- Virkelig - http://virkelig.no/dev -

Lærer om livet

Noen elever i Tromsø har en lærer som kan litt mer om livet enn andre. Han lever med et rulleblad. Nå vil han bruke sin fortid til å gjøre andres fremtid bedre. Er det plass til ham?

Høyt utdannede ”Nils” (37), lever med et rulleblad som forteller om en kriminell og rustynget fortid. Kontrasten mellom hans nåværende vanlige familieliv og hans fortid gir utfordringer. Til stadighet kommer han opp i delikate problemstillinger. – Ofte havner man i konflikt mellom hva man burde og ikke burde fortelle til en arbeidsgiver eller nye bekjentskaper; for å opprettholde egen integritet og skape tillit. På den andre siden er det alltid ting fra fortiden eller nåtidens situasjon som absolutt bør komme på bordet i forkant av at arbeidsgiver får høre det av andre. Eller bør det det?, spør ”Nils”.

Umulig å gå videre i ærlighet
Han bruker seg selv som eksempel for å sette fokus på problemstillingen i en liten by som Tromsø. – Det har vært umulig for meg å gå videre etter lang tid som kriminell rusmisbruker uten å være åpen om min fortid. Dette var likevel ikke bare positivt for min prosess for å komme tilbake til samfunnet som en vanlig borger. Jeg undervurderte den norske fremmedfrykten og redselen for det ukjente. Viktigheten av å passe inn i firkanten i det norske samfunnet ble veldig tydelig for meg, forteller ”Nils”.

Åpenhet til applaus
– Min egen frykt for at “alle” visste om min fortid lurte meg til å stå fram foran mine medstudenter under presentasjonen ved studiestart. Jeg fortalte om tilbakelagte rusproblemer og lang tids soning i fengsel. Jeg fikk applaus da jeg var ferdigsnakket, men ingen av mine medstudenter turte i ettertid å henvende seg til meg, eller bidra til at jeg følte meg inkludert. Det er mulig jeg ble skummel og hadde med meg noe som folk ikke visste hvordan de skulle nærme seg. I forkant av dette hadde konflikten jeg hadde med meg selv stått i om jeg skulle tørre å si fra i forkant, for ikke å bli oppfattet som uærlig, eller ikke å si noe og håpe på det beste, reflekterer ”Nils”.

En fullgod forklaring?
I etterkant av denne erfaringen har han fått hjelp til å forstå at slike ting trenger han ikke å informere noen om. – Skulle noen komme i ettertid og spørre hvorfor jeg ikke sa noe selv, så er det en fullgod forklaring at dette er ting man ikke ønsker å ta opp med mennesker man ikke kjenner. Å fortelle livshistorien sin. behøver ikke være en del av førsteinntrykket man gir Alle har en fortid. Det er jo ikke vanlig å presentere seg selv med de negative erfaringene fra eget liv hver gang man møter en ny person. Det er liksom ikke det første folk uttrykker til nye bekjentskaper: at de har hatt kreft eller vært med i en bilulykke som barn. Hvor mange menn møter til jobbintervju og forteller at de har vært deprimerte eller utbrente? Hvorfor skulle jeg fortelle?, spør ”Nils”.

Ønsker å jobbe med ungdom
Det slår sikkert mange av oss at det å ha fortid som kriminell rusmisbruker – og ha flere år i fengsel bak seg – burde være erfaringer mange kan lære av. – Med høyere utdannelse i etterkant av avsluttet rusbruk ønsker jeg å ta mine erfaringer inn i ungdomsskolen for å forhindre at andre tenåringer gjør de samme dumme valgene som jeg gjorde. For en rektor i ungdomsskolen burde jeg være glimrende materiale til å jobbe med tenåringer, sier ”Nils”.

Den første arbeidssamtalen
I den første samtalen med arbeidsgiver valgte jeg ikke å si noe om min egen fortid, vel vitende om at rektor var en ”bekjent av en bekjent” og dermed visste om dette, sier ”Nils”. Etter en uke i jobb med flere nye kolleger som kjente til min historie, ble jeg kalt opp til rektors kontor. Ryktene gikk i kollegiet om at jeg fremdeles ruset meg, at jeg brukte medisiner som satt meg ut av stand til å gjøre jobben min, og så videre. Rektor ville vite hvordan jeg stilte meg til disse ryktene. Dette ble min mulighet til å forklare at dette var ting jeg ikke ville ta med i en første arbeidssamtale, men at jeg ville se an situasjonen. Siden det nå var skjedd, ville jeg selv informere mine kolleger om dette i plenum. Der forklarte jeg at jeg brukte Subutex, som er en medisin som gir normaltilstand, det vil si at man kan kjøre bil på preparatet. Videre forklarte jeg at jeg har en bakgrunn, men at det er et tilbakelagt kapittel. Jeg åpnet også opp for spørsmål om noen lurte på noe. Jeg forklarte også at årsaken til at jeg har et rulleblad utelukkende skyldes dårlige valg i tenårene. Min motivasjon for å jobbe i skolen er å kunne bidra til å forebygge andres dårlige valg. Etter dette fikk jeg en helt annen respekt blant kollegene mine, og har fått gode tilbakemeldinger på måten jeg håndterte dette på, forteller ”Nils”.

Elevene åpner seg
Dermed har han klart å bli en lærer som de færreste av oss hadde, som elevene tør komme til med de vanskelige og negative tingene.  – Dette setter meg i posisjon til å bruke egne erfaringer for å hjelpe. Jeg kan veilede tenåringene slik at de ikke gjør de samme dårlige valgene jeg gjorde. Jeg tror fortiden min blir noe som bidrar positivt til samfunnet jeg lever i, og blant kollegene mine ga dette meg respekt. Måten ryktene ble håndtert på gjorde at jeg ikke ble fremmedgjort slik jeg ble blant mine medstudenter. Det ga meg integritet og gjorde temaet om rus og kriminalitet ufarlig eller håndterlig, sier ”Nils”.

Å vite hvem man snakker med
Han har råd å komme med til andre i samme situasjon. – For det første, hvis fortiden skal legges frem til andre så vit hvem du snakker med. Ikke alle takler å vite disse tingene om deg, og klarer kanskje ikke i ettertid å behandle deg som en av alle. For det andre, bruk et språk som folk forstår. Eksempelvis ryktene om at medisinen Subutex gir rus. Her forklarte jeg kort og presist at man er i stand til å kjøre bil på medisinen, sier ”Nils” . For
det tredje har han erfart at når man legger frem sin negative fortid som noe man vil bruke for å gjøre andres fremtid bedre, blir det til noe positivt som andre respekterer.

Les også: http://virkelig.no/artikler/459–qnilsq-er-en-ressurs.html