Skriv ut Skriv ut

Fra politiskole til fyllearrest

Den tidligere politimannen Rune Moholdt (46) innrømmer å ha levd et konfliktfullt liv. I dag har han funnet sin plass i et miljø de fleste av oss skygger unna.

 

I dag ser du Rune i tromsøgatene. Ofte på sykkel. Han spiller gatefotball og har venner de fleste av oss ikke vil ha. Han er sosialklient, bor kommunalt og spiser på varmestua, men han er ikke russjuk. Han er ikke preget av de samme abstinensene og jaget som de fleste av hans venner er, men han er en del av det – helt frivillig. Hvem ville trodd at han en gang var politimann i Hammerfest? Alt har en forklaring. – Jeg er møkka lei kynisme, prestasjonspress og ”vellykka-jaget”. Vi må slutte å bare eksistere, vi må begynne å leve, sier Moholdt.

Hjernesvulsten
La oss gå litt tilbake i tid. Det er 1960-tallet og Rune kommer til verden i en god, kjærlig og omsorgsfull familie. Han har to eldre brødre. Verdier fra denne familien skulle vise seg å bli livgivende for Rune. Hver gang han har fått problemer i livet har han hørt sin mors vennlige formaninger. – Uten kjærligheten hjemmefra hadde jeg ikke klart meg. Mamma sa alltid at jeg ikke var noe bedre enn andre, men tilføyde at jeg ikke var dårligere heller, forteller Rune.
Han er født i Hammerfest i 1966. Den første delen av livet er ungen Rune plaga med mye hodeverk. Skolen og andre merker at noe er galt med gutten. – På denne tiden visste man knapt hva en hjernesvulst var for noe, jeg ble dårligere og var i ferd med å miste synet. Mamma stod på for meg, hun insisterte på at jeg skulle til Tromsø for å bli sjekka skikkelig. Det var en svulst. En hjernesvulst på størrelse med en appelsin. Jeg ble operert i Oslo i siste liten som sjuåring, forteller Rune og ler av at han har papirer på at han har en hjerneskade.

Ungdomstiden
I Ungdomstiden var han aktiv innen idrett. Fra en idrettsfamilie. En vanlig ungdomstid. God i fotball og aktiv i korps. Som juniorspiller sveipet han innom landslaget et år. – Joda, jeg hang en del sammen med outsidere, også den gangen. Likte å finne ut av ting. Hadde ikke så mange venner. Tenker på en setning som Jo Nesbø har skrevet om at det kan bli jævlig ensomt å finne ut av ting selv. Jeg hadde utferdstrang og fikk lov til å utforske. Mamma og pappa har støtta meg nesten til det selvutslettende, forteller Rune.

Til politiet
Det begynte med at en overbetjent mente at idrettsguttenFoto: Eirik Junge Eliassen burde bli politimann, og ansatte han i et vikariat som midlertidig polititjenestemann i et års tid før opptaket på politiskolen i 1989. – Den gang var det betalt utdanning, og etter skolen ble jeg beordra tilbake til Finnmark. Hadde egentlig ikke lyst, men altså var jeg plutselig hjemme i Hammerfest som polititjenestemann. Tilbake i mitt eget oppvekstmiljø i en svært liten by, men jeg tror jeg var en redelig politimann, om mulig litt for snill. Det er ikke så enkelt å arrestere en kamerat. Eller jeg var jo aktiv i idrett og burde nok arrestert en som pissa på et gatehjørne lørdagsnatta, men hvem skulle da spille kamp på søndagen?, spør Rune med et smil. Han begynte å forstå at politiyrket ville gi han utfordringer som ble vanskelig å takle. Omstendigheter gjorde også sitt, og Rune slutta som politi etter til sammen tre år i uniformen, for å søke idretthøyskole. – Folk har alvorlige problemer med å skjønne at jeg har vært politimann, og enda større problemer med å skjønne hvorfor man slutter som politi. Jeg har valgt å ta mine valg – og stå for
dem, forteller Rune.

