Skriv ut Skriv ut

Fremmed Fugl

Det er absurd å se 3000 kristne nordmenn i et demonstrasjonstog til støtte for okkupasjonsmakten, samme dagen som de slaktet 1500 av mine søsken.

Palestina er ikke et folk, en rase, religiøs retning eller en hudfarge. Palestina er alle religioner og alle nasjoners arv. Jesus og Moses starta sitt liv der, sammen med mange andre jødiske profeter. Det samme med profeten Mohammed. – Fred være med dem alle, sier vår nyinnflyttede venn fra Palestina, Shady Manasrah (33). – Alle nasjoner, romerne, kineserne og korstogene, alle har satt sitt preg på Palestina. Det er altså ikke en monona-sjon, og med dette bakteppet kan vi begynne å forklare våre barn – de palestinske barna og de israelske barna – hvordan vi skal kunne oppnå et vakkert liv, respektabel levestandard og leve sammen i fred. Uten vold og frykt, sier Shady.

Å fortelle Palestinas historie som brekkstang for fred er ikke et politisk ståsted eller en ideologisk tilnærming til konflikten, men et forsøk på en medmenneskelig tilnærming basert på historiske fakta. Sannheten ligger nært i en billedlig tilnærming, som vi finner bevis på i historiske studier; den som kont-rollerer Jerusalem, kontrollerer hele verden – direkte eller indirekte. – Konflikten har pågått i århundrer. En lang endeløs sirkel av vold, undertrykking og okkupasjon. Palestina har vært et fokuspunkt for en hel verden, en skatt for nasjoner som har villet dominere dette religiøse utgangspunktet; korstogene, britisk kolonialisme og israelittisk okkupasjon, en endeløs sirkel av undertrykking for både pa-lestinske jøder, muslimer og kristne, forteller journalisten Shady.

Man må ha et svært forsiktig analytisk og etterrettelig blikk på denne konflikten. Fra israelittisk side er det mer enn en bibelsk tolkning av ”det lovede land”.  – På den ene siden sitter de ultraortodokse sionistene, med en svært bokstavelig tolkning av bibelen, uten respekt for grunnleggende menneskerettigheter, men kun med syn for sine egne behov, meninger og tanker, upåvirket av menneskelig lidelse. På den andre siden finner vi andre jødiske retninger som for eksempel Neturei Karta, som er erklærte motstandere av staten Israel, etter-som de hevder at den er et inngrep i Guds plan med det jødiske folk. Dessverre er disse grupperingene også forfulgt av de ultraortodokse, fundamentale og ekstremistjødiske retningene, sier Manasrah.

Man må spørre seg hva som er den jødiske majoriteten, hvem som bestemmer i den israelske staten. – Dessverre kan vi si at helt siden den israelske stat ble opprettet i mai 1948, har den ultraortodokse tolkningen av det gamle testamentet vært dominant og livgivende for israelsk politisk ledelse, sier Shady.

For tre måneder siden kom en ny offisiell lovbok om israelsk militarisme, politikk og religiøst liv, skrevet av to aktede jødiske rabbier.  – Boka henstiller til å drepe alle som kan tenkes å være en trussel mot staten Israel, selv om det er et spedbarn. Det er skremmende og i seg selv terrorisme. Boka er ment å være konstituerende for det israelske militæret. Her vil jeg kalle på all israelsk fornuft om å stå opp mot og ikke godta en slik ekstremisme. Samtidig må man kalle på fornuften på andre siden; vi må stoppe alle former for terrorisme, forteller Shady.

Du fødes inn i en verden med nedarvet hat, du har det i blodet. Din farfar hater, din far hater, og du ender selv opp med å hate uten refleksjon. Det blir en del av deg. – Jeg hus-ker at da jeg var ti år, var skolen min stengt stort sett hele året av den israelske hæren. Kun to måneder i året kunne vi få utdanning, fordi skolen var en militærbase for okkupasjonsmakten. Som tiåring forsto jeg lite av hva som pågikk. For mine foreldre, og alle andre foreldre, utvikles det et psykologisk press i forsøket på å forklare sine barn hva som skjer. Hvordan forklarer man barn et uforklarlig portforbud, hvordan forklarer man et barn at det kun er lov til å handle i butikken to timer denne uken. Har du ikke penger akkurat da, får du ikke mat. Dette avleirer mange mørke tanker i et barn, som lever blant andre barn som får leke på lekeplassen, har mat og klær og bevegelsesfrihet, sier Shady. Før Osloavtalen, da Shady var tenåring, fikk han ikke lov til å tegne sin nasjons flagg.

Det var forbudt. En forbrytelse mot Israel. Vi tegnet flagg i hemmelighet. Vi ble oppda-get, og som 12-åring ble jeg nedverdiget, sparket og slått for en slik ”forbrytelse”. Det var noe med flagget som kalte på israelsk sinne. Jeg ble en gang tatt med et flagg og fikk armen min brukket av israelske soldater. Da jeg kom hjem til mor og spurte: ”Hvorfor? Hvorfor er armen min brukket?”, forklarte hun så godt hun kunne, men man har ikke intellektuell kapasitet til å skjønne dybden i konflikten. Dette skaper et farlig kompleks i unge palestinske mennesker, sier Shady.

