Skriv ut Skriv ut

I kardemomme by

Alle forteller at populære politimester Bastian er så snill. Hvor snill er han egentlig?

Vi kjenner alle den sangen der politimesteren forteller om loven han har laget som gjelder for byen vår. Den om å være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre hva man vil.

Så langt er
det enkelt. Går man dypere inn i denne jussen åpner det seg et mer problematisk landskap. At Bastian er lovgiver gjør Bastian til lovgivende makt. At han i tillegg er politiet gjør at han håndhever loven, og han blir med dette lovens utøvende makt. Når han videre feller dommen over individene Kasper, Jesper og Jonatan blir han da dømmende makt. Et herlig juridisk sammensurium. Det finnes bare én betegnelse for en person som samtidig er lovgivende, utøvende og dømmende: Politimester Bastian er diktator.

Folk tar politimesteren
i forsvar. Han er jo så frittalende og snill, – men hvor nøye er han egentlig med loven sin?

Grovt sett kan man si at loven hans har tre deler.  Første ledd: Man skal ikke plage andre – dette er en forbudsregel. Andre ledd: Man skal være grei og snill – dette er en påbudsregel. Og til sist tredje ledd: Og for øvrig kan man gjøre hva man vil. Dette er det alminnelige prinsippet om handlefrihet. Det som ikke er forbudt eller påbudt, er altså tillatt.

Problemet er at loven må tolkes. Dette gjøres av Bastian – diktatoren. Dessverre for Kardemomme by tolker han den som han vil, og ingen ser ut til å stille spørsmål ved hans vurderinger. Det kan heller se ut som at folket bejubler hans festlige utspill av en noe gammelmodig karakter. De eldste i byen har skylapper – de er for det meste opptatt av været.

Kasper, Jesper og Jonatan bor i utkanten av Kardemomme by. De er ikke i fast arbeid, de har ingen til å forsørge seg, ingen mat og ingen omgang med andre mennesker. De bor i et merkelig hus og er åpenbart preget av omfattende omsorgsvikt. Trolig er den yngste av dem mindreårig. De er høylytte, og det kan tyde på at i alle fall en av dem er russjuk, da han siden 50-tallet har lett etter munnspillet sitt med fire toner i.

Det er altså intet system som fanger opp de vanskeligstilte tre røverne som holder på å gå til grunne. Folket er helt sikkert glad for at samfunnet har plassert dem litt utenfor allfarvei i en røverghetto. De er litt annerledes, vil ikke vaske seg, har en annen døgnrytme og kan virke farlige på andre. Ute av syne, er de ute av sinn. Der ute kan de herje som de vil, leve som de vil – enn så lenge trikken i byen ikke skal noe sted, og i hvert fall ikke ut til røverghettoen. Trikken går bare to ganger om dagen og vil sjelden ha dem med som passasjerer. Hadde loven blitt tatt på alvor i byen, ville borgerne sørget for at Kasper, Jesper og Jonatan hadde det de trengte til sitt livsopphold, all den tid de leter etter pungen som de hadde fire kroner i.

De har åpenbart behov for støtte fra storsamfunnet. Samfunnet har en enkel lovgivning som ikke ser ut til å åpne for sosialtjeneste, men er avhengig av at lovgiver – politiet – sørger for at alle er greie og snille. Dette ser ut til å svikte da røverne – overlatt til seg selv – velger å ta saken i egne hender for ikke å sulte i hjel. Altså bryter hele byen kollektivt loven på dette punkt, men dette får ingen konsekvenser for noen, siden Bastian er loven. Politiet
kvier seg for å ha kontakt med dem, da de trolig er redde for husdyret deres, en løve.

Når Kasper, Jesper og Jonatan i et desperat forsøk på å overleve begår tyverier og tilrøver seg litt omsorg og mat, får dette konsekvenser for dem. Da har de brutt loven, og må ilegges straff.

Bastian tar ikke hensyn til at de gjorde dette med størst mulig grad av hensyn, og han er blind for flere formildende omstendigheter: 1. De gjorde dette kun for å overleve. 2. Under innbruddene forsøkte de å gjøre minst mulig skade. Senere er det bevist ut over enhver tvil at de sang: …og ellers så tar vi så lite vi kan… 3. De kunne tatt med seg løven, men tenkte at det ikke ville oppfylle lovens krav om at de måtte være greie og snille.

Et annet formildende hensyn er at de har vært lang tid uten tilsyn fra miljøtjeneste og at de derfor er desperate av mangel på orden og omsorg. Den eneste de vet om, er ei tante i byen ved navn Sofie, som tar seg av små piker som spiller piano. Tanta, det stedlige barnevernet, skal man ikke utfordre, og dette får også alvorlige konsekvenser på kort sikt for røverne. Vi går ikke her inn på at den ene røveren senere går inn i et forhold med dama, da dette ligger innenfor den private sfære, men det er på sin plass å påpeke at denne tanta har avslørt at ikke alt står så bra til i byen. Til stadighet uffer og akker hun seg. Røverne så et omsorgsmenneske og søkte mot henne i sitt rop om hjelp. Vi har heller ikke tatt hensyn til at tilfeldighetene måtte sende en kvinne inn på cella for å gi dem mat og et snev av verdig liv. Vi undrer oss over at politimesteren har litt for mange hatter på hodet når han også opptrer som fangevokter.

Fikk Kasper, Jesper og Jonatan noen forsvarer i rettsaken mot seg? Nei, det gjorde de ikke, og deres syn på saken er ikke belyst i materialet. Rettsaken bærer preg av å være holdt på et vilkårlig sted, og håndverkerne som er lekdommere synes å være innhabile. Straffen blir for streng. Hadde rettssystemet tatt hensyn til de formildende omstendighetene, ville dette utløst en betinget dom, i stedet for frihetsberøvelse.

Kardemommeloven ble av diktatoren tolket slik at de svakeste tapte og de sterkeste vant. At hele byen, inkludert lovgiver Bastian, upåaktet hadde brutt loven, viser at ideen om en litt for sterk politimester og en litt for svak lov i praksis innebærer en svekket rettssikkerhet for byens innbyggere.

Vi konkluderer derfor med at Politimester Bastian burde bli stilt for den internasjonale strafferettsdomstolen. Og vi andre burde lært av historien. Ting blir ikke borte når vi stikker hodet i sanden. Vi har et kollektivt ansvar for våre svakere søsken. Når siste side i materialet er lest, skulle det ikke forundre meg om Kasper, Jesper og Jonatan blir helter til slutt. Men ikke før samfunnet lærer seg at også røvere har store ressurser.

Juridisk kilde: Olaf Hanssen

Eirik Junge Eliassen
ansvarlig redaktør
eirik@virkelig.no

F
Virkeligredaktøren var allerede i heftig opposisjon til Politimester Bastian i sin forrige karriere. Her forkledd som
Barberer Sørensen i en teateroppsetning fra Bergen tidlig på nittitallet. (Foto: privat).

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+

Les også...