Idrett og promille
Så ble det idrettshøyskole, og Rune utdannet seg til faglærer i idrett. Nord-Trøndelag tok i mot den nye læreren som skulle være der i fire år. – Etter to år sa jeg opp jobben. Det ble kontroverser der også. Jeg er dømt to ganger for promillekjøring. Den første gangen var jeg uskyldig, men tok straffen for en kamerat som stakk av. Den andre gangen jeg fyllekjørte var det ille. Jeg har tenkt mye på det i ettertid – tenk hvis jeg hadde drept noen? Hvordan kan man fortsette å leve med det? Det var en lærepenge for livet. Det var andre gang jeg ble tatt. Stor bot og lang fengselsstraff, forteller Rune. Deretter dro Rune tilbake til Hammerfest og jobbet
et år som vikarlærer.

Alko
– Jeg har gjort noen gale ting i livet, og mener jeg har betalt for dem. Jeg har kommet til et punkt for noen år tilbake, hvor nok er nok. Jeg har levd for turbulent. I perioder har jeg løst problemer med å drikke for mye alkohol, om jeg skal være helt ærlig. Ikke det at det har vært ille, ikke så lange perioder, men jeg har drukket på tidspunkter i livet der jeg ikke burde ha gjort det. Jeg innrømmer at jeg har hatt selvmordstanker i vanskelige perioder. Her kommer jeg tilbake til foreldrene mine igjen. Når jeg i livet har vært ute å kjøre, har jeg tenkt på mamma og pappa. Tenkt at de ikke ville at jeg skulle gjort dette. Dermed har jeg hanka meg inn, forteller Rune. Rune reflekterer over livet. Tenker på dem som ikke har et apparat eller en svart barndom å vise til. – Hva skal man gripe tak i da, spør han.

Tromsø
Vi skriver året 1999. – Jeg hadde vært i Oslo på den siste kontrollen for hjernesvulst. Det var 15 år etter operasjonen, og jeg valgte en alternativ reisemåte hjemover til Hammerfest. Tog, sykkel og hurtigrute. Mens jeg venta på hurtigruta nordover til Hammerfest gikk jeg en tur ut i Tromsø. Her traff jeg en kvinne. Hadde ikke jobb på den tiden, så jeg flytta til Tromsø. Jobba som idrettslærer på Tromsdalen videregående, hadde flere av de aktive TUIL-spillerne på fotballinja der. Deretter jobba jeg på Maritime fram til 2006. Bruduljer der også som endte med en stor konflikt. Jeg fikk store økonomiske problemer. Jeg hadde lån. Min far var kausjonist og måtte selge huset. Kaotisk tid. Fikk noe etterbetalt fra fylkeskommunen. Rett skal være rett, og da er jeg ikke enkel å ha med å gjøre. Jeg er ikke så høy, men jeg rekker ned til bakken, forteller Rune, som siden 2006 har vært
arbeidssøkende.

Blant russjuke
Rune oppholder seg nå i hovedsak blant russjuke folk. Han er fast gjest på varmestua. – Jeg er fattig og trenger disse tilbudene. Gutta og jentene i miljøet er også mennesker, mye fine folk, og jeg driter i hva de driver på med. Min far lærte meg ydmykhet, dette med å rekke ned til bakken. På varmestua rekker alle ned til bakken, både foran og bak disken. Det er ingen prestisje der. Det kan riktignok være litt høylytt der av og til, men folk sliter med sitt. Hvem er ikke vanskeligstilt i perioder? Jeg har vært der selv, husløs og blakk etter samlivsbrudd. Jeg har vært gjeldsslave og slitt med livet. Det er ingenting som slår så hardt som livet sjøl, og vi må bli kvitt jantelov, sier Rune, som ikke er redd for å bli identifisert med sine venner. – Det driter jeg i. Jeg har lite å skjule. Jeg bor i et belastet område, men er den eneste som har gardinene åpne. Jeg har ingen ambisjon om å endre
livet til noen andre. Det eneste livet jeg kan endre er mitt eget, en prosess jeg er inne i nå. Jeg skriver. Jeg har skrevet et par teaterstykker, og jeg kan love at om publikum en dag kommer og ser et av mine stykker, vil de gå ut derfra med andre perspektiver på livet. Om jeg skulle få en slik mulighet, forteller Rune. Han har vært på så mange sider av bordet – fra politimann til fengselsfugl. Han skulle vite en del om livet.

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+

Les også...