Skriv ut Skriv ut

God helse er å være hjemme i verden

I møtet mellom mennesker kan det skje mange forunderlige ting. Det er bare fantasien som kan sette grenser for hva som ikke kan skje mellom to mennesker.

Kanskje er det slik at de næreste, varmeste og samtidig mest dramatiske og uforutsigbare ting skjer i relasjonen til de menneskene du er mest glad i, de du er mest sammen med og de du lever med.

Det er nemlig hardt arbeid å være sammen. Å ha et forhold er ikke, som i eventyrene, en dans på roser. Man strever, blir forbannet, lei og trist, kjed av hverdager og orker ikke diskutere mellom kneipp og rug. Ungene hyler og naboene stirrer.

Det er bra. Naboene som stirrer, mener jeg. Det er ikke bra at vi sliter med hverandre og livet sammen noen dager, men det er bra at naboene stirrer. Om de ser noe de reagerer på, håper jeg de gjør mer enn å stirre. Jeg håper de bryr seg.

Jeg pleier å lytte til ”Sånn er livet” på P2 hver morgen kl.10. I går hørte jeg den kloke professor i kriminologi Nils Christie snakke om hvordan vi mennesker bør forplikte oss til å bry oss om hverandre – i hverdagen, i nærmiljøet, i nabolaget. Han hadde nylig hatt en skjellsettende opplevelse på trikken i Oslo. En mann i tredveårene, stor og sterk – en mann i sin beste alder – hadde skjelt ut kjæresten sin. Kalt henne dårlige ting. Høyt og brutalt. En eldre mann som satt like bak paret hadde brutt inn. Han ba mannen om å behandle sin kjæreste med respekt og verdsette henne på et godt vis. Den unge mannen reiste seg i sinne og slo ned den eldre mannen. Blodet fløt på trikken. Flere mennesker grep inn og forsøkte å få stanset det som pågikk. Paret hoppet av trikken ved første stopp, den eldre mannen lå igjen i en blodpøl, og ambulansen måtte tilkalles.

Spørsmålet til Christie var som følger: ”gjorde den eldre mannen rett i å gripe inn overfor denne aggressive mannen?”. Christie er ikke i tvil et øyeblikk. Selvsagt gjorde den eldre mannen rett, og ikke bare det; han gjorde sin menneskelige plikt! Skal vi godta at mennesker i våre nærmiljø opplever urett uten å reagere? Skal vi akseptere at noen i vår by roper skjellsord til sin kjæreste, at mannen i etasjen over slår sin kone eller at disse ungdommene plager en i klassen på skolevegen? Nei, er det rungende svaret! Vi skal bry oss, vi skal si fra når våre medmennesker handler i uvitenhet eller desperasjon. Vi skal hilse på våre naboer, vi skal hjelpe den eldre mannen som har glemt hvor han bor, vi skal kjøpe lodd og vafler, gi tomflasker og vanne
blomster når Marit er på ferie. Ta inn post, bytte aviser, spille i korps, delta på juletre-fester og være i livet rundt oss der vi bor, i byen, i nabolaget, i hjertet av Tromsø, Harstad eller Finnsnes. Kjøpe Virkelig hver gang det kommer ut.

Filosofen Gadamer var opptatt av å definere begrepet helse, og han sa at en god helse
innebar å være hjemme i verden1. Vi mennesker er alltid i en relasjon til vår livsverden. Vi har en tilhørighet til verden, vi kjenner konteksten, vi behersker den, og vi kan ta tingene i verden i bruk. Vi er i stand til å reagere adekvat på inntrykkene vi får. Det motsatte av en god helse knytter Gadamer til fremmedhet. Når verden bryter sammen, og vi vandrer i et mørke. Når vi ikke kjenner konteksten, og definerer oss bort fra sammenhengen i redsel.

I denne sammenhengen kan Gadamers ord bety at dersom det skjer uvanlige ting i våre vanlige omgivelser, skal vi ikke definere oss selv bort i fra det. Vi skal ta hensyn til at dette skjedde hjemme i min verden, i min by, i min gate, og dette må jeg reagere på ut i fra mine vanlige forventninger. Jeg skal ikke snu ryggen til eller fremmedgjøre den uvanlige
hendelsen. Jeg skal sette et språk på den, og jeg skal ha en formening om det som skjedde.

Radioreporteren er ikke like lett som meg å overbevise, og lurer på hva Christie mener vil være en riktig måte å behandle denne voldsepisoden på – for utøveren og for ofrene. Igjen viser professoren sin klokskap. Vi skal søke å føre menneskene som var på trikken sammen. Vi skal snakke om hendelsen sammen, vi skal høre på de ulike versjonene av hva menneskene opplevde. Så skal vi snakke med voldsutøveren og forklare at dette er ikke en atferd vi ønsker oss i vårt nærmiljø, er det noe vi kan gjøre for deg slik at denne atferden ikke blir nødvendig for deg å utføre? Og her er hva du må gjøre for oss, slik at vi kan bygge opp en tillit til deg igjen; du må hjelpe den gamle tilbake til livet ved å følge han opp i den daglige omsorgen. Og du må behandle din kjæreste med respekt og kjærlighet, dette er noe vi alle vil følge med på.

Dette er vel og merke hva min erindring hørte professoren si, og hva jeg forsto ut av hans budskap. Det er garantert ikke ordrett gjentagelse, men det er garantert et budskap jeg gjerne vil stå for. Det er vår menneskelige plikt å utøve omsorg og klokskap overfor våre omgivelser. Vi trenger alle en god helse.

 

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+

Les også...