Skriv ut Skriv ut

Identitet og handlingslammelse

Hvorfor gjør vi så lite når vi vet så mye om miljøkrisas omfang og konsekvenser? Kan dette ha noe å gjøre med at identitet er livsviktig for det å være et menneske?

Tekst: Svein Ander Noer Lie

“Hvorfor gjør vi ingenting?”
I den fasen som “miljøkrisa” nå er inne er man ikke lenger interessert i hva den innholdsmessig handler om, men hvordan man skal løse den. Oppmerksomheten rundt dette spørsmålet er i hovedsak redusert til et spørsmål om hvordan vi kan overkomme en lat befolknings irrasjonelle fornektelsesmekanismer. Men kan psykologi fortelle oss noe som helst? Er det i virkeligheten snakk om kjente psykologiske fornektelsesmekanismer eller er det snakk om identitet? Hvorfor gjør vi noe overhode og hvorfor gjør vi ingenting?

En eksistensialistisk forståelse av dette spørsmålet vil starte med å si at vi mennesker andler i trå med og i lys av “hvem vi er og har og være”. En eksistensialist vil typisk si at vi ikke ønsker oss en el-bil, eller et liv på landet ut i fra en kostnytte kalkyle, men fordi jeg av en rekke grunner identifiserer meg med de egenskapene som er forbundet med “el-bil” eller “et liv på landet”. Et mer generelt eksempel: Jeg snakker ikke sant fordi jeg har en plikt til å snakke sant eller fordi det får dårlige konsekvenser om jeg snakker sant, men fordi jeg ser på meg selv som en sannferdig person. I følge eksistensialisten sprekker ikke en narko-man etter endt avrusingsopphold på grunn av lav selvdisiplin (heteronomi) eller feil kostnytte vurdering, men fordi denne ikke klarer eller vil leve med – eller opp til – det selvbilde og de dygdene som en streit tilværelse krever.

Identitet er altså det som motiverer oss til å handle slik vi gjør, og dermed også det vi unnlater å gjøre. Skal man forstå handlingslammelsen på miljøfeltet må man forstå identitet. På minst tre områder står “identitet” i veien for handling i dag.

1. I massavantgardismens tid vil de hippe og halvhippe som er motivert av det som er inn og ut aldri bli med på noen massforflytning. Sommeren 2013 hadde en hovedstadsavis  (Morgenbladet) en debatt om hvorvidt “selvdyrking er selvdyrking”. Altså om den stadig mer omseggripende dyrkingen av nytteplanter blant folk flest egentlig bare gjøres fordi det er inn. Debatten viste umuligheten av at mange kan begynne å gjøre noe uten at den innholdsløse tegn- og distinksjonslogikk slår bevegelsen over i en motbevegelse. Når alle begynner å digge det samme bandet er det på tide å slippe taket.

2. Miljøvernerne som har et genuint engasjement – som angivelig ikke bryr seg så mye om det som er ut og inn – sier seg fornøyd med det de gjør og den rollen de inntar uten at det egentlig skjer særlig mye. Identiteten som “miljøverner” fritar oss fra å stille krav til oss selv, og å gjennomtenke hvordan det vi så helstøpt mener skal gjennomføres. Hvordan skal dette nye samfunnet se ut? Å være mot forurensning, forbrukersamfunn og en oljebasert økonomi tilbyr en behagelig og fri identitetssone. Men å være for noe konkretiserbart som kan ta oss ut av denne situasjonen er å gå for langt. Det får holde å si ordene “nullutslippssamfunn” og “grønt skifte” i tide og utide. Derfor er det ingenting som går mer på tomgang enn dagens miljøbevegelse. Det Lars Haltbrekken med rødsprengt intensitet sier om alternativ energi, betydningen av uberørt natur og samferdselspolitikk i dag er nøyaktig det som ble sagt for 40 år siden. Forskjellen er at dette ikke lenger er kontroversielt. I fasen vi nå er inne i er ikke problemet en uenighet om situasjonsbeskrivelsen, men hvordan problemene skal løses. Og her befinner miljøbevegelsen seg fortsatt i Egypt. Det er ikke “politikernes” eller institusjonenes oppgave og ansvar å tenke hardt og gjennomgående rundt spørsmål som “hvordan en kretsløpsøkonomi bør se ut” eller “hva slags konkret mekanisme som kan få ned karbonforavtrykket i dagens vareproduksjon”. Hvem andre enn “miljøvernbevegelsen”, i bred forstand, kan ta ansvar for å jobbe frem slike hvordan-løsninger? Men dette skjer ikke fordi det er lettere å opprettholde sin identitet som miljøparti eller miljøverner ved simpelthen å “kreve større utslippsbegrensninger” (enn de andre) eller “kreve at all oljeleting må opphøre innen 2030” og så videre.

