Skriv ut Skriv ut

Frykt

Det er mye som skremmer meg i dagens samfunn. For eksempel synes jeg hjerte- og karsykdommer er dødsskummelt, insekter er fryktinngytende og ressursfordelingen i verden er skremmende. I tillegg er jeg redd for mørket.

Mye kan nok forklares med logikk: Hvorfor jeg er redd, og hva eksakt det er jeg er redd for. Det gir meg en viss trygghet. Da blir frykten ikke fullt så altoppslukende lengre. Fremdeles er det en ting her i verden som skremmer meg mer enn noe annet: Uvitenhet. Uvitenheten til andre mennesker jeg omgir meg med daglig. Uvitenheten til mennesker som kommer frem gjennom Internett sin mørke og diffuse kanal. Uvitenhet som rommer en dyptgående frykt og en klar grense for selv å ville tilegne seg annen kunnskap, eller i hvert fall forsøke å tilegne seg nøytralisert informasjon.

Dette er en frykt som ikke har en spesielt lett og logisk forklaring, og det er heller ikke tydelig hva eksakt man er redd for.

Ta religionen islam som et eksempel: For noen uker siden opplevde jeg denne type uvitenhet på
et skremmende nivå. For å gjøre en lang historie kort: En kommentar ble slengt ut i en sosial sammenheng om at islam er en reell trussel mot Norge. Kommentaren satte meg ut, og en lang diskusjon begynte. Fra den ene siden ble fakta fra FN, Europol, Store norske leksikon, Statistisk sentralbyrå og SIRUS servert. Fra den andre siden ble fakta fra partiet “Blått”, Folkebevegelsen mot innvandring og en VG-artikkel om islamister servert.

For hva er det egentlig vi er så redde for? Til tross for at vi i denne tidsalderen har bunnløs tilgang på informasjon og fakta. Er vi redde for å bli invadert av innvandrere som kommer og visker ut det norske folk, den norske kulturen og den norske historien? Er vi redde for at våre barn skal vokse opp med steining, Al Qaida og burka? Er vi redde for at noen skal lage en tidsmaskin og skru oss 200 år tilbake i tid? For det virker slik, etter å ha lest og hørt ytringer jeg har kommet over i denne research-perioden.

Det er denne type uvitenhet som skremmer meg. Uvitenhet som skapes av bokser og rammevilkår som ikke tillater andre meninger, andre oppfatninger eller andre sannheter enn den sannheten man selv lager seg gjennom følelser og intensjon. Det er drittskummelt, synes jeg.

Denne historie er bare en av flere liknende eksempler jeg ser på nett, hører om på gata og observerer nå, i 2011. Det er tankevekkende.

Noen tanker som kommer, er tanker om ytringsfriheten, som også flittig blir brukt som argumentasjon både den ene og den andre veien. Selvfølgelig skal mennesker kunne ytre sine meninger, og være redd – på lik linje som meg. Det som derimot ikke er noen selvfølge, er at det skal være korrekt og riktig å forsvare innholdet i sine ytringer med ytringsfrihetsparagrafen. Ytringsfriheten er åpen for mye, men på grunn av for eksempel straffeloven,
blir ikke rasistiske angrep på minoritetsgrupper og brune budskap legitimt.

Det er mye som er skummelt her i verden. Frykten for hverandre er tankevekkende, og frykten min for uvitenhet er sterk. Derfor skriver jeg dette du akkurat har lest med en oppfordring om å gå en runde med deg selv og minne deg på hva som er følelser og hva som er fakta. For følelser og fakta er to forskjellige ting. Frykt tilhører følelsene våre.

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+

Les også...