- Virkelig - http://virkelig.no/dev -

Kakerlakken Max

Jeg dømmer ingen. Hvordan kunne jeg? Jeg har vært mindre en et null. En kakerlakk. Hvordan kan jeg se ned på noen?

Max MacAndrews (39) er fra Skottland, og driver tatoveringsstudioet “Underdawg” i Tromsø. Han vil slå seg til ro her. Veien hit har vært lang for Max. Første gang han kom hit, besøkte han en annen tatovør. – Jeg fikk en veldig sterk følelse for dette stedet. Det er vanskelig å forklare hva det var, men det var som å komme hjem. Savnet av Tromsø ga seg aldri når jeg forlot byen, jeg måtte alltid komme tilbake, forteller Max.

Hard oppvekst
Han forteller at han har vært hjemløs. – Området jeg kommer fra har lavest inntekt i hele Storbritannia. Mange jeg har gått på skole med har snubla, noen er død, noen i fengsel. Alkohol og stoff er en del av kulturen i Storbritannia. Det var problemer i familien og min fars død som førte meg ut i misbruk. Jeg vet hvordan det er å ha det vondt og å være hjemløs, derfor setter jeg pris på hvert eneste øyeblikk jeg har nå, med jobb og tak over hodet, sier Max.

Et voldelig Skottland

Det er mye vold i Skottland fordi de har et ”sekulært problem”. Protestanter mot katolikker. Faren til Max var katolikk mens moren var protestant, de bodde i et protestantområde. – Jeg har fått mer juling enn jeg kan huske. Det har vært flere grunner til det, men hovedsakelig på grunn av feil religion. Nå har jeg ingen interesse for religion. Den ga meg ingen trøst når jeg fikk hodet mitt sparket inn. Jeg vil ikke virke melodramatisk. For meg var det bare et normalt liv. Jeg husker bare at jeg våknet hver morgen med adrenalin, og jeg var et veldig skremt barn, men det ga meg motivasjon og ambisjoner. Jeg lærte å reise meg opp igjen. Alt jeg gjør nå er et uttrykk for det.

Håpløs hjemløs
Normalitet ble et mål for ham. Han ville oppleve hvordan det var å bo i et varmt hus, og ikke uroe seg for hvordan han skulle få penger til mat. – Når du blir håpløs blir du hjemløs, faktisk. Du finner deg selv i en situasjon der du inviterer dårlige ting inn i livet ditt. Du aksepterer ting du vanligvis ikke ville akseptert. Du aksepterer ting som ikke er bra i det hele tatt. Du klarer ikke å holde på en jobb, og så videre. Det er vanskelig å sette ord på det siden det er så surrealistisk, men du lever i skum-ringen. Det jeg kan si er at når du kommer ut av det, gir det deg en veldig rik takknemlighet for et normalt liv, forteller Max.

Tatovert siden barndommen.

Han er internasjonalt anerkjent innenfor tatover-ing. Han ble interessert i å tegne i ung alder, og har utdanning i illustrasjon. – Det var noe som fikk meg til å føle meg glad. Jeg fikk interesse av å tatovere da jeg var 10–11 år gammel. Vi brukte å sette prikker på hverandre i geografitimen, forteller Max. Han snakker varmt om Tromsø. – Jeg føler folket i Tromsø har en veldig sunn nysgjerrighet på resten av verden. De spør mye om hvor jeg kommer fra og hvordan det er der. Nå handler livet mitt om å utvikle meg som menneske. Jeg prøver å gi kundene mine den beste opplevelsen av det jeg gjør. Jeg vil gi dem en tatovering som er mer verdt enn pengene de betalte for den. Fordi jeg mener ta-toveringer skal være slik. Det er den delen av livet du kan glemme alt i det øyeblikket du blir tatovert, og det er noe spesielt folk gjør bare for seg selv, forteller Max.

Ulykken

– For omtrent to år siden brakk jeg ryggraden min og var klinisk død i omtrent seks minutter. Så jeg har hjerneskade, i form av to typer hukom-melsestap. Jeg tror på en måte på lovene om årsak og virkning. Det høres kanskje rart ut, men det var faktisk det beste som noen gang har skjedd meg, fordi det fikk meg til å konfrontere tingene i livet mitt. Lykke er et valg. Du må konfrontere ideen om å gå videre i livet lykkelig, eller det motsatte. Lykke er et valg, og det er mitt valg. “Life’s too short to live in smoke and mirrors” sier han. Han mener det er best å være seg selv, og han vil heller være en ekte ingen enn en falsk noen. Han har vært verden rundt, men ingen steder er som Tromsø, sier han. – Dette er så bra som det blir. Det er et veldig spesielt sted. Og jeg håper dere holder på det i lang tid fremover, avslutter Max MacAndrews.