hente datteren på skolen neste dag. Hun kontakter også barnevernet og tar opp bekymringsmeldingen fra tidligere. De har ingen saksbehandlere. Når det er gått tre måneder, ringer hun enda en gang og sier: ”Nå er saken ute av verden, fordi behandlingsfristen deres er gått ut”. Fremdeles har ikke barnevernet en konsulent på saken. Katrine ber Lenas rektor skrive en uttalelse om hverdagen i skolen, skolens syn på hjemmesituasjonen og generelt om jentas velferd. Rektor gjør det. Og barnevernet gir ingen respons.

Samarbeidsvillig?
Tiden går. Familien lever normalt. Lena trives på skolen, og Sverre er nå hjemme hver andre helg. Katrine vil ha han hjem på heltid. Plutselig kommer det lyd fra barnevernet. De skriver i papirene at ”mor ikke har vært samarbeidsvillig”. Er man ikke det, kan barnevernet utvide utredningstiden med ytterligere tre måneder. Katrine tenker: ”Hva? Når har jeg ikke vært samarbeidsvilllig?” Barnevernet påstår de har innkalt til møte, og hun har ikke møtt. Det forstår hun ikke. Hun har jo til og med avtale om at av all korrespondanse mellom henne og barnevernet skal det sendes i kopi til hennes advokat. På advokatkontoret kan de ikke se å ha mottatt noen innkalling. Og det var ingen som nevnte noe møte da hun ringte og etterlyste utredning av bekymringsmeldingen. Men barnevernet står på sitt. Nå krever de at en psykolog skal komme hjem til henne og utrede hennes kyndighet som mor.

Fastlegen kontakter jordmorteamet på UNN. De er til for dem som har ekstra behov i svangerskapet. Jordmorteamet kaller barnevernet inn til møte for å få vite hva de mener er i veien med Katrine. Barnevernet uteblir. Over et halvt år etter bekymringsmeldingen, og etter fem innkallinger fra UNN, dukker det opp en representant fra barnevernet. Representant, fordi den som skal være saksbehandler er i permisjon. I møtet gjentar representanten at barnevernet vil ha sakskyndig utredelse og innsyn i alle Katrines journaler. Fastlegen advarer Katrine på det sterkeste, men hun vil vise dem en gang for alle at hun er en god mor og at hun ikke har noe å skjule. Psykologen er på et hjemmebesøk før Nikolai kommer til verden. Både Katrine og legen får et godt inntrykk av damen som til tross for en noe ung alder virker både ryddig og profesjonell. Etter fødselen anbefaler jordmorteamet at Katrine tar det med ro i minst seks uker. Legen samstemmer, men Katrine selv vil ha utredningen overstått så fort som mulig. -Totalt var psykologen på besøk tre, tre-og-en-halv gang, og ut fra de besøkene produserte damen over hundre og tyve sider om hva hun mente om meg som mor, forteller Katrine. Videre forteller hun at psykologen avbestilte flere møter, gjerne via tekstmelding. -Og plutselig var hun bare borte, sier Katrine. Psykologen hadde selv blitt syk.

