Skriv ut Skriv ut

Et umulig dilemma?

Vær tålmodig med et lite regnestykke:

I dag bor det opp i mot 7 milliarder mennesker på jorda. Gjennomsnittsinntekten per verdensborger er sånn cirka 8000 dollar. 1000 dollar i økonomisk aktivitet slipper ut ca 0,5 tonn med klimagasser. Totalt altså 28 milliarder tonn per år hvis vi ganger alt sammen. Hvis vi tror på klimapanelets anbefalinger om å stabilisere mengden klimagasser i atmosfæren, så betyr det at vi ikke bør overskride et utslipp på 5 milliarder tonn årlig (dvs. 450 ppm) innen år 2050. Med en antatt befolkning på 9 milliarder i 2050 så betyr det et utslipp på 0,6 tonn per verdensborger per år mot altså 4 tonn per år i dag. Med dagens gjennomsnittsinntekt vil dette bety et utslipp på litt mindre enn 0,1 tonn per 1000 dollar, mot altså 0,5 tonn i dag. Dette virker ikke akkurat lett. Men hvis du synes dette ser vanskelig ut, så legg til følgende. Hvis vi antar at økonomiene i verden vokser slik de har gjort de siste årene (ca. 3 % i den vestlige verden og opp mot 10% i India og Kina), så må vi i 2050 ha kutta utslippet pr 1000 dollar ned mot 0,03 tonn. Vi må altså redusere våre utslipp 11 ganger! Altså: vi kunne tenke oss at det var teknologisk mulig å redusere dagens utslipp med 80 %, men når vi legger til veksten i økonomien så ser dette rett og slett umulig ut. I Norge måtte vi for eksempel redusere våre utslipp til mindre enn 2 prosent av det det er i dag. En 98% reduksjon. Jaha.

Hovedårsaken til dette er at økonomisk vekst følger en såkalt eksponentiell vekstkurve. Veksten ganger seg med seg selv, og dobler seg derfor dobbelt så ofte, gitt den samme vekstrata. Effekten blir enorm over tid. Og det hjelper ikke så mye om du kaller deg klimarealist (skeptisk til menneske-skapt drivhuseffekt). For dette gjelder på alle andre miljøområder også. Gitt dagens
vekstrate i Kina i de neste 22 årene, så vil
dette landet ha ca. 1,2 milliarder biler og et veiareal som tilsvarer det arealet som brukes til å dyrke ris på i dag! Vi kan gange 8000 dollar + vekst, med vannforbruk, arts-utryddelse, jorderosjon. Regnestykkene blir kanskje litt mer komplekse, men de vil fortelle deg det samme.

Co2-regnestykket er bare en illustrasjon på at så lenge vår økonomi er basert på økonomisk vekst, så vil det nytte lite med en teknologisk fix. For det er nettopp denne fixen optimisten setter sin lit til. Regne-stykket over viser at vi her ikke lenger snakker om optimisme, men en drømme-tilstand. Allikevel går altså de aller fleste rundt i dag og tror at alt i bunn og grunn er såre vel. Dogmet om økonomisk vekst er så sterkt at ethvert forslag om et annet økonomisk system blir regna som useriøst. For min egen del har jeg forsøkt å få inn kronikker og andre typer innlegg om dette temaet i mange år uten å få annet enn nei. (Unntatt her nå – he,he og i “Folkevett” som er tidsskriftet til Fremtiden i våre hender – en organisasjon som er stiftet på basis av en skepsis til vekstøkonomien…)

Grunnen til dette er ganske enkel. Økonomisk vekst og et stadig økende forbruk er essensielt for å kunne opprettholde det økonomiske systemet som sådan. Vedlikehold av systemet er ikke mulig uten vekst og
reinvestering. Hvis forbruket synker vil hele det økonomiske systemet kollapse. Hvis et land bestemmer seg for å hoppe av karusellen, vil det etter hvert tape i all “konkurranse med utlandet” og alt av arbeidsplasser knytta til dette konkurransetapet vil
forsvinne. Dagens økonomiske krise er nettopp definert av det faktum at veksten er negativ. Det er essensielt for enhver ansvarlig regjering å fininnstille nasjonens (forbruks)vekst slik at den verken er for høy eller for lav (inflasjon/resesjon).  Hvis mange nok, enten ut i fra dalende kjøpekraft eller ut i fra en eller annen livsholdning, velger å ikke anskaffe seg de nye forbruksvarene som kontinuerlig omgir våre sinn, vil økonomien som vårt velstandssamfunn bygger på, falle fra hverandre.

Problemet er at hvis vi løser problemet, så vil systemet gå under. Er det mulig å opprettholde dagens velferdssamfunn og samtidig løse problemet? Hele dette dilemmaet lå jeg våken for i mange netter engang i 1986.  Og jeg kan enda ikke si at noen løsning lyser i horisonten til tross for at jeg i sin tid skreiv hovedfagsoppgave om temaet og ellers går og småtenker på dette i tide og utide.

Noen, eller ganske mange synes slike
spørsmål er kjedelige. De fleste som imid-lertid lar seg råke av temaet, nekter ofte for at situasjonen er så fastlåst. Mange skyver spørsmålet fra seg ved å ”satse på teknologien” og viser til hvordan teknologien har løst problemer tidligere. De som går et skritt videre, snakker ofte i luftige termer om hvordan det må være mulig å endre vekstøkonomien på en skånsom måte; om hvordan vi må innse at man ikke blir lykkelige av å ha flere ting, og bla, bla, bla.  Men jeg sier nei til begge deler. Som sagt; jeg (og selvsagt flere med meg) har tenkt på dette temaet i noen år og jeg har forsøkt å se for meg disse utgangene. Jeg tror etter hvert at det er først når vi virkelig innser at vi ikke kan skyve problemet fra oss med snakk eller teknologiske drømmerier at den fastlåste situasjonen åpner seg.  

(Referanse: New Scientist 15 oktober2008)

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+

Les også...