Skriv ut Skriv ut

Endelig gammel nok?

FotoAv FNs barnekonvensjon regnes vi som barn og ungdom til vi fyller 18. Men selv om vi er barn, kan vi fengsles i en alder av 15, og vi kan gifte oss som 16-åringer.


Som samfunnsborgere i et velferdsland blir vi født til et liv med rettigheter. Vi blir født inn i et reglement som bestemmer når vi kan gjøre hva. Rettighetene vi har er for å sikre vår verdighet og våre menneskelige verdier, men også for beskyttelse i den grad vi trenger det gjennom livet.

Som 15-åring opplever man flere friheter enn man tidligere har hatt. Man kan ta seg vanlig lønnet arbeid, man skal velge utdanningen sin selv og man kan gå alene på kino der aldersgrensen er 15 år. Som 15-åring har man også passert den kriminelle lavalderen, og man kan få straff i form av fengsel eller bøtelegging. Reglementet sier på kulepunkt 1 over rettigheter som 15-åring at ”Du er over den kriminelle lavalder og kan bli straffet med fengsel eller pengebot hvis du bryter loven.” Paragrafen sier altså at du som 15-åring er gammel nok til å ta konsekvenser av dine gjerninger, og du vil bli regnet på mer eller mindre lik linje med andre kriminelle. Dette kan tydes på mange måter. Først og fremst er man som 15-åring i en utviklingsfase der mange balanserer på en tynn linje mellom barn og voksen. Dette er et tidspunkt der nysgjerrighet på verden rundt seg vokser, og man
vil lære av å prøve og feile. For å ha et godt utbytte av denne læringsprosessen som er i sonen mellom barn og voksen, er det enkelte faktorer som må være til stede. Trygghet, for eksempel. For å selv utvikle seg og lære å vokse på sine feil trenger man trygghet rundt seg, gjerne i form av et støtteapparat man kan finne i familie og venner, og for andre som ikke har det, i form av institusjoner. Slik som barnevernet, BUP, utekontakten eller andre
lignende tiltak.

For det andre kan man spørre seg om man som 15-åring skal ha de samme strafferammene som myndige har. Er det nå slik at man som 15-åring vil forstå situasjonen bedre og lære mer om rett og galt om man settes inn bak lås og slå? Tatt i betraktning at man som 15-åring trenger retningslinjer og  veiledning når man skal vokse som menneske. Jeg tror ikke det.

 

Om du som 15-åring havner i den situasjonen at du begår en kriminell handling, vil det som oftest være et resultat av utrygghet rundt deg. Man mangler kanskje lærdom på rett og galt, noe som indikerer en mangel fra omsorgspersonene som har kunnet fungert som veiledere og hjelpere gjennom barndommen og ungdomsårene. Dette tror jeg ikke løses med gitter og mur, men heller omsorg og omtanke der ungdommen selv kan lære og utforske i et trygt miljø.

Som 16-åring, lik linje som når man fyller 15, åpnes en ny verden av muligheter. Du kan nekte foreldre og foresatte innsyn i legejournalen din, du kan få utført abort, og du kan gå på småviltjakt alene. Som 16-åring kan du også gifte deg med foreldrenes og myndighetenes godkjenning.

Som 16-åring kan du altså forene deg med en brud eller brudgom og love evig kjærlighet og troskap til døden skiller dere ad. Kjærligheten har ingen grenser, ei heller ingen alder, sies det. Kanskje, men dette er for meg en tynn argumentasjon.

Argumentasjonen på dette blir svak i forhold til for eksempel den økende statistikken over tvangsgiftermål i Norge som blir avdekket stadig oftere. Aldri før har media skrevet mer om denne type
brudd på menneskerettigheter, verdigrunnlag og verdighet. Tross den kriminelle handling som ligger bak dette, har kjærlighet som sagt ingen grenser og ingen alder, blir det sagt.

Videre vil jeg påpeke at man som både 14-, 15-og 16-åring er umyndig og blir regnet som barn og ungdom til fylte 18 år av FNs barnekonvensjon. Ironisk nok er giftermål med mindreårige forbudt, og jeg lurer da på hva som skiller en 14-åring og en 16-åring i forhold til menneskelig utvikling? Dette gir reglementet ingen svar på, og ut i fra paragrafen som sier ”med foreldre og myndighetenes godkjenning” kan man tyde at det er foreldre og myndigheter som definerer denne forskjellen.

Tross argumentasjon mot tidlig giftermål, er det viktig å huske på enkelttilfellene der giftemål faktisk kan være en god løsning. Daglig ser man unge foreldre, ungdommer som blir mamma og pappa i en alder av 15 og 16 år. Mange av disse er ungdommer med et moderne syn på ansvaret rundt det å fostre opp et barn, og som selv har vokst opp med foreldre som sto sammen i tykt og tynt for å gi barnet en trygg og god oppvekst. Dette er inntrykk mange av dagens ungdom sitter med, og som de gjerne vil videreføre til generasjonene etter dem. I forhold til stabiliteten og tryggheten som følger med, velger mange å gifte seg i ung alder.

Kanskje er dette til det beste, bare ungdommene selv kan svare på det.

Så bak muligheten til å bli straffedømt som 15-åring og muligheten til giftemål som 16-åring velger jeg å tro at det bare er ungdommen selv som kan svare best på sin egen situasjon. Fellestrekkene for både 15- og 16-åringene er at de alle er i en fase mellom barn og voksen der trygghet, utvikling og utforskning er sentralt. Dette er viktig å huske på.

Mange prøver å finne sin egen identitet i denne perioden, og jeg spør meg selv om det er riktig å finne identiteten sin bak murene eller i evighetens lenker. Som nevnt tidligere er det bare ungdommene selv som kan svare på det. Kanskje ikke i dag og kanskje ikke i morgen, men en dag vil man merke konsekvensene av sine valg i større eller mindre grad.

Foto
Illustrasjonsfoto

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+

Les også...