Reisen sørover
Desember kom, alle ungene var hjemme til julefeiring og påfølgende barnedåp 15. januar. Katrine var først innkalt til møte med barnevernet 7. januar, men samme uken kom det brev om at møtet var utsatt til den 16. Katrine stiller på advokatens kontor til avtalt tid – og får beskjed om at hun er underkjent som mor. De vil hun skal skrive omsorgen for Lena over på faren, men hun nekter. Det gjør ingen forskjell. Lena er allerede hentet på skolen av barnevernet, som har bestemt at hun skal bo hos far. Katrine og Nikolai skal reise sørover på mødrehjem samme ettermiddag. Går hun ikke med på å reise, tar de Nikolai óg. På bussen på vei hjem, er Katrine i sjokk. Hun ringer noen venninner, som heller ikke forstår hva som skjer. De kommer alle sammen hjem til henne og hjelper til å pakke. To barnevernsrepresentanter og to politibetjenter kommer innom med Lena, for at mor og datter skal få ta farvel. Barnevernsdamene vil at Katrine skal si at hun er for syk til å ha datteren, men Katrine protesterer. Hun forteller datteren at hun ikke vil dette, men at hun er nødt. Lena reiser. Katrine er fortsatt i sjokk. -Jeg tror jeg pakket noe slikt som 25 par sokker, forteller hun. Simon, legen, kommer. Barnevernet har ikke anledning til å reise med henne, og for at hun skal slippe å dra alene, har han kjøpt billett og skal være med. På flyet sier han: ”Hvis det kan være noen trøst, så, om jeg og kona havnet i en situasjon der vi ikke kunne ta ansvar for våre barn, ville jeg vært helt trygg på å overlate dem i din omsorg”. – Den setningen har jeg holdt på lenge, sier Katrine med tårer i øynene. Mødrehjemmet har et program som heter Marte meo. Det går ut på å filme foreldre i samspill med barna – og drive rådgivning og opplæring gjennom tolv uker. Da hun ankom, ventet personalet en suicidal, sterkt deprimert borderliner. I stedet fikk Katrine fort en hjelperrolle til de andre mødrene som var der. Én gang i uken fikk hun snakke med de eldste barna sine på telefonen, da under oppsyn. -På én ettermiddag hadde jeg gått fra å være heltidsmamma til å bli livsfarlig som mor, sier Katrine. Det eneste mødrehjemmet hadde å bemerke, var at de mente hun skulle gi sønnen mere fast føde. -Jeg var standhaftig på å skulle amme han. Det jeg vet i dag, som jeg ikke visste da, er at han har en submucøs ganespalte. Det er ikke rart han hadde problemer med å amme, forteller hun. Barnevernet noterte at hun hadde tilknytningsproblemer til barna og forklarte det med diagnosen fra turnuslegen på Åsgård. -Jeg hjalp en venninne med hovedfagsoppgaven. Hun studerte til barnevernspedagog. I fagbøkene leste jeg at det sto at å være borderliner er uforenelig med å være mor, forteller Katrine. I løpet av de ni ukene hun var på mødrehjemmet, kom barnevernet kun på ett møte. Der beskyldte de henne for å ha forsøkt å true en mann til å gjøre henne gravid før hun skulle i fengsel. -Det viste meg virkelig hvor lite de hadde å si, og hvor mye sludder de hørte på, sier hun.

Ingenting å utsette
Etter ni uker ville ikke Bufetat betale for oppholdet på mødrehjemmet lengre.   Nå skulle hun hjem og videofilmes av Brinkveien barnehjem – for de hadde også foreldreveiledning. -Jeg fikk med rapportene fra mødrehjemmet, hvor det sto at de hadde ingenting å utsette på meg, forteller Katrine. -Der sto det at jeg var en pliktoppfyllende mor, hadde ingen problemer med å tilrettelegge for ungene, at jeg klarte å tenke fremover og så videre. Så klart! Det var jo unge nummer tre! Det var fortsatt ikke godt nok for barnevernet, så Katrine kom i kontakt med to damer fra Brinkveien. -Det var verdens søteste damer som kom hjem til meg og filmet oss, sier hun. Prosjektet hadde en varighet på tre måneder. Etter den første måneden var det evalueringsmøte med barneverntjenesten. Damene fra Brinkveien sa at heller ikke de hadde noe å utsette på Katrine. ”Hun har god interaksjon med barna, veileder dem, trøster dem og stiller på møter” het det. De mente det ikke fantes noen grunn til å fortsette undersøkelsene. Men barnevernet sto fast på at dette skulle gjennomføres. Katrine skulle i retten igjen – denne gangen mot Lenas far. I forkant av rettssaken var det utnevnt en sakkyndig, som intervjuet Katrine og Lenas far et par timer, hver for seg. – På en eller annen måte, klarte jeg heller ikke der å komme gjennom som en god mor, forteller Katrine oppgitt. Hun fikk innvilget noen timer med datteren hver fjerde uke. Etter det nedslående utfallet av saken, gikk Katrine til en annen advokat og ba om at han skulle ta over saken for henne, noe han godtok. Det første han gjorde, var å anke. Katrine gikk til psykolog, og der fikk hun bekreftelse på at hun var feildiagnosert. Kriteriene for å gi en borderline diagnose er streng. Blandt annet skal de samme spørsmålene stilles i forskjellige livssituasjoner – over et visst tidsperspektiv. Det er på ingen måte tilstrekkelig med én time på et samtalerom på en avdeling på Åsgård, slik det ble gjort med Katrine. Da barnevernet fikk vite om feildiagnoseringen, forsvant saksbehandlerne ut av bildet. Sverre ble flyttet hjem, og det kom brev om at Nikolai var skrevet ut av barnevernet. Hun vant ankesaken i lagmannsretten, på alle punkter. Fikk vanlig, utvidet normalsamvær med Lena. – Barnevernet trakk seg lydløst tilbake. Jeg hørte ikke mere fra dem. Jeg fikk ungene tilbake, men det kom ingen unnskyldning, ingenting, avslutter Katrine. Slik begynner denne barnevernshistorien. Fastlegen hadde skrevet ut Vallergan, et antihistaminpreparat, som enkelte blir søvnig av. Enkelte. – Lena er en av de ti prosenter av befolkningen som blir aktiv på antihistaminer. Jeg glemmer det aldri, jeg ga henne de milliliterne hun skulle ha, og hun ble ”oppetter veggen”. Så jeg ga henne en dose til og syntes hun ble rar. Da ringte jeg sykehuset, sa hva jeg hadde gjort, og ble bedt om å komme inn, forteller Katrine. På sykehuset får Katrine og storebror Sverre endelig sove. Lille Lena holder sykepleierne i aktivitet hele natten. Når hun tilslutt sovner, har ettåringen vært våken i 38 timer. Om morgenen forteller legene at de ikke finner noen fysiske feil på Lena. Hun trenger bare lite søvn. Legen som snakker med henne, påpeker at Katrine må være sliten, så han anbefaler henne å søke hjelp hos barnevernet. Hun er skeptisk, men går til slutt med på å søke om avlastning. I det hun signerer, bemerker hun at det føles som å inngå en pakt med djevelen. Barnevernet avslår. Katrine blir forbannet og krever et møte. Der argumenterer hun sin sak og får innvilget besøkshjem. En natt i måneden. Ikke lenge etter vil barnevernet finne et eget besøkshjem til Sverre. De som har hatt barna til da, har sagt at de kun vil ha Lena. Katrine nekter. Hun mener ungene skal være sammen. Barnevernet går med på å finne en familie som er villig til å ha begge søsknene. Det fungerer godt og Katrine søker om mere avlastning. Etter hvert utvides tiltaket til hver tredje helg. Slik går det, helt til besøksforeldrene får et adoptivbarn og trenger permisjon.

