Skriv ut Skriv ut

Gutta på kaia

For noen historier og for et liv de egentlig lever, de som virkelig er fanget i rusen.

Gjennom de siste seks månedene har jeg, nokså ufrivillig, levd som hjemløs i hjembyen min. Jeg har fått føle på kropp og sjel hvor hardt dette livet er. Hvordan det er å leve fra dag til dag, fra hånd til munn, og hvordan rusen strammer sitt grep tettere for hver dag som går. Men jeg har også fått føle samholdet som eksisterer blant “samfunnets utskudd”.

Det var gutta på kaia som holdt liv i meg da det var som aller verst. De sørget for at jeg fikk mat og næring, tak over hodet og klær da det var som kaldest ute.

Jeg tror jeg kan si det så sterkt at jeg kan takke dem for at jeg fortsatt er i live her jeg sitter på en liten hybel med en feltseng å sove på. Frelsesarmeen, Varmestua og alle de som har kjøpt Virkelig hos meg har selvfølgelig også hjulpet slik de hjelper så mange andre i samme situasjon, men på en lørdagsmorgen klokka 09.00 er gutta på kaia på plass like presis som hurtigruta, året rundt.

Når typen klikker igjen fordi han finner ei brukt sprøyte og kaster deg ut med et minimum av klær i minus 10, så er gutta på kaia på plass med klær og noe som varmer. Når politiet har beslaglagt de siste kronene (i form av narkotika), så har gutta på kaia alltids noen kroner til overs. Til en yoghurt eller en Litago slik at man får næring i en sliten kropp på saftig “nedtur”.

Og når noen har rappet de siste gatemagasinene i et ubevoktet øyeblikk, er det alltids en av gutta på kaia som låner bort noen gatemagasin på Varmestua slik at en kommer seg på rett kjøl igjen.

De kaller meg for Lillemor, gutta på kaia. De passer på meg alle som en, selv om de blir grove i språket til tider og barker sammen i slåsskamper nå og da.

Rusen er en konstant følgesvenn; enten er man ruset på et eller annet, eller man jakter på påfyll. Etter hvert blir det en livsstil – da slipper man å tenke på det såkalte vanlige livet som man engang hadde, og de tap som har ført oss dit vi er. Rusen erstatter sorg, savn, glede, ja, alle andre følelser. Rusen er livet, og livet blir en evig rus – en farlig rus som til slutt tar bort livet hos de fleste.

Om jeg berger meg, vet jeg ikke i skrivende stund, men jeg har i alle fall vært totalt rusfri den siste uken og det er det lengste oppholdet jeg har hatt det siste halvåret. Og forleden da jeg var på kaia en tur, måtte jeg bare gi en klem til en av gutta. Jeg er glad i dere gutter, og jeg vil aldri mer se ned på noen heretter.

For nå vet jeg hvor kjapt det er å havne på skråplanet og at det kan skje hvem som helst, hvor som helst og når som helst.

Foto: Ailin M. DanielsenFoto: Ailin M. Danielsen
Foto: Ailin M. DanielsenFoto: Ailin M. Danielsen
Foto: Ailin M. DanielsenFoto: Ailin M. Danielsen
Foto: Ailin M. Danielsen.

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+

Les også...