Skriv ut Skriv ut

Folkets revolusjon

Et åpent mediesamfunn er en trussel mot diktatur.

Så har det skjedd!

Den første Facebook-revolusjonen er en realitet.
Ikke noen pinglerevolusjon heller, men en revolusjon de gamle 68-ere ville sett på med både respekt og beundring. Fremdeles vet vi ikke hvordan folkets opprør på Tahrirplassen i Kairo vil bli beskrevet i historiebøkene, heller ikke til fulle de kortsiktige politiske følgene. Vi vet at opprøret var såkalt fredelig, at det førte til president Hosni Mubaraks fall, at folket seiret (som man sier på revolusjonsspråket) og at det er satt i gang en prosess som skal lede til en demokratisering av Egypt. Vi ser også at den revolusjonære ånden sprer seg, og at det dessverre ikke ser ut til å gå like fredelig for seg alle steder.

Nå var heller ikke egypterne på Tahrirplassen de som først gjorde opprør i regionen, men lettere tilgang til sosiale medier gjorde at man kunne organisere ved hjelp av disse i større grad enn det ble gjort i Tunisia.

Uten å gå inn på det politiske innholdet i disse revolusjonene, er det interessant å se hvordan betydningen av folks tilgang til Facebook, Twitter og blogger kunne være medvirkende, og kanskje til og med avgjørende for revolusjonens begynnelse og utfall. Betydningen har blitt understreket ved at flere av regimene som har følt folkets krav om demokrati har forsøkt å stenge tilgangen til Internett.
Et åpent mediesamfunn er en trussel mot diktatur.

Mens vi her til lands kan fortsette å legge ut statuser om hva vi skal ha til middag og andre hverdagslige trivialiteter, kan vi samtidig føle en samhørighet med våre søstre og brødre i andre verdenshjørner som kanskje risikerer livet med sin statusoppdatering, fordi vi har tilgjengelig informasjon og kan bli oppdatert på hva som skjer i andre verdensdeler på lik linje med det som skjer i vår eget lille land.

Så skulle vi kanskje tro at vi ble et utrolig opplyst folk av all denne lett tilgjengelige informasjonen, og kunne ta del i enhver diskusjon om anliggende i alle verdenshjørner, at nærheten vi føler med å være ”venner” i samme medium gir oss større viten og engasjement. Selvsagt blir vi mer ”opplyst”, men dessverre kan det se ut som det også kan ha motsatt effekt. Nyhetens tilgjengelighet er ikke ensbetydende med engasjement eller innsikt. Det at vi kan følge hele verdensbildet så tett gjør oss også mettet på informasjon og mindre i stand til å ta inn over oss realitetene i det være seg natur- eller menneskeskapte katastrofer.

Nå begynner det å bli en del tiår siden vi fikk verden inn i stuene via fjernsynsapparatene, og for oss som husker litt tilbake kan vi ennå lukke øynene og se for oss dramatiske klipp fra Vietnamkrigen på syttitallet. Dette var første gang vi fikk se krigens realiteter og grusomheter på TV.

Kanskje erindrer vi også bilder fra Gulfkrigen på begynnelsen av nittitallet, hvor den militære aktiviteten på frontene ble direkte fjernsynsoverført, selvsagt ikke uten både mediestrategisk og militær regi.

Først og nytt, gjelder også for vår evne til å huske. Rent bortsett fra disse krigene har i alle fall jeg problemer med å skille alle verdens kriger og uroligheter fra hverandre i ettertid, fordi vi har blitt vant til det! Tenk det, hvordan kan vi bli vant til elendighet? Bli passivisert og uengasjerte i andre folks ulykke?

Hvor går grensene for medienes trang til å vise verden som den er(selvsagt med medias øyne), eller for hva som er overeksponering? Hvor mye informasjon klarer vi som mennesker å ta til oss, og gjøre oss opp en mening om?

Vi vil vite, vi vil se, og vi skal følge med, men vi makter ikke å ta alt innover oss, og kanskje må det også være sånn om vi skal kunne opprettholde et noenlunde positivt bilde av den verden vi lever i, og kunne fungere i vår egen hverdag. Men vi må ikke sovne.

Heller ikke foran dataskjermene, selv om det selvsagt står oss fritt å velge i hvilken grad, og eventuelt hva vi engasjerer oss i. Det nye med de såkalte sosiale mediene, er at nyheter og informasjon ikke nødvendigvis går gjennom journalister og byråer, men legges ut av deg og meg og det man her til lands liker å kalle ”folk flest”, ”grasrota” eller det personlige individ. Og sånn sett er det en ikke ubetydelig forrokking av maktballanser og et viktig (og kanskje til og med farlig) instrument også for et demokrati. Demokratiet forutsetter at vi er våkne, at vi ikke har latt oss blende av vår vellykkethet, men fremdeles er i stand til å se og mene og ta standpunkt.

La oss håpe at våre statusoppdateringer på Facebook er hva de ser ut som; enkle hverdagskommentarer og trivelig kommunikasjon, og ikke et tegn på vårt forfall som tenkende, engasjerte mennesker. Kanskje kan vi også la en tanke streife oss om at vi er utrolig heldige som lever i et fredelig og demokratisk hjørne av verden, og har alle muligheter til å sende våre meningsytringer ut på nett, viktige eller uviktige.

Og ikke for å virke truende, men Siv, Erna og Jens: Ta facebookgenerasjonen på alvor – husk at mange nok tastetrykk kan skape en revolusjon!

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+

Les også...