En fulltidsarbeidende, tobarns alenemamma
Sverre får diagnosen ADD. ADD gir kort fortalt og til forskjell fra ADHD, ikke hyperaktive, men uoppmerksomme barn. Katrine går to ganger på foreldreveiledning i regi av det som i dag heter Dinosaurusskolen. Sverre begynner på barneprogrammet. Hele tiden står de uten avlastningstilbud. Katrine vegrer seg for å be slekt og venner om hjelp og føler på at det virker som at de vegrer seg for å ha Sverre. I flere måneder følger hun sønnen til dinosaurusskole og fysioterapeut flere ganger i uken. Samtidig er hun klassekontakt og samfunnsengasjert. En fulltidsarbeidende-tobarns-alenemamma, stadig i dialog med barnevernet og ikke alltid like enig i alt. Katrine synes Dinosaurusskolen fungerer dårlig. Det er vanskelig nok for Sverre å håndtere den vanlige skolen, han takler ikke enda mere skole om kvelden. Hun bestemmer at de ikke skal fortsette. – Jeg ser i dag at jeg var ung, uerfaren og sto veldig på mine prinsipper. Jeg ville ikke nødvendigvis ha rett, men jeg ville gjerne bli hørt, og det følte jeg ikke at jeg ble, sier Katrine. Ser man tilbake, tror hun grunnlaget for mange av konfliktene med barnevernet legges i nettopp den perioden. Mange utfordringer og ingen avlastning tapper den unge moren for krefter. En dag topper det seg fullstendig. Hun ringer barnevernet og sier at de må ta sønnen i fosterhjem ellers er hun redd hun kommer til å banke han. De reagerer med det samme. Knapt to måneder etterpå flytter Sverre til besøkshjemmet. Frivillig vedtak, ett års varighet. Hun kjører selv sønnen til den andre familien. Bærer inn tingene og tar farvel. Fortrenger alle følelser, drar hjem og legger all fokus på jobb. Katrine forteller at hun visste hun gikk mere inn i jobben enn det som sunt var. Hun ringte til barnevernet og spurte hva hun skulle gjøre. Svaret var ”Nei, nå skal du slappe av, leve normalt og nyte at du bare har ett barn.”  – Hvordan skulle jeg klare det? Selv om Sverre var ute av huset, var han ikke ute av hodet mitt, sier hun. Katrine visste det ikke, men hun var på vei inn i en kjempedepresjon. Barnevernet forholdt seg nå stille. Ingen tilbud om rådgivning, veiledning eller annen hjelp for at hun skulle komme seg tilbake på beina. Derimot begynner de ganske snart å spørre om når Sverre skal flytte hjem. Katrine begraver seg i arbeid. Blir avdelingsleder, og ordner gjerne barnevakt til Lena for å jobbe enda mere. -I stedet for å kjenne på sorgen, tapet og nederlaget, var det bare å jobbe og jobbe og jobbe, forteller hun. Tiden går. Lena er fylt seks år da faren dukker opp og vil ha samvær.  -Værsågod, annenhver helg, ikke noe problem, sier Katrine.

