Jeg skjønner det ikke. Folk står frivillig til knes i gjørma og ser på band de aldri har hørt om, mens de drikker øl av plastglass til 60 kroner.
Det er mulig min ungdom som reporter i edruskapsbevegelsens ”Radio Ung” på åttitallet har lagt grunnlaget. Eller jeg har blitt en sur, sedat gammel gubbe. Uansett; jeg har aldri forstått blandingen mellom kultur og alkohol. Eller unger og alkohol, for den saks skyld.
Vi har lagt bak oss nok en festivalsommer med vekslende vær. Vi har fått besøk av den ene storheten etter den andre. Dyrnes har vist frem rockere, amerikanske skuespillere og sitt eget lokale øl. Vi har etniske festivaler og hippieromantikk som blomstrer på en øy i havgapet. Står musikken i fokus?
Debattene har herjet på nett og i aviser om kvaliteten på artistene som presenteres. Det har vært kritikk mot det meste. Enten Dyrnes’ egenrådighet eller næringslivets melking av arrangementet. Nettet og dagspressen bobler over av ytringer som egentlig skyter over hodet på majoriteten av den billettkjøpende horde. De kjøper sin musikk på bensinstasjoner og legger sin flid i festivalantrekket. De har sikkert registrert at ett av de spillende banda bærer samme navnet som den ytterste pedalen i bilen din – om den har manuell kasse – og at området i år også er ytterligere utbedret for det de egentlig har kommet for; å drikke øl sammen med venner.
Når det er sagt, har Dyrnes klart det få andre festivalgeneraler har klart før; å snu en by – som egentlig trenger et kulturelt klystér – på hodet en helg i fellesferien. ”Porten til Ishavet” er passé. ”Byen ved Bukta” er den nye louden. Fortsatt maritimt og fint, men litt mer moderne. Dyrnes har også til dels klart å fjerne fokuset fra alkoholproblematikken som andre festivaler sliter med. Han har et eget familiearrangement – isolert fra fulle onkler og tanter. Et sjakktrekk. Innflytteren Dyrnes har også forstått at nordlendingen er lei av sementert sjarkromantikk, og moderniserer en hel kultur. Vi føler oss satt på det internasjonale kartet mens vi i ”open air” spiser ”fesk og potedes”, som i seg selv er forebyggende med tanke på alkogjørma i magesekken. Mulig jeg er ukritisk i mitt forhold til Dyrnes, men han og hans våpendragere har vist at det umulige er mulig. Folk flest driter i om det står stonerrock, hagenissemetal eller trekkspillfar på plakaten.
Her sliter andre festivaler i Troms og Finnmark. Alkoproblemet fordekkes for politi og lokale myndigheter. Alkoholisme og festivaler har samme drakt. Fornektelsen er det tydeligste tegn. På noen av disse festivalene dukker politiet opp først etter at de mest hjerteskjærende scenene har lagt seg. Vakthold og politi er dyrt, man ser ut til å legge problemet på til dels kompetente frivillige. Det ser ut som at det eksisterer en nordnorsk bygdekultur, der konfirmasjonsalderen er grensa for alkoholinntak. Og langt verre; ideén om en familiecamp 40 meter fra festivalområdet. Er ikke dette noe merkelig? En familiecamp burde vel etableres langt nok unna til at ungene ikke ligger våken til festivalgnålet, og at de er forskånet fra fulle voksnes blæretømming på teltveggen og fjortisfyllas oppgulp på det nyinnkjøpte badmintonsettet.
Og aller verst; småunger under skolealder med gassballong og karnevalssminke i ansiktet etter festivalens trivelige ”barnearrangement”. Unger som leter etter en uansvarlig mamma eller pappa, som sannsynligvis ligger avsvimt på en litt mer liberal del av festivalcampen. Sannheten er at søtlukta ligger som en odør i havgapet, mens den første heimbrenten fortæres klokka ni om morran. Tro det eller ei; men noen har altså ungene med seg oppi dette, under dekke av at det er så koselig. Sannheten er vel at de voksne ikke hadde kommet seg av gårde om ungene ikke kunne ha vært med. Slik får enkelte festivaler en ”familievennlig” profil, uten tanke på at alkoholen er like i nærheten. Noen voksne får dette til, mens en del av dem ikke takler verdens mest uforutsigbare gift; alkoholen. Døgnvillfestivalen har verifisert dette tidligere, la oss bare håpe at årets Døgnvill har tatt problemet mer alvorlig.
Så er ideén herved lansert. Gi oss en alkoholfri nordnorsk familiefestival et sted i havgapet. Du kan gjerne le, men jeg tror mange ville tatt med ungene, slått opp telt, og storkost seg i skitværets hovedfylke.
Som et motstykke til festivalenes alkoromantikk.
