Skriv ut Skriv ut

High Noon

En liten advarsel: Jeg kommer til å røpe slutten på filmen. Så hvis du ikke har sett den ennå, er det best du får gjort noe med det først.

Det var egentlig min far som gjorde meg oppmerksom på denne filmen. Da den første VHS-alderen inntraff, så han den i hylla på Videocenteret i Storgata og sa at den burde jeg se. – Du liker jo gamle filmer, og du liker Morgan Kane. Dette er en klassiker! Faren min var aldri noen filmfreak, det var bøker han var opptatt av. Men han elsket en god historie, så det var vanligvis verdt å høre på tipsene hans. Ikke så lenge etter så jeg til at High Noon kom med i bunken da jeg leide filmer sammen med noen kompiser. Selv om High Noon er fra 1952 og i svarthvitt, var de andre lette å overtale. Vi satte oss til og la først merke til at Lee van Cleef spilte en av skurkene. Filmen handler i korte trekk om sheriffen William Kane som er i ferd med å avslutte sin karriere, men som så får vite at en forbryter han en gang hadde arrestert er på vei til byen med gjengen sin, oppsatt på hevn. Sheriffen, spilt av Gary Cooper, prøver å rekruttere et oppbud, men oppdager til sitt store sjokk at ingen vil hjelpe ham. Til slutt står han alene mot overmakten.

Okay, på tide å være ærlig. Jeg var 15 år da jeg så filmen første gang, og selv om jeg forsåvidt likte den, fikk jeg ikke det samme kicket som jeg fikk av The Good, the Bad and the Ugly og andre Clint Eastwood-filmer. Heldigvis hadde jeg vett til å gi filmen en ny sjanse flere år senere, og da var det som om jeg så en helt annen film.

Det er mulig at man må være litt voksen for å sette pris på denne fortellingen, og det skader kanskje heller ikke å vite litt om bakgrunnen. Hollywood, 1952. Senator Joe McCarthy har satt kommunistskrekken i hele det amerikanske samfunnet, og i filmbyen er de travelt opptatte av å rydde i egne rekker. Svartelistene, listene over filmfolk med yrkesforbud, ble tragikomisk lange, for det skulle ikke mye til før man ble ansett som “rød”. Tystere og kollaboratører så til at både mistenkelige slabbedasker og farlige konkurrenter fikk karrieren sin amputert. Det er påstått at Ronald Reagan var en slik tyster, men strengt tatt var mannen en erklært kommunisthater både før og etter, så han fulgte i så fall bare sin egen overbevisning. Reagan gikk forøvrig ut og roste High Noon, særlig idealene som hovedpersonen bar frem, som pliktfølelse og troskap til loven. Carl Foremans manus til filmen bygger på en enkel magasinhistorie av John W. Cunningham, men Foreman lot dette istedet handle om samtiden. Byen i filmen forestiller altså Hollywood, en by full av feiginger som ikke brydde seg om annet enn sin egen velferd. Genremessig er det en såkalt revisjonistisk western, en western som unngår klisjéene og som prøver å kaste et nytt lys over historien – eller over samtiden. Soldier Blue, Tombstone, Unforgiven – alle disse kan kalles revisjonistiske.

Den solide westernskuespilleren Gary Cooper påtok seg hovedrollen, og han elsket manus. Cooper var politisk konservativ, men han tok sterkt avstand fra svartelister og den slags. Det er derfor mye mulig at han så, forstod og bifalt den subtile metaforen. Cooper syntes iallfall manus var så fantastisk godt at da han begynte å få vondt i magen, ville han ikke si fra seg rollen. Coopers mageknip viste seg å være et blødende magesår. Når du ser ham gå gjennom gatene, ensom og desperat, så er det ekte smerte i øynene hans.

Tematikken i filmen har senere blitt klassisk, enten man ser på den som en metafor eller ikke. Helten har sverget på å beskytte byen, og beskyttes skal den, selv om den er befolket av utkrøpne, ekle feiginger som er klare til å slikke den sterkestes hånd enten han er banditt eller sheriff. Kjell Hallbing så også på det som en form for kollektiv sadisme og vendte ofte tilbake til at småfolk likte å se andre få svi, slik at de kunne føle seg store et lite sekund mens de gjemte seg bak gardinene. Det var derfor gode grunner til at han lånte hovedpersonens navn til skikkelsen han selv skulle skape drøyt ti år senere.

Det var mange av de involverte som måtte slite med karrieren i kjølvannet av denne filmen, ikke minst manusforfatteren Carl Foreman. Erkekonservative John Wayne tok sengeliggende imot Coopers Oscar, men han avskydde filmen. Enten det var en metafor eller ikke, dette var ikke slik pionerene var, mente Wayne. Han bidro til å få Foreman kjeppjaget fra Hollywood og laget Rio Bravo som et slags tilsvar.

Men i filmens verden seiret William Kane, og sluttscenen er en av filmhistoriens største klassikere. Kane står i gata med rykende revolver over de døde bandittene, og byfolkene begynner å lure seg frem. De som hadde sviktet ham så fullstendig står nå sjenerte og vil gi ham neven. Sheriffen ser på dem en etter en, med et blikk fylt av den dypeste forakt. Så river han av seg stjernen og kaster den på bakken før han forlater byen. The End.

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+

Les også...