Skriv ut Skriv ut

Historie i hver dråpe

Ett år etter at vi fikk vår uavhengighet fra Sverige, og flaggene og
seiersropene hadde blitt lagt bort og stilnet hen, åpnet grosserer
Ole Hagen-Olsen en liten farvehandel i Tromsø. Nå, 110 år senere
er den fremdeles i drift, fremdeles i familien. Og fremtiden ser lys
ut, så lenge politikerne ikke stenger Skippergata.

Tekst: Mats Lasse Jangås
Foto: Trine Lise Halmøy

 

img_1139_large_

 

– Ja, hvis de går gjennom med forslaget om å stenge trafikken
i Skippergata kan det fort bli stille her, forteller Ole-Kristian
Henriksen, nåværende sjef for Tromsø Farvehandel. – Det er
ikke gøy å bære en 10-liters dunk med maling gjennom Storgata.

Hundre år er lang tid. Uansett hvordan man velger å se på
det. Store forandringer kan skje, bare på brøkdelen av den
tiden. Spesielt i en liten stor by som Tromsø. Hvor det meste
som ikke allerede er drevet av kjeder har blitt drevet ut, eller
klamrer seg fast til det de alltid har gjort. Men når noe har
vært der over så lang tid – er det ikke da lett å glemme av det?
Ta det litt for gitt? Slik bildet ser ut nå, vet man ikke lenger
hva som lever om to år, for ikke å snakke om de neste hundre.

Tromsø Farvehandel holder for tiden til i det ærverdige
Torgcenteret, noe de har gjort siden slutten av syttiårene. En
familiebedrift som nå er inne i sin fjerde generasjon.

– Det meste er som det var. Det er ikke mye som har
forandret seg siden da, forteller Ole-Kristian.

For det er jo ikke til å stikke under en stol at tidene nok har
forandret seg en del siden dørene åpnet for aller første gang.
Kortbukser og sixpence er byttet ut, til fordel for smartklokker og stramme tidsskjema.
Arkitekturen har forandret seg med tidene, unge kunder har blitt lysere i håret,
svakere i knærne og de smilende ansiktene har blitt mer markerte.
Gjennom alt dette har generasjon etter generasjon stått bak
disken og ønsket dem velkommen.

Og de ekspanderte. Alt som har en begynnelse, har også en
slutt. Det gjaldt også jernvarehandelen. Når kundene ikke
lenger hadde et sted å gå, kom de til Farvehandelen. Det var
bare naturlig for dem å overta. Vareutvalget vokste i takt med
etterspørselen. En egen kunstavdeling vokste fram. Den dag i
dag har de verktøy, tekstilblomsterpotter, jernvare, perler og
mye mer enn bare maling.

img_1113_large_

img_1114_medium_Evnen til å bevege seg med bølgene, og ikke stritte i mot,

er nok kanskje en av hemmelighetene bak at de har hatt muligheten
til å holde dørene åpne så lenge som de har.
Jernvarehandelen er en saga blott. Som så  mye annet som en gang i tiden
utgjorde bykjernen i Tromsø.
Men de har bestått.

Ved å beholde driften innad i familien, skaper man også en
slags uuttalt atmosfære av trygghet innenfor dørene. Man
føler seg ivaretatt fra det øyeblikket man stiger innenfor. Jo,
det er en moderne butikk og penger skal til syvende og sist
tjenes, men man merker helt klart historien. Ikke bare i veggene – de er bare strukturen.
Varene er også, egentlig, bare varer. Det er noe annet der. Som henger igjen.
Gjennom alt.  – Det er ikke nødvendigvis en negativ ting at man har blitt
en “selvsagt” del av bybildet. Det er ikke ensbetydende med
at man blir glemt og oversett. For mange kan det heller være
noe positivt. Noe behagelig. Som en slags rutine. Noe som
alltid er fast. Fiksert. Som alltid vil være der.
Det har ikke alltid vært slik.

En gang så det ut som om alt var over. Sirener og mørke
fyller luften. 14. mai 1969 brenner det i Tromsø.
En storbrann som ingen ser ut til å ha kontroll over.
Alt later til å være i flammenes vold, og store verdier går tapt.
Ilden vokser, brann-mennene kjemper mot flammene.
Røyken flommer ut av taket på den katolske kirken.
Som bare ett av mange ofre, var Tromsø Farvehandel.

