Skriv ut Skriv ut

Kjære Byråd

Mye er endret på kort tid for byens russjuke. Det har aldri vært så farlig å injisere illegale stoffer som nå. Hjelpeapparatet har mistet kontrollen.

I Tromsø har vi hatt, siden heroinen kom til byen på nittitallet, en brukbar tilgang på ren og til dels forutsigbar heroin. Sentrale produksjonssteder er i grenseområdene i Pakistan, Afghanistan og Iran. Derfra når det dødbringende stoffet, via flere ruter, Tromsø. Her deles det opp av langere og selges til desperate russjuke folk på gata. Til tross for jævelskapen, hørtes nesten dette idyllisk ut, men slik er det ikke lenger.

Grossistleddet

Pengene styrer denne bransjen, og i takt med griskhet og etterspørsel finner de narkotiske stoffene som amfetamin, cannabis og nevnte heroin, nye og farligere former. Det finnes ingen ære i dette miljøet, ei heller er menneskeliv spesielt mye verdt, så det er få eller ingen grossistledd i narkobransjen som tenker på de helsemessige skader nye varianter av stoffene har. I dag blir et gram amfetamin blandet med gift, bedøvelsesmiddel, vaskepulver, natron, eter, ritalin, kodein og annen dritt som pusheren har for hånden. Det kalles ”å bøffe ut” en mengde stoff for å få større volum. Større volum, mer penger. Og den narkosykes liv henger ene og alene i hendene til neste ledd i hierarkiet. Det hele blir skummelt, uforutsigbart og dødelig. Norge ligger på overdosetoppen i Europa.

Nye trusler
Gatene trues av mye nytt. Heroinen kommer i flere styrker. Det er all grunn til å anta at vi har fått en supersterk variant de siste årene, i tillegg til at vi trues av miltbranninfisert heroin som er påvist lengre sør i Europa. I sommer har russjuke i Tromsø fortalt om bruk av det svært giftige desomorfin (Krokodil).Stoffer som bringer død og uendelig mye smerte for de som rammes i familien.

Hjemmelaget
Vi har sett fremvekst de siste årene av syntetisk fremstilt narkotika. Altså kan den ”lille kjemiker” med tilgang til de rette nettstedene, finne alt han eller hun trenger for å fremstille narkotikum, på en vanlig bensinstasjon med reseptfri medisinhylle. Dop til dans, sanseregulering og til å døyve smerte. Piller i alle farger og former. Til og med cannabis (hasj) som mange er forleda til å tro er ufarlig, kommer nå i kunstig form – opp mot hundre ganger så sterkt som originalen.
Det argumenteres med at et helserom for russjuke vil være å akseptere rusbruk, og at det vil slå bunnen ut av en nulltoleranse for narkotika. Kanskje det er riktig, men nulltoleranse er en uoppnåelig visjon i 2012. Derfor må vi realitetsorientere oss.

Tromsø, en bra by

Undertegnede gir den kommunale rusomsorgen ståkarakter og vel så det, og er veldig stolt av å bo i en by som holder en kjærlig arm om sine svakeste. Men vi kan ikke gi oss der. Det er ikke snakk om at et helseromstilbud skal forringe den bestående rusomsorgen, men være et verdighetsbyggende tiltak i tilleggtil. Altså ikke enten–eller, men både–og. I denne byen har vi ikke råd til å miste kontrollen over narkotikabildet, fordi vi ikke har råd til å miste flere borgere i meningsløse dødsfall som kunne vært forebygget.

Svingdør i bakhodet

Illegale stoffer lever sitt eget liv, og uansett hva vi gjør for å bekjempe det, vil vi få en dør i bakhodet. LAR (Legemiddelassistert rehabilitering) har vært en nøkkel til et verdig liv for mange. De får en medisin mot opiatsuget og bruker ikke lenger heroin. Det fører til at mange av disse bruker enda mer av andre illegale stoffer. Medisinen som deles ut, har også etter hvert blitt en lukrativ narkovare på gata. Svingdøra smeller i bakhodet av at det ikke er uvanlig at ungdom nå tilbys doser av denne medisinen som et rusmiddel.

Syttitallet er over

Et annet bevis for at ting er ute av kontroll, er at vi som vokste opp på syttitallet i noenlunde ordnede narkotiske former, nå må forholde oss til en paljett av nytt dop som vi ikke aner hva er eller hvordan virker: Vet du hva GHB, knips, legal high-produkter, efedrin, XTC, crack, basuco, flake, meth, PCP, Tri og spice er? Fra før hadde du hørt om hasj, amfetamin, heroin og i ungdomstiden han tullingen fra en dysfunksjonell familie som tok litt for mye LSD? Ergo vil ugresset presse seg frem uansett hvor mange penger vi bruker på sprøytemidler. Og jeg hater å måtte innrømme det, men i så måte må vi nok innse at kampen mot dette blir vanskeligere enn å ta konsekvensene av at det finnes. Selv ikke i land med dødsstraff for narkotikaforbrytelser får man bukt med problemet.

Sprøyter settes overalt

I dag settes sprøyter i barnehager, solarium, offentlige toaletter, i bakgårder, fraflyttede hus, på varmestua, på virkeligdassen, på kaia og i lugubre hjem. Det medfører stor helserisiko, hepatitt C, HIV og overdoser i ensomhet. Når noen tar en overdose, må man komme til kjapt; når vi ikke vet hvor folket er, har vi ingen mulighet til å hjelpe.

Vårt eget helserom

Oslo kommune har gjort et forsøk med et helserom der det kun er lov å injisere heroin. En bra start, men vårt kommunale helserom må gripe om flere typer avhengighet, utdeling av rene sprøyter, sårstell og forebyggende helsetilbud på lavterskel. Uten ventetid. Dette ville være den instansen som raskest vil kunne oppdage og advare mot farlig dop i anmarsj og, ikke minst, gi verdighet til en hardt prøvet gruppe brødre og søstre av samfunnet. Verdighet trigger ønsket om å komme ut av rusen. Fortsetter vi å gjemme bort denne sykdommen, vil vi aldri heller få bukt med den, og nye mennesker vil avgå med døden. Meningsløst og uverdig.

Skadestedet
Om vi sammenligner dagens norske narkopolitikk med et skadested for en bilulykke, kommer paradokset ytterligere frem. Vi kan godt diskutere hvorfor bilulykken oppstod, at farten burde vært satt ned, eller at tvungen bruk av piggdekk ville hindra ulykka, men mens vi gjør dette må vi ikke hindre legene i å komme frem til de skadde. Det mest presserende er å redde liv.

Fornuft
Om noen enda skulle leve i forvillelsen om at denne sykdommen er selvpåført – eller kommer av et menneskes svake karakter – er det bare å slå fast at helsevesenet på alle andre områder ivaretar selvpåførte sykdommer som røykebein, diabetes, lungekreft og alkoholisme. Med andre ord: Vi kan ikke unnlate å plastre såret til jegeren som ulykkeligvis har skutt seg i beinet, fordi geværet han skjøt med er ulovlig innført i Norge.

En del av løsningen

Skal vi strekke oss mot en uoppnåelig visjon om nulltoleranse, må vi hele tiden beskytte visjonen, ikke menneskene som dør bak den. I så måte er heller ikke et sprøyte-/helserom løsningen, men en del av et system som likebehandler alle sine syke borgere. Det har vi råd til i oljelandet.

Eirik Junge Eliassen
ansvarlig redaktør
eirik@virkelig.no

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+

Les også...