Skriv ut Skriv ut

Facebook v/Helen K. Bakklund

Etter tidenes sommer i nord er vi forhåpentligvis sterkere rustet enn noensinne til å møte høst og vinter i byen vår.

For min del har ikke sommeren bydd på de store forandringer, og det synes jeg egentlig er ganske greit. Kanskje er det et alderdomstegn at man synes å være mere tilfreds med det trygge og stabile med årene. Muligens har erfaring lært oss at forandringer ikke alltid er av det gode. Likevel håper jeg at man ikke kommer dit at all forandring får en til å rynke på nesen, og ende opp med å stritte imot alt som er nytt og annerledes. I vår verden, der
ting blir mer og mer digitalisert, er det nødvendig å lære seg nye ting for å henge med i svingene. For egen del må jeg innrømme at alt som har med teknikk å gjøre, sant og si gjør meg ganske så vettskremt. En følelse som til tider kan være bortimot lammende. Men sta som man er, så kaster man seg over problemene, noen gang til ingen nytte, men de gangene det fører til at jeg klarer å løse en teknisk (for meg) vrien sak, er det virkelig verdt strevet, for gjett om jeg da føler meg fantastisk, det er det nærmeste jeg kommer følelsen av å være glup, genial, ja, nesten uovervinnelig smart. Og det er da jeg i all min visdom kommer til å tenke på at: Hmmmm, denne følelsen hadde jeg ikke fått kjent på om jeg ikke hadde kastet meg ut i det, og utfordret problemene. Så kanskje er det sånn at man trenger forandringer for å utfordre og utvikle seg, og å ha en følelse av å henge med i tiden.

I løpet av sommeren har Facebook kommet med flere forandringer på ”veggen” vår. Chatten er flyttet, og flere av innstillingene har forandret karakter. Felles for alle forandringene er at de uten unntak forårsaker protester. Og protester på Facebook betyr alltid opprettelse av nye grupper; protestgrupper. Og det er da jeg tenker: Hva er det med oss, som gjør at vi er livredde for forandringer? Er det forandringene vi er redde for, eller er det kanskje det faktum at noen andre foretar forandringene for oss, som gjør at vi går helt i vranglås. Jeg kan huske at det for en tid tilbake ble opprettet en ny ”look” på profilene våre. Her kunne vi selv gå inn og gjøre forandringene, eller
rett og slett la sida være som før. Og hva skjedde da, jo, vi endret sidene våre til det nye designet fort som f***, og det uten å mukke, eller lage ei eneste protestgruppe.

Uten at det på noen måte holder som forskningsgrunnlag, så sier det meg likevel noe om vår måte å reagere på: Forandringer er greit bare vi får bestemme over dem, eller i det minste tro at vi bestemmer selv. I motsatt fall hiver vi oss på protestbølgen. Vi er utrolig flinke til å være imot. Bare det er noe vi kan være imot, eller protestere på, så kan det se ut som vi trykker ”liker” ganske så ukritisk. For ikke tror jeg at vi sjekker ut innholdet i alle
gruppene vi ”liker” før vi trykker. Gruppas tittel kan ofte se både fornuftig og meningsfull ut, men ved nærmere ettersyn har i alle fall jeg i mange tilfeller funnet ut at dette ikke er noe jeg vil være bekjent av å støtte. En ting er at gruppa bare er tull, det kan jeg leve med, jeg er absolutt for mere tull i hverdagen, men når gruppa viser seg å ha et budskap som i likhet med forsikringsvedtekter står skrevet med små bokstaver og har et like tvilsomt
innhold, da stiger min skepsis.

Nå skulle det komme en genial oppsummering, à la ”moralen er”, men sant og si har jeg ikke noen glede av å fortelle deg som leser hva du skal tenke og mene verken om forandringer eller noe annet. Og det var nettopp poenget; det er når vi slutter å tenke og bare følger strømmen, at det virkelig kan bli skummelt. Og da er det kanskje ikke forandringene i seg selv som er ”farlige”.


Save the old version of Facebook.

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+

Les også...