Skriv ut Skriv ut

Kan det være nødvendig å være så støtt?

Det går for tiden en pandemi gjennom verden. Nei, jeg snakker ikke om svineinfluensa, SARS eller Beliebers, men noe langt mer skadelig.

Og det er det såkalte Tynn Hud-syndromet. Det arter seg slik at man plutselig blir støtt og/eller fornærmet på egne eller aller helst andres vegne, og det kan ramme hvem som helst. Veldig ofte rammer denne sykdommen religiøse grupper fra alle verdenshjørner og trosretninger som kaster seg ut i galskapen over noe de tror andre har hørt, sett eller opplevd. Det har dessverre vært utallige eksempler på dette de siste årene, og jeg frykter at det blir mye verre før det blir bedre. Om det noen gang blir det. Men det stopper ikke der. Jeg har sett venner og kolleger, mennesker som jeg regner som høyst oppegående, bli helt satt ut av dette syndromet. I det ene øyeblikket er de intelligente veltalende medlemmer av menneskeslekten, i det neste humørløse rabulister som pøser ut edder og galle! For nå er de jaggu meg både støtt og fornærmet. Man kan bli deprimert av mindre.

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Det er ingen menneskerett å ikke bli støtt og fornærmet. Hvis jeg skulle tatt inn over meg alt jeg finner støtene i løpet av en dag vil jeg leve i en tilstand av konstant forbannelse og aggresjon. Noen vil kanskje si at det er akkurat det jeg gjør, men dette er tøysekopper man ikke skal høre på. Jeg husker opptil flere ganger jeg var både blid og omgjengelig det siste året.

For meg er
ytringsfriheten hellig og absolutt, og det kunne ikke falle meg inn i mine verste feberfantasier å ville en innskrenkning av den. Ytringsfrihet er ikke bare retten til å ytre deg, men også det å tåle og høre ytringer du er fundamentalt uenig i. Sånn, da var det sagt. Nå kan vi gå tilbake til den nye folkesykdommen.

I skrivende stund verserer en sak i mediene angående en litt flåsete tweet fra lederen i Troms FpU hvor han skriver at han føler seg som en innvandrer i eget land. Dette etter å ha vært på pub for å se en fotballkamp, men der han til sin store forskrekkelse oppdaget at “hele asylmottaket okkuperer Metzo i Harstad når det er fotballkamp”. Denne tweeten spredde seg med lynets hastighet på sosiale medier, og folket raste. Som det heter på tabloidisk. Det ingen tenkte på var at denne lederen bare er 18 år gammel. I den alderen har hjernen en tendens til å arbeide fort og farlig. Ungdommelig dumhet er heldigvis ikke forbudt i Norge (enn så lenge). I så fall hadde jeg sittet inne fremdeles.

Så rykket tidligere innvandringspolitisk talsmann i FrP ut og sa at han ville gjort akkurat det samme, og da var sirkuset i gang. Død og pine, som salige Helmer ville ha sagt. Ungdom mot Rasisme så en anledning til å markere seg og valgte å anmelde den tidligere talsmannen for rasisme! Tenk det, Hedda! Organisasjonen var så indignert på asylsøkernes vegne at de rotet seg helt bort i rasismetåka. Men dette er IKKE rasisme, dette er personlige meninger som det er helt legitimt å komme med. Man kan være enig eller ikke, men å kalle dette for rasisme er som å kalle skallethet for en hårfarge. Begrepet politisk korrekt er i dag dratt ut i det komplette vanvidd, og kortene deles ut i hytt og vær. Kritiser islam og rasismekortet kommer. Noe som virkelig demonstrerer absurditeten siden islam er en religion og ikke en etnisk folkegruppe. Kritiser Israels politikk overfor palestinere og vips: Du er antisemitt! Reflekter over negative sider ved innvandring (joda, de finnes), og før du vet ordet av det er du høyreekstremist og nazist. Minst! Det må da for svingende være mulig å føre en diskusjon uten alt dette tøvet.

Men jeg tror jeg har en kur mot denne sykdommen. Hvis du en dag skulle føle deg støtt og fornærmet; trekk pusten et par ganger, len deg tilbake og si høyt: Jeg gidder faen ikke å bry meg i dag, jeg! Bare prøv dette, du tar i hvert fall ikke skade av det. Og det fungerer som bare rakkern for meg. Ja, så bra fungerer det at jeg tror jeg avslutter nå. Jeg gidder nemlig ikke mene noe mer i dag. Noe som er litt utypisk til meg å være, men det bryr jeg meg ikke om.

Typisk!

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+

Les også...