Depresjonen
En julimorgen våkner hun og kan ikke røre på kroppen. Legen kaller det en reaktiv depresjon og ber henne komme seg på jobb. Katrine nekter. Krever – og får – èn måneds sykemelding, to måneder, tre. Jobb orker hun ikke tanken på. Hun føler seg i konflikt med alle og vil ikke snakke med noen. Så gjør hun noe dumt. Hun tar mere enn den lønnen hun skal ha. Men samvittigheten gnager – og det blir til at hun selv tropper opp på politistasjonen og forteller hva hun har gjort. Betinget dom og samfunnstjeneste. Nå står hun plutselig uten jobb og uten penger. Leiligheten går med i dragsuget, og de må flytte inn til moren i påvente av en kommunal bolig. Lena begynner i første klasse, Katrine bytter fastlege og kommer til Simon. I mars året etter innser Katrine at hun er kraftig deprimert. Hun har suicidale tanker og ber Simon om å skrive henne inn på Åsgård. Lena skal bo hos en nær venninne, gudmoren, som hun har kjent hele livet. Barnefaren, skolen og barnevernet er informert. Alt i orden, tror hun. – De kom med blålys opp på Åsgård; to damer fra barnevernet. De ville vite hvem som ivaretok Lena, fordi far hennes hadde sendt bekymringsmelding, forteller hun. Katrine får bli på akuttavdelingen en måneds tid. Når hun kommer ut, har hun resept på medisiner som skal holde depresjonen i sjakk. Etter å ha kastet opp i flere uker og rast ned i vekt, klarer hun fortsatt ikke å ta til seg mat og slutter med medisinene. Hun blir fysisk bedre, men psykisk dårligere.

Ny innleggelse, ny avdeling
-Det var helt forferdelig. De ga meg masse nozinan, og så glemte de meg! Jeg ville jo gjerne bli sett og hørt – i stedet lå jeg alene hele dagen på et rom, minnes hun. Fortvilelsen er stor. Om kvelden knuser hun et bilde og risper seg på armen. Da blir det oppstandelse på avdelingen. De vil ikke ha noe bråk. Løsningen er å gi enda mere nozinan. Mat har hun derimot ikke fått hele dagen. Neste morgen ser en pleier som jobber på avdelingen hun var på første gangen, at hun sitter i ørska i en stol. Han blir irritert på hennes vegne og lover å få henne flyttet over på den avdelingen som har særlig kompetanse på depresjoner. Katrine samtykker, får seg rom og kontaktsykepleier. Dagene går med til gulvvask og borddekking. Hun er den friske blant de syke på avdelingen. Den som går tur med personalet rundt på området slik at de kan røyke. Hun er frustrert og trist, skjønner ikke hva hun skal gjøre der når det ikke er noe opplegg for å hjelpe henne med å bli bedre. En dag ber en assistentlege om en samtale. Katrine blir med inn på et samtalerom, hvor legen tar fram en bunke skjemaer som hun fyller ut og krysser av på mens hun stiller spørsmål. En drøy time senere er de tilbake i fellesstua, og et par dager etter det kommer det beskjed om at hun har en diagnose. ”Borderliner”, sier de. Katrine trekker på skuldrene. Ok. Da har vi noe å henge frakken på, tenker hun. Fastlegen er uenig. Han nekter å bruke diagnosen i journaler og papirer fra hans kontor. Så kommer barnevernet på besøk til Åsgård. De vil ha omsorgen for Sverre. Argumentet er at den avtalen de har hatt til nå, er for ustabil. Katrine ser ikke at hun skal kunne ta han hjem med det første, og går med på frivillig omsorgsoverdragelse.

