- Virkelig - http://virkelig.no/dev -

Liten båt på opprørt hav

I løpet av fem år mister Maya fire søsken i krybbedød. Hennes mor tiltales for drap på hennes søsken.

Mayas liv snus på hodet 3. september 1992. Hun er fem år gammel.  – En ting vet jeg helt sikkert, det er ingenting i livet som er sikkert, alt kan forandre seg plutselig. Livets tyngste stunder kommer plutselig og uventet, sier Maya.

Maya vekkes midt på natta. – Mamma sa at det var noe galt med Trine, den nyfødte lillesøstra mi. Jeg fikk beskjed om å kle på meg. Så dro vi. Hele familien med ambulansebåten fra Bjarkøy til Harstad. Personalet på båten prøvde å gjenopplive søstra mi. En sykebil stod på kaia og ventet. Dagen etter var familien samla i sykehuskapellet. Trine lå i ei lita kiste, erindrer Maya.

Mammaen til Maya preges av det som skjer. Det er sorg og savn der det skal være glede og trøst. For Mayas familie åpner sorgen og savnet et landskap som er ukjent for dem.

Den andre lillesøstra, Tonje, dør en morgen Maya spiser frokost og ser på tv.  – Mamma spurte om jeg kunne springe opp og se etter om Tonje var våken. Jeg så at Tonje var bleik og blå. Hun hadde hvitt skum rundt munnen. Tonje hadde en boks med et band rundt seg som skulle varsle dersom hun sluttet å puste. Boksen laget lave skurrelyder. Jeg sprang ned til mamma og ropte at Tonje så rar ut. Mamma satt og vugget på Tonje hele veien til Harstad. I sykehuskapellet tegnet jeg under minnestunden, husker Maya.

Bror Trond ser Maya ikke før han er død. Han dør natta før Maya skal besøke mammaen og han på sykehuset. Trond ligger i ei tralle ved siden av mammaen da Maya kommer til sykehuset.

Maya gir den siste babyen, Tomas, navn. Hun blir vekket og får beskjed om å være inne på stua. Men hun ser legen og stefaren Rolf på badet, de prøver å få liv i Tomas. Mamma bærer så Tomas inn i stua. Maya ser at lillebroren har blod i munnviken. I minnestunden i sykehuskapellet legger Maya en bamse i kista hans.

Etter fire dødsfall i familien er ikke belastningene over for Maya. Hennes kjæreste mamma blir arrestert.  – Det var en tidlig fredag morgen, den 23. januar i 98. Jeg og mamma skulle til Harstad for å ha jentedag. Jeg skulle videre til Finnsnes for å besøke pappa og bestemor. Meningen var å ta ferga på morgenkvisten, men for å kunne sove litt lenger ble vi enig om å ta hurtigbåten. Jeg tenker ofte på at hvis vi ikke hadde ventet på hurtigbåten, hadde jeg ikke vært der når lensmannen kom. Kanskje alt hadde vært annerledes da?, undrer Maya.

Det ringer på og Maya åpner. Der står lensmannen og en dame. Lensmannen sier at Maya kan gå på rommet sitt. De voksne skal snakke litt på kjøkkenet. Katta er inne på badet, så Maya sniker seg ut av rommet. Når hun går forbi kjøkkenet, ser hun at de prater med moren og gir henne et ark.

Lensmannen tar Maya og mammaen med til Harstad. – I gangen på Harstad politistasjon sa lensmannen til mamma at hun skulle si adjø til meg. Mamma sa at jeg måtte kose meg på Finnsnes. Så ble jeg tatt med til et kontor. Etter en stund kom det en dame som sa hun skulle følge meg til båten. Jeg skjønte ikke hva som skjedde med mamma. Jeg trodde at de bare skulle snakke med henne. Jeg trodde at mamma kom til å være hjemme når jeg kom tilbake, sier Maya.

Rolf henter henne på Finnsnes etter besøket hos faren. Det er ingen mamma der når Maya kommer hjem. Hun blir redd og skremt av at mammaen ikke er der. Jeg husker ikke hva som ble fortalt om mamma. Det er hull i hukommelsen min fra jeg ble henta på Finnsnes og til jeg fikk besøke mamma i Bodø fengsel. Jeg husker i fragmenter. Som at alle passet på at jeg ikke fikk lese aviser eller se nyheter. Jeg husker og at Rolf tok meg med til lensmannskontoret. Lensmannen ringte til mamma slik at jeg fikk snakke om skolen og andre ting. Jeg skjønte ikke da hvorfor det måtte være slik at mamma var i fengsel. Jeg vet ikke når jeg fikk vite ”det”, altså hva mamma var beskyldt for, sier Maya.

Mammaen til Maya blir arrestert og varetektsfengslet, hun siktes for forsettlig drap på fire av Mayas søsken. Siktelsen blir etter hvert endret til kun å gjelde det siste guttebarnet. Mammaen til Maya blir ikke trodd i byretten og blir dømt til seks års fengsel.

Mayas mamma sitter varetektsfengslet i 113 dager; over 16 uker. I denne tida er Maya på Bjarkøy hos sin stefar. På sin mors 30-årsdag, 7. februar 1998, får Maya endelig besøke henne sammen med Rolf. – Det var en rar stemning. Det var andre der hele tida. Jeg fikk ikke lov å være alene med mamma. Jeg og Rolf spøkte da vi dro til Bodø, at vi skulle ha bakt inn en neglefil i bursdagskaken. Hele tiden mens mamma satt i varetekt, fikk jeg brev fra henne. Brev med utklipp av Backstreet Boys og Spice Girls; favorittene mine, sier Maya.