Det norske folks bidrag til fred var på mange måter avgjørende for det palestinske folk.  – Et eksempel på dette er Osloavtalen. For første gang i historien fikk vi et slags palestinsk pass. Det er ikke et pass egentlig, men et reisedokument, men det gjorde noe med stolt-heten min. Etter en tid i Norge ser jeg mye som gleder meg. Grupperinger som jobber for fred på begge sider av konflikten. Dette gir meg håp. Organisasjoner som setter sine medlemmer i fare for freden. Det er farlig å være fredsarbeider, den israelske regjering-en har erklært at de forfølger internasjonale fredsarbeidere. Mange hindringer blir lagt i deres vei. Mange av disse gruppene har et sosialistisk menneskesyn, og gjennom dette vil de oppfattes som fiender av det israelske mili-tæret. Israelsk styre har ved flere anledninger vist at de liker fredssamtaler, ikke nødvendigvis freden i seg selv, sier Shady.

Han kommer fra en rik landsby i Palestina kalt Beni Na’im. – I palestinsk målestokk fra en rik familie. Byen er rik på marmor og steinindustri. Der bodde jeg i et hus med to etasjer og fem soverom. Jeg var en aktiv gutt og en flink elev. Min forståelse av konflikt-atmosfæren økte mens jeg vokste til. Mange var fattige og vokste opp uten sine fedre som satt i fengsel. Jeg fikk ikke spille fotball sammen med andre palestinske guttunger. Det var forbudt. Flere palestinske barn sammen ble sett på som en demonstrasjon og vurdert som en sikkerhetstrussel mot Israel. Klokka to på natta kunne israelske soldater plutselig sparke inn dørene for å ransake huset og forlange at alle palestinske gutter og menn tok oppstilling i gata utenfor sitt hus. En merkelig form for terror. Inne kunne soldatene mikse sukkeret og saltet og ødelegge maten. Ofte ble vi stående oppstilt i fem timer. I denne atmosfære var det ikke lett å vokse opp. Tungt militært nærvær og sjekkpunkter over alt, forteller Shady.

Han har studert engelsk språk og litteratur ved universitetet i Hebron. Etter fem år der var det klart for siste eksamen. Det skulle vise seg å ikke bli så lett å få til. Familien hadde gjort seg klar til feiring av hans utdanning, mat og kaker var klare for eksamensfest. Shady blir arrestert på vei til universitetet av israelske soldater. – Jeg forsto ingenting. Etter hvert skulle det vise seg at jeg var ettersøkt av Shin Bet, det israelske hemmelige politiet. Jeg prøvde å forhandle, prøvde å gi dem legitimasjonen min i pant. Sa at jeg lovte å komme tilbake til sjekkpunktet – bare jeg fikk avlegge en siste eksamen. Uten ID kunne jeg jo ikke stikke av. Hvor skulle jeg rømme? Jeg motsatte meg arrestasjonen og ble slått mot kneet med kolben på et maskingevær. Den dag i dag har jeg problemer med kneet. 3-4 kvinner prøvde å forsvare meg, men ble sparket og slått, de også. Det ble håndjern og bind foran øynene. Der stod jeg utendørs i steiksola uten vann i tre timer. Solbrent og tørst som en gris tok de meg inn til avhør. Jeg satt alene på et rom i lang tid, før en israelsk kaptein kom inn og begynte å stille meg idiotiske spørsmål: ”Hvem er dine venner på universitetet? Hva har du studert? Er du involvert i Fatah eller Hamas?”, forteller Shady.

Han tilhører ingen gruppering. – Jeg er sosialist, ikke terrorist. Det ser ut som grunnen til etterlysningen kunne være mitt litterære arbeid på universitetet. Dikt og taler. Det var tydeligvis en trussel. Jeg mener den dag i dag at jeg har rett til å skrive poesi, har rett til å demonstrere og rett til å kjempe for like-verd. Vi kjempet ikke mot den israelske stat, men mot okkupasjonen og for grunnleggende menneskeretter, sier Shady.

Shady fikk ikke den siste eksamenen. Han begynte å jobbe som engelsklærer og fotballtrener på sin lokale skole i landsbyen. Der prøvde han å gi håp til kommende genera-sjon. – På den palestinske siden var det mye korrupsjon etter Osloavtalen. Masse europeiske penger strømmet inn til palestinske myndigheter. Jeg begynte å snakke om dette til de unge studentene, og mistet lærerjobben etter fire år. Jeg utnyttet korrupsjonen og fikk meg ny jobb til tross for at jeg var sparket som lærer av det palestinske undervisningsministeriet. Jeg måtte. Familien min måtte ha mat. Det er sånn det funker, jeg kjente en fyr som eide en avis, og fikk jobb som oversetter der. Engelsk er nyttig å kunne i disse områdene av verden. Som eneste engelsktalende i avisen, åpnet det seg en mulighet som journalist. Noen måtte jo intervjue den canadiske utenriksministeren, og jeg har intervjuet Condoleezza Rice. Språket gav meg en viss autoritet, forteller Shady.

