Skriv ut Skriv ut

Høst, hat og Luke Haines

Jeg liker høsten. Kjøligere vær, mørke kvelder, storm og regn, En perfekt årstid for å stenge seg inne, bunkre opp med rødvin og si-garetter og formelig velte seg i herlig tristesse og melankoli.

Og da må man jo også ha et lydspor som passer denne tilstanden. Der er det mye å velge i. Jeg kunne gått for Townes Van Zandt, Joy Division, Stein Torleif Bjella eller et utall andre mørke storheter. Men nei, denne høsten er det kun en mann som duger, og det er Luke Haines.

Luke Haines er en av verdens siste sanne originaler. En låt og tekstskriver stinn av talent. Bitter, kynisk, misantropisk, hatsk, galgenhumoristisk og (selvfølgelig) fra England. Haines kunne ikke ha kommet fra et annet land! Kun en engelskmann kan presentere et slikt svartsyn på en slik brilliant og intelligent måte.

Etter å ha tilbragt college-tiden i bandet The Servants (et band som gav ut to album uten videre suksess, for å si det mildt) startet Haines opp The Auteurs i 1990. Utstrakt turnering gjorde at bandet fikk kontrakt med Hut Records, og de gav ut sitt første album «New Wave» i 1993.

Fram til 1999 utgav The Auteurs fire album – vel verdt en lytt, alle som en, i tillegg slapp vår mann Haines konseptalbumet «Baader Meinhof» i 1996 (en skive som er verdt en egen spalte, men det får man komme tilbake til), og i 1998 kom «England Made Me». En utgivelse som presenterte hans nye prosjekt Black Box Recorder.

Og det er denne utgivelsen vi skal prate veldig pent om her og nå.

Black Box Recorder (BBR) bestod av Luke Haines, John Moore (ex Jesus & Mary Chain) og damen med den mest iskalde stemmen noensinne festet til riller; Sarah Nixey.

“England Made Me” består av 11 låter, klokker inn på sympatiske 35 minutter og er like avhengighets-skapende som nykokt meth. Tekstene er hovedsakelig skrevet av Haines, og gjenspeiler hans kølmørke syn på livet generelt og England spesielt. Når det kommer til sistnevnte har Haines helt klart et hat/kjærlighets-forhold av det helt store slaget. Det er bare å høre på sistesporet “Hated Sunday” så skjønner du hva jeg mener.

Ellers består albumet av låter som omhandler bilulykker, ødelagte familier, tomme liv og barndomstraumer. Lystige greier, gitt. De gjør også en dritskummel versjon av storhiten til Althea & Donna fra 1978, “Uptown Top Ranking”. Ikke noe for et sart sinn en mørk og stormfull natt. Det er for så vidt ikke tittelsporet heller, som introduserer deg for en person du ikke ønsker som selskap til søndagsmiddagen.

Men rosinen i pølsa er og blir “Child Psychology”, et midnattsmørkt dypdykk i psyken til et skadeskutt barn. Låten topper seg i det fatalistiske refrenget “Life is unfair, kill yourself or get over it”. En tekstlinje som førte til at både BBC og MTV prompte bannlyste sangen. Noe som ofte er et kvalitetstegn. Musikken til BBR er bittersøt pop som kombinert med den før nevnte stemmen til Nixey gjør lytte-opplevelsen nærmest sublim. Og skribenten ikke så rent lite pompøs. Men det kan jeg leve med.

For å si det kort: Du trenger denne platen! Det er ikke sikkert at du vet det nå, men etter tre–fire snurringer innser du at livet ditt plutselig er blitt mye rikere. Og slikt skal man ikke kimse av! Dé øyeblikkene kommer ikke så ofte.

Jeg har, sammen
med venner, (gjerne over et krus) ofte diskutert begrepet øde-øy-plate. Spørsmålet er som følger: Hvis du må tilbringe resten av livet på en øde øy, og du får bare ta én plate med deg; hvilken velger du? Akkurat her og nå er det “England Made Me” som er det åpenbare valget. Spør meg igjen om ett halvt år, og svaret vil helt sikkert være noe helt annet. Men det får så være.

BBR slapp tilsammen fire album, derav et samle-album med diverse B-sider og annet snadder som av en eller annen grunn ble forkastet i studio, men klarte aldri å toppe debuten. Noe som ikke er så rart med tanke på den skyhøye kvaliteten som den skiva innehar.

Etter BBR har Luke Haines gitt ut flere album under eget navn. Ingen av dem blir nok stående som mesterverk, men alle har sine kvaliteter. Sjekk gjerne ut “21st Century Man” fra 2009. En skive som viser at han ikke er blitt mildere med årene. Snarere tvert imot. Og slikt kan man like. Verden trenger flere gretne gamle gubber som setter skapet på plass.

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+

Les også...