Rolf støtter sin kone hele tiden i at hun er uskyldig. Men de bestemmer seg for å gå fra hverandre under rettssakene. Belastningene blir for store. Bjarkøy er et lite samfunn, det er hardt for moren å bo der. Det er mye folkesnakk. De flytter til et annen sted i Troms.

Når Maya går i syvende klasse på ungdomskolen, har saken mot moren for første gang direkte innvirkning på hennes sosiale liv. Ei jente i klassen spør Maya om hun vet hvem damen fra Bjarkøy er. Mammaen til Maya tar da kontakt med skolen. Hun forteller om seg selv og rettsaken til klassen og lærerne til Maya.  Maya er ikke til stede, hun har ikke lyst.  – I ettertid ser jeg at det kanskje ikke var så lurt å informere klassen. De ropte ”Bjarkøy” etter meg, men der og da var det nok det beste å informere. Det var ikke så mange alternativer, sier Maya.

Maya blir engasjert. Det var helt feil måten de kom og hentet oss på. De skulle ha ventet til Rolf eller noen jeg kjente, kom. De kunne ventet til jeg hadde dratt til pappa. Ta aldri barn med til politistasjonen når foreldrene deres blir arrestert!, sier Maya bestemt.

Maya på 10 sitter alene på politistasjonen. Tankene kverner om at det må være noen som tror mammaen har gjort noe galt. – Hvorfor kom de på en fredag? Mamma satt i glattcelle hele helga. Lensmannen skulle ha fortalt meg mer. Ikke bare sendt meg på rommet. Jeg skjønte at det noe var galt. Jeg skulle ikke ha vært så alene i situasjonen, sier Maya.

Ankesaken kommer opp i lagmannsretten. Familien utredes for LQTS (en type hjerterytmeforstyrrelse), og mutasjon i HERG-genet blir påvist. Dette funnet, samt svak bevisførsel i byretten, fører til frikjennelse.

Maya og støttekontakten er på handletur. Telefonen ringer. Mayas mamma gråter og forteller at hun er frifunnet. Maya og støttekontakten roper, danser og gråter. – Hjertet mitt danset. Gleden og lettelsen var enorm. Mamma skulle være hos meg og ikke i fengsel i mange år. Endelig hadde alle, både politi, advokater, dommere og journalister forstått at mamma var uskyldig. Jeg trodde på det tidspunktet at alt skulle bli bra igjen, forteller Maya.

Det har vist seg i ettertid at folk ikke tror Mayas mamma er uskyldig. Folk snakker og er fordømmende. – Hun er uskyldig! Det snakkes enda om saken, og alt folk husker er de grusomme anklagene som stod i media. Ikke frikjennelsen. Det var to rettssaker, og mamma ble frifunnet. Jeg vet at min mor er uskyldig! Det kan ingen ta fra meg, sier Maya stille.

Små barn gjør Maya ukomfortabel. Hun er redd de skal slutte å puste. Maja har behov for å holde skjult det familien har opplevd. Bare hennes to beste venninner vet. Maya plages av angst og redsel. Spiseforstyrrelser og hyppige katastrofefølelser preger hennes liv. – Jeg er ikke der jeg ønsker å være. Setter meg aldri mål eller har forventninger til noen eller noe. Det er ikke lett å slippe noen innpå meg. Jeg føler at de fleste forsvinner etter en stund uansett. Jeg tør ikke. Stenger meg inne, prater ikke nok, sier Maya.

Maya har arbeidstrening gjennom NAV. Selv om videregående skole er gjennomført, er en full arbeidsdag for mye for henne.  – Det er så mange problemer som er rundt og i meg. Noen dager er jeg så deprimert at jeg ikke klarer å stå opp. Jeg ønsker meg en psykolog. Marerittene, søvnmangelen, spiseforstyrrelser og utmattelsen er brutale, sier Maya.

Maya har kontakt med en sykehusprest. Han har vært der for Maya og hennes familie siden det hele begynte i 1992. Presten trodde på Mayas mor hele tiden og fikk mye pes for det frem til moren ble frikjent. – Han er en prest av dimensjoner, han gir ikke opp mennesker. Han er familie, sier Maya.

Maya har fått lese dagbøkene som moren skrev i tida fra arrestasjonen til frikjennelsen. – Det var helt for jævlig å lese, men jeg er så glad for å ha lest dem! Det var mange tanker hun hadde, vanskelig og harde tanker å forholde seg til. Hun følte hun var en dårlig mor, at det ikke var vits å fortsette med livet. Jeg har en bedre oversikt av hva som hendte nå. Jeg har en følelse av å ha mer kontroll, sier Maya.

Maya har en familie som støtter henne og er glad i henne. Mayas fantastiske, sterke mamma gjør alt for henne og elsker Maya høyt. – Jeg er bortskjemt sånn, mamma er overbeskyttende, hun vil gjerne hjelpe og være i livet mitt. Det er godt, jeg er så glad i mammaen min, smiler Maya.

Maya preges av savn. Savnet av det som ble frastjålet henne. Livet som det skulle ha vært, er borte. Mayas historie ble en annen enn den skulle ha vært.

Marja K. Reibo Gundersen