Avisen var eid av to store familier. Den ene med stor innflytelse på palestinske myndigheter, og dette gav han på nytt problemer.  – Redaktøren tilhørte et litt annet grunnsyn enn meg, og dette gav lojalitetsproblemer. Hans vakt gav meg juling, jeg klaget dette inn, men ingen kunne hjelpe meg. Så jeg måtte forlate. I denne tiden ble jeg ofte smuglet inn i Jerusalem av israelske journalistkolleger. Palestinske journalister kom ikke inn, så jeg benyttet meg av et nettverk av kontakter. Det fungerer sånn i faget, man har respekt for ytringsfriheten og for hverandre. Sånn var det omvendt også. Ville en israelsk journalist inn i palestinske områder, ville det være naturlig for meg å beskytte han eller henne. Det er farlig arbeid, 17 palestinske journalister ble drept i Gazakrigen, forteller Shady.

Journalistikken skaper ytterligere vanskeligheter for Shady Manasrah. Det hemmelige politiet er ute etter han, og presset øker. Avhør på avhør. Ingen respekt for den journalistiske vedtatte beskyttelse. – De forsøkte å tappe meg for opplysninger og forsøkte å verve meg som agent for det militære Israel. De lokket med fint hus og godt liv, tillatel-ser og muligheter på israelsk side. Jeg stod i den israelske forhørslederens psykologiske lek i timevis, der han førte ID-en min frem og tilbake, lokkende mellom meg og han. Jeg lot meg ikke lokke. Ville ikke engang diskutere det, for meg er det tabu – ikke i tråd meg hva jeg tror på. Jeg måtte forlate Palestina, det ble umulig for meg å leve der, sier Shady trist.

Han kommer seg til Europa med et stipend fra en tysk organisasjon. Han studerer internasjonal, online og multimedial journalistikk i Tyskland. Han får også noen lommepenger som han deler med familien hjemme.  – Etter stipendet hadde jeg ingenting å reise tilbake til, det var for farlig for meg. Problemer med både israelske og palestinske myndigheter. Jeg mottar stadig trusler på meil og på fjesboka mi. Jeg er ikke velkommen tilbake. Jeg ville ikke fått et lett, farefritt liv på noen av sidene, sier Shady.

Når Hamas vinner valget i 2006, blir Shady intervjuet av en kjent arabisk tv-stasjon. Han kaller Hamas´ seier et politisk jordskjelv i Palestina. – Etter tolv år med Fatahs korrupsjon, trengte folket en forandring i sitt eget daglige liv, ikke nødvendigvis i kampen mot israelsk okkupasjon. Folket reagerte på at de viktigste jobbene i samfunnet gikk til familiemedlemmer av makthaverne, ikke til det trengende folket. Jeg er ikke redd for å snakke om dette nå, jeg lever tross alt i Norge, sier Shady, som kjenner seg trygg og velkommen i Tromsø.

Fra Tyskland drar journalisten til Barcelona og lever der som ulovlig immigrant. Han får hjelp fra palestinere der til å overleve i fire måneder. Det er umulig å få familien dit, så han drar til Wien, men finner byen full av diskriminering og fremmedfrykt. Han leter etter et godt land for sin fremtid og sin familie og havner i Oslo. Etter hvert søker han asyl der. Mens de etterforsket hans historie, sitter Shady i asylmottak på Tanum og Lier. Derfra blir han overflyttet til Haslemoen transitt-mottak og sitter der i fire måneder. UDI sikrer seg at han ikke har søkt asyl i andre land.

– Nå har jeg oppholdstillatelse i Norge på humanitært grunnlag via UDI, jeg må finne meg en jobb, og så kan drømmen om å få familien min hit blir virkelighet, sier Shady.

Et møte mellom journalist og journalist i Tromsø. Shady, som på sin vennlige måte legger frem for meg sin historie og sin na-sjons vanskeligheter. Han forteller levende og billedlig. Han virker å ha en slags journalistisk avstand til konflikten, til tross for en oppvekst i vold og undertrykking. Vi ler litt sammen. I seg selv er det beundrings-

verdig. Han raser ikke, han holder maska – som skjuler erfaringer de færreste av oss kan sette oss inn i. Vi begynner å snakke om fami-

lie. Så blir Shady stille. Han svelger, skju-ler sitt hode i hendene, kjemper mot gråten. – Det var hardt å forlate. I Palestina har jeg to barn. Jeg har ikke sett dem på tre år. Min datter Roro er 6 år, og min sønn er 4 år og heter Ishac. Jeg lider. Min datter, sier Shady, og presser ut den neste setningen. – I november, på min datters bursdag, da jeg ringte for å gratulere henne med dagen, spurte hun meg spørsmålet jeg ikke kan svare henne på: ”Hvorfor er du ikke her, pappa? Alle de andre jentenes pappaer er her, men du er ikke her”.

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+

Les også...