Politiet dukker opp
Katrine har ikke møtt til samfunnstjeneste og det skal føres ny rettssak mot henne. Legen stiller som vitne og forklarer at Katrine er syk – hun har ikke kunnet avtjene straffen. Det hjelper ikke. Hun må i fengsel. Resten av oppholdet føler hun seg som under oppbevaring. Malplassert i en surrealistisk tilværelse hvor ”grønne piller er fra mars” og ”værdamene på tv2 er fra verdensrommet” er dagligdagse uttalelser. Gjennom hele prosessen er det hun som tilrettelegger alt for Lena. Skolen og sfo er informert om at hun er deprimert og på Åsgård. Ukentlig ringer hun skolen og får bekreftet at datteren ser ut til å ha det greit. Til Lena selv forklarer hun at ”mamma er syk, bare at det er inni hjertet. Det kan man ikke gipse som en knekt fot”. Hjemme igjen går Katrine til samtaleterapi. Ellers er livet som vanlig. Sverre kommer på helgebesøk hver fjerde uke, Lena bor hjemme, går på skolen og har fritidsaktiviteter. Alt er ikke optimalt, men det går da rundt, tenker Katrine. Det er planlagt reinnleggelse på Åsgård. Men etter tre dager ser hun ikke hvorfor hun skal være der. Alle de andre pasientene er veldig mye sykere enn henne, og hun føler seg igjen fullstendig malplassert. Personalet råder henne til å stå ut de avtalte 14 dagene, ellers kan det virke som at hun nekter behandling. Katrine holder ut. Før den neste reinnleggelsen, ringer hun og sier at hun ikke vil inn. Hun ser ikke poenget. Fastlegen støtter henne. Han er fortsatt sterkt uenig i diagnosen og mener den er feil.

Fengslingen
Katrine er i konstant konflikt med Lenas far. Han melder henne på nytt til barnevernet, men de har da ikke ressurser til å undersøke. I august reiser mor og datter på ferie til utlandet, der møter Katrine en mann. -Jeg var på vei ut av depresjonen, livet syntes lysere, og skal jeg være ærlig, så forelsket jeg meg i forelskelsen, sier hun. Før hun skal inn og sone den høsten, tar hun nok en tur til utlandet. Når hun kommer hjem, får hun kniven på strupen av barnevernet. De mener at Lena skal bo hos faren mens Katrine sitter inne, og krever at han må få vite hvor hun skal være. Hvis ikke hun sier noe, truer de med å gjøre det. Katrine tenker det er bedre at hun sier det selv. – Jeg følte meg pressa. Hva skulle jeg gjøre? Jeg var ikke deprimert, men jeg ville grave meg et hull og forsvinne. Ville ikke fortelle han at jeg skulle i fengsel. Men jeg måtte, forteller hun. Far ønsker at datteren skal bytte skole, men det sier hun nei til. Så går Katrine i fengsel. Etter bare noen dager på cella får hun blødninger. Det viser seg at hun er gravid. Blødningene gir seg ikke, og hun blir tatt med til legevakta. Vakthavende lege sier fosteret sikkert er dødt, ”det er bare å ta en utskrapning”. Katrine nekter. Hun vil ha ny kontroll. Legen tar en blodprøve, og Katrine drar tilbake til cella. Dagen etter får hun vite at det fortsatt er liv i magen. Hva gjør jeg?, tenker hun. Legen forteller at hun kan be om soningsutsettelse hvis hun ønsker å beholde barnet. – Jeg beholdt han nok litt på trass, men jeg har ikke angret et sekund. Han er lykkepillen min, smiler Katrine. En drøy uke etter at hun kommer inn i fengslet, er hun ute igjen. På vei hjem ringer hun Lenas far og forteller at hun skal hente datteren på skolen neste dag. Hun kontakter også barnevernet og tar opp bekymringsmeldingen fra tidligere. De har ingen saksbehandlere. Når det er gått tre måneder, ringer hun enda en gang og sier: ”Nå er saken ute av verden, fordi behandlingsfristen deres er gått ut”. Fremdeles har ikke barnevernet en konsulent på saken. Katrine ber Lenas rektor skrive en uttalelse om hverdagen i skolen, skolens syn på hjemmesituasjonen og generelt om jentas velferd. Rektor gjør det. Og barnevernet gir ingen respons.