3. De mest ressurssterke blant oss er de som gjør minst i dagens situasjon. Er det fordi de ikke gidder eller er det fordi handling nødvendigvis også må medføre en endring av en stabil og kanskje hardt tilkjempet identitet? I dagens situasjon, hvor det kreves store og omfattende samfunnsendringer er det i liten grad mulig for “folk flest” å endre sine vaner uten at deres identitet står på spill. Hvis man må ut på dansegulvet mens alle står å ser på dine keitete og urytmiske gammelmannstrinn holder man seg heller hjemme. Derfor må det være mulig for en “Høyremann” å mene at oljepolitikken må legges om, eller at forbruket bør begrenses uten at dette betyr at han må bli “En Miljøverner”. I dag er dette ikke mulig. Tvert om. Hvis du på ingen måte identifiserer deg med “det økologiske menneske” bruker du heller mer enn tiden du sparte på å kjøre bil på å benekte menneskeskapte klimaendringer – enn å ta bussen. Dette poenget kommer også klart til uttrykk i det faktum at hverken Høyre, Arbeiderpartiet eller FrP har noen egen vri på sin miljøpolitikk. “Miljø” impliserer en identitet for seg, og derfor er dette et felt hvor politiske partier ikke anstrenger seg for å finne sin særegne offensive orientering. Det er kun snakk om “mye” eller “lite” miljø. Igjen står “identitet” i veien for handling – særlig for de som egentlig ikke ønsker forandring, men som allikevel forstår at en endring er rasjonelt påkrevd!identitetskart

Hvorfor gjør vi noen ting?
Det faktum at våre handlinger utgår fra og faller tilbake på “hvem vi er og har å være” er allikevel ikke noe vi kan beklage eller rydde til side. Slik er det bare, og på den annen side er det ingen kraft i mennesket som er sterkere enn de kreftene som kan utløses av spørsmålet “hvem er jeg?”. Det er for eksempel uutholdelig for oss  mennesker å  “forsvinne” eller å bli tvunget til å være noe man ikke er. Hva annet enn “identitet” er det som gjør det mulig for en gruppe mennesker å reise seg til krig? Hva annet enn “identitet” er det som kan få oss til å utstå tortur eller tåle uutholdelig motgang? “Heller død en rød” var det noen som gikk rundt og sa en gang. Dette bør gi den desillusjonerte miljøverner et sterkt håp til tross for at “identitet” nettopp er det som brolegger veien til undergangen i dag. For det er den samme kraften som får oss til å kjøre alene i en SUV på vei til en jobb for å tjene penger til en enda større SUV som kan få oss til å finne sann mening og glede i alle de offer som en villet samfunnsendring måtte be om. Identitet er menneskets naturkraft. Opplysning derimot, er sterkt overvurdert. Folk vil ikke handle annerledes bare fordi de vet at X er tilfelle. Folk vil handle på en bestemt måte fordi det er i tråd med den “de er og har å være”. Først når man er der – er man mottagelig for rasjonelle argumenter og informasjon. Å analysere manglede handling som fornektelse og kognitiv dissonans er å ta til takke med hobbypsykologisk vanetenking. Langt viktigere enn informasjon er forbilder og mennesker som er i stand til å gestalte det vi “er og har og være”.

Påskeøyas skjebne er ikke et eksempel på at mennesket drives av konkurranse, men at ingenting er viktigere for oss enn identitet – den eksplosive “egenskapen” som skiller mennesket fra andre livsvesener, og som i dagens “flytende” mo dernitet gjør at avantgarden dessverre bruker alle
sine krefter på å holde orden på tegn og distinksjoner fremfor å bruke tid på å forstå og legemliggjøre det det står om i vår tid.

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+

Les også...