Butikken var totalskadd og kun grunnmuren var det som sto
igjen, som et svidd tidsvitne til det som en gang hadde vært.
Kontorer, varer, lager. Alt borte. Alt ødelagt av flammene.
Deriblant firmaets rikholdige arkiv. En sekstitre år lang historie lot til å være over.
Av en eller annen rar tilfeldighet var det nærmest en god ting.
Butikken var like ved å gå konkurs.

Det har blitt juni, og det møysommelige arbeidet med å gjenreise byen har kommet i gang.
Fremdeles ligger det svidde ruiner igjen her og der. Det går sakte, men det går fremover.
Et lyspunkt finnes det likevel, opp i alt sammen. Tre uker etter brannen.
Tre uker etter at alt var ødelagt, kunne Tromsø Farvehandel igjen åpne dørene for kundene.
Det var selvfølgelig ikke like rett fram som man kan få det til å høres ut.
Gjennom iherdig innsats fra medarbeiderne hadde man fått leid lokaler i “Ebeltoftgården” – Strandgaten 36, med butikk i første etasje og kontorer i etasjen over.
Lager hadde man fått i Kræmers lokaler på Stakkevollveien.
Butikken skiftet lokaler litt frem og tilbake i løpet av årenes løp,
før de omsider endte opp på Torgcenteret i 1979, der de er den dag i dag.
En raskere retur fra et slikt tilbakeslag er det nok få bedrifter i Tromsø
by som kan skryte på seg.
Arkivet kunne de dessverre ikke gjenopprette,
men de hadde reddet seg tilbake.

img_1124_medium_

Årene har gått siden brannen. Mye har skjedd i byen vår,
både stort og smått. Med to kjøpesentre, bare i sentrum, har
handelsvirksomheten blitt en annen. Hvordan ser det ut i dag?
– Vi er ikke så veldig bekymret for Nerstranda, sier Ole-Kristian.
– Det er vel bare én ting de kan tilby som vi ikke kan.
Parkering.

Den største synderen i denne historien er uten tvil Jekta. Det
er der alle unnagjør handlingen nå. Alt er på ett sted, og de
finner som regel det de skal ha. Det er ikke lenger like mange i
sentrum. Kunne det vært en vei utenom dette? Hadde det ikke
vært lettere å bare bli en del av bølgen, enn å stritte i mot den?
Ville det gjort hverdagen tryggere, om ikke annet?

– Vi har fått tilbud fra kjedene, det har vi. De fleste av
dem har vært hyggelige. Noen av dem har vært direkte frekke.
Insistert på at vi ikke klarer oss uten deres hjelp. Vi har sagt
nei til alle. Vi er fremdeles her.

Man aner et lite, skjevt smil hos Henriksen ved den siste bemerkningen.

– Mange er glade i kjedene. Det er enkelt og greit. Mange
av kundene våre er glade for at vi er her.

For at de fremdeles er seg selv.

Problemet småbutikkene i Tromsø til daglig står ovenfor
har blitt enda mer aktuelt i den siste tiden. Etter at byråd for
byutvikling Ragni Løkholm Ramberg, foreslo å stenge Skippergata for biltrafikk,
har det satt tannhjul i bevegelse som kan bety kroken på døra for flere av de små.
De som velger å kjempe videre, én dag av gangen.
– Ja, hvis de stenger trafikken kan det fort bli stille her.
Hvis kundene ikke har noen steder å parkere, drar de heller til
Jekta. Det er ikke noe gøy å slepe en ti-liters dunk med maling
gjennom Storgata.

110 år med historie. Det er litt rart å tenke på, det er så lenge
siden. Men samtidig er det utrolig imponerende. Det er ikke
alle forunt. De har bygget seg opp fra asken, de har overlevd
en bybrann som grådig tok med seg alt. Og de reiste seg igjen,
men ingen kan med sikkerhet si hvordan hverdagen vil se ut
til neste år. Det er selvfølgelig lettere å ta turen ned til Jekta.
Ha alt på samme sted. Ha alt tilgjengelig.

Men det kan også bety at Tromsø Farvehandel, og flere med
dem, kan forsvinne. Det er den sure sannheten, hvis lille
Tromsø har blitt for stor for det små. Og helt ærlig – det hadde
vært synd. Veldig synd.

 

 

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+

Les også...