Samarbeidsvillig?
Tiden går. Familien lever normalt. Lena trives på skolen, og Sverre er nå hjemme hver andre helg.  Katrine vil ha han hjem på heltid. Plutselig kommer det lyd fra barnevernet. De skriver i papirene at ”mor ikke har vært samarbeidsvillig”. Er man ikke det, kan barnevernet utvide utredningstiden med ytterligere tre måneder. Katrine tenker: ”Hva? Når har jeg ikke vært samarbeidsvilllig?” Barnevernet påstår de har innkalt til møte, og hun har ikke møtt. Det forstår hun ikke. Hun har jo til og med avtale om at av all korrespondanse mellom henne og barnevernet skal det sendes i kopi til hennes advokat. På advokatkontoret kan de ikke se å ha mottatt noen innkalling. Og det var ingen som nevnte noe møte da hun ringte og etterlyste utredning av bekymringsmeldingen. Men barnevernet står på sitt. Nå krever de at en psykolog skal komme hjem til henne og utrede hennes kyndighet som mor. Fastlegen kontakter jordmorteamet på UNN. De er til for dem som har ekstra behov i svangerskapet. Jordmorteamet kaller barnevernet inn til møte for å få vite hva de mener er i veien med Katrine. Barnevernet uteblir. Over et halvt år etter bekymringsmeldingen, og etter fem innkallinger fra UNN, dukker det opp en representant fra barnevernet. Representant, fordi den som skal være saksbehandler er i permisjon. I møtet gjentar representanten at barnevernet vil ha sakskyndig utredelse og innsyn i alle Katrines journaler. Fastlegen advarer Katrine på det sterkeste, men hun vil vise dem en gang for alle at hun er en god mor og at hun ikke har noe å skjule. Psykologen er på et hjemmebesøk før Nikolai kommer til verden. Både Katrine og legen får et godt inntrykk av damen som til tross for en noe ung alder virker både ryddig og profesjonell. Etter fødselen anbefaler jordmorteamet at Katrine tar det med ro i minst seks uker. Legen samstemmer, men Katrine selv vil ha utredningen overstått så fort som mulig. -Totalt var psykologen på besøk tre, tre-og-en-halv gang, og ut fra de besøkene produserte damen over hundre og tyve sider om hva hun mente om meg som mor, forteller Katrine. Videre forteller hun at psykologen avbestilte flere møter, gjerne via tekstmelding. -Og plutselig var hun bare borte, sier Katrine. Psykologen hadde selv blitt syk.

Reisen sørover
Desember kom, alle ungene var hjemme til julefeiring og påfølgende barnedåp 15. januar. Katrine var først innkalt til møte med barnevernet 7. januar, men samme uken kom det brev om at møtet var utsatt til den 16. Katrine stiller på advokatens kontor til avtalt tid – og får beskjed om at hun er underkjent som mor. De vil hun skal skrive omsorgen for Lena over på faren, men hun nekter. Det gjør ingen forskjell. Lena er allerede hentet på skolen av barnevernet, som har bestemt at hun skal bo hos far. Katrine og Nikolai skal reise sørover på mødrehjem samme ettermiddag. Går hun ikke med på å reise, tar de Nikolai óg. På bussen på vei hjem, er Katrine i sjokk. Hun ringer noen venninner, som heller ikke forstår hva som skjer. De kommer alle sammen hjem til henne og hjelper til å pakke. To barnevernsrepresentanter og to politibetjenter kommer innom med Lena, for at mor og datter skal få ta farvel. Barnevernsdamene vil at Katrine skal si at hun er for syk til å ha datteren, men Katrine protesterer. Hun forteller datteren at hun ikke vil dette, men at hun er nødt. Lena reiser. Katrine er fortsatt i sjokk. -Jeg tror jeg pakket noe slikt som 25 par sokker, forteller hun. Simon, legen, kommer. Barnevernet har ikke anledning til å reise med henne, og for at hun skal slippe å dra alene, har han kjøpt billett og skal være med. På flyet sier han: ”Hvis det kan være noen trøst, så, om jeg og kona havnet i en situasjon der vi ikke kunne ta ansvar for våre barn, ville jeg vært helt trygg på å overlate dem i din omsorg”. – Den setningen har jeg holdt på lenge, sier Katrine med tårer i øynene. Mødrehjemmet har et program som heter Marte meo. Det går ut på å filme foreldre i samspill med barna – og drive rådgivning og opplæring gjennom tolv uker. Da hun ankom, ventet personalet en suicidal, sterkt deprimert borderliner. I stedet fikk Katrine fort en hjelperrolle til de andre mødrene som var der. Én gang i uken fikk hun snakke med de eldste barna sine på telefonen, da under oppsyn. -På én ettermiddag hadde jeg gått fra å være heltidsmamma til å bli livsfarlig som mor, sier Katrine. Det eneste mødrehjemmet hadde å bemerke, var at de mente hun skulle gi sønnen mere fast føde. -Jeg var standhaftig på å skulle amme han. Det jeg vet i dag, som jeg ikke visste da, er at han har en submucøs ganespalte. Det er ikke rart han hadde problemer med å amme, forteller hun. Barnevernet noterte at hun hadde tilknytningsproblemer til barna og forklarte det med diagnosen fra turnuslegen på Åsgård. -Jeg hjalp en venninne med hovedfagsoppgaven. Hun studerte til barnevernspedagog. I fagbøkene leste jeg at det sto at å være borderliner er uforenelig med å være mor, forteller Katrine. I løpet av de ni ukene hun var på mødrehjemmet, kom barnevernet kun på ett møte. Der beskyldte de henne for å ha forsøkt å true en mann til å gjøre henne gravid før hun skulle i fengsel. -Det viste meg virkelig hvor lite de hadde å si, og hvor mye sludder de hørte på, sier hun.

Ingenting å utsette
Etter ni uker ville ikke Bufetat betale for oppholdet på mødrehjemmet lengre.   Nå skulle hun hjem og videofilmes av Brinkveien barnehjem – for de hadde også foreldreveiledning. -Jeg fikk med rapportene fra mødrehjemmet, hvor det sto at de hadde ingenting å utsette på meg, forteller Katrine. -Der sto det at jeg var en pliktoppfyllende mor, hadde ingen problemer med å tilrettelegge for ungene, at jeg klarte å tenke fremover og så videre. Så klart! Det var jo unge nummer tre! Det var fortsatt ikke godt nok for barnevernet, så Katrine kom i kontakt med to damer fra Brinkveien. -Det var verdens søteste damer som kom hjem til meg og filmet oss, sier hun. Prosjektet hadde en varighet på tre måneder. Etter den første måneden var det evalueringsmøte med barneverntjenesten. Damene fra Brinkveien sa at heller ikke de hadde noe å utsette på Katrine. ”Hun har god interaksjon med barna, veileder dem, trøster dem og stiller på møter” het det. De mente det ikke fantes noen grunn til å fortsette undersøkelsene. Men barnevernet sto fast på at dette skulle gjennomføres. Katrine skulle i retten igjen – denne gangen mot Lenas far. I forkant av rettssaken var det utnevnt en sakkyndig, som intervjuet Katrine og Lenas far et par timer, hver for seg. – På en eller annen måte, klarte jeg heller ikke der å komme gjennom som en god mor, forteller Katrine oppgitt. Hun fikk innvilget noen timer med datteren hver fjerde uke. Etter det nedslående utfallet av saken, gikk Katrine til en annen advokat og ba om at han skulle ta over saken for henne, noe han godtok. Det første han gjorde, var å anke. Katrine gikk til psykolog, og der fikk hun bekreftelse på at hun var feildiagnosert. Kriteriene for å gi en borderline diagnose er streng. Blandt annet skal de samme spørsmålene stilles i forskjellige livssituasjoner – over et visst tidsperspektiv. Det er på ingen måte tilstrekkelig med én time på et samtalerom på en avdeling på Åsgård, slik det ble gjort med Katrine. Da barnevernet fikk vite om feildiagnoseringen, forsvant saksbehandlerne ut av bildet. Sverre ble flyttet hjem, og det kom brev om at Nikolai var skrevet ut av barnevernet.

Hun vant ankesaken i lagmannsretten, på alle punkter. Fikk vanlig, utvidet normalsamvær med Lena. – Barnevernet trakk seg lydløst tilbake. Jeg hørte ikke mere fra dem. Jeg fikk ungene tilbake, men det kom ingen unnskyldning, ingenting, avslutter Katrine.

 

Foto: Eirik Junge Eliassen

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+

Les også...