Skriv ut Skriv ut

Londontur med the usual suspects

Det sies at det er først når du reiser på ferie med noen at du
virkelig blir kjent med dem. Jeg og tre kollegaer bestemte oss for
å sette vennskapet og kollegiet på prøve med å reise noen dager
på tulletur til London. Det kunne gå begge veier. Bitre fiender, eller
venner for alltid. Les reisebrevet for å se hvor vi endte opp.

Tekst og foto: Trine Lise Halmøy

Dag 1:
Jeg ankom Langnes lufthavn klokken 18.00. Mick og Alf,  de to mest pertentlige av oss, hadde allerede ankommet. Jeg,  som tydeligvis var utpekt som reiseleder på forhånd, sjekka  oss inn, og det blei stor ståhei da flyskrekk-Mick, som enda  ikke hadde tatt flymedisinen sin, oppdaga at han ikke hadde  fått sete F som var vindusplass. I ti minutter sutra han før jeg  endelig fikk beroliga, og overbevist han om at det var ikke så  jævlig nøye hvilke seter vi var tildelt, for vi kunne sitte hvor  vi ville innafor de fire tildelte plassene. Det endte med at jeg,  på hele 157cm blei sittende mellom vindus-Mick og midtgang-Eirik, (det må nevnes at begge to er meget glad i mat) og hver  gang jeg bøyde meg frem for å finne noe i veska måtte jeg  bølle meg tilbake i midtsetestilling, som var bak skuldrene  til de nevnte kjempene.

2015-10-26_18

Mens vi venter på flyet – Langnes flyplass.

Heldige Alf fikk midtgangplass ved  siden av det han fryktet mest: En småbarnsfamilie med en  liten baby … Det tok noen minutter før han oppdaga babyen,  og jeg må ærlig innrømme at jeg godta meg da han sendte et desperat blikk over i vår romslige treseter, som ropte hjelp.

Her sitter jeg fast mellom Mick og Eirik på flyet

Her sitter jeg fast mellom Mick og Eirik på flyet

Flyet var så klart forsinka på grunn av årets første snøfall i  Tromsø, og flyskrekk-Mick tok flymedisinen sin en halvtime  for tidlig. Til stor glede for oss andre. Han kan forresten ALT  om fly, og videreførte ivrig med hele kroppen, sin viten til  meg, så jeg er herved erklært flynerd.

Vel fremme i den noget shabby, tre etasjes leiligheta på Askew  Road fant vi oss fort til rette og var rimelig seint i seng. Senga  lukta reint, men hadde hodepute fra helvete. Hodepina på dag  to var dermed et faktum.

Dag 2:
I samla flokk forlot vi leiligheta rundt halv elleve, og tok sik-kert 1000 tubes (t-baner) før vi havna på Baker Street og deret-ter på The Beatles Store. Så tuben videre til Oxford Street der jeg alene fikk gå amok på Primark. For de som ikke vet hva  Primark er, så er det en usannsynlig stor og billig butikk der de har absolutt alt. Nesten som Obs! Bortsett fra mat. Du søte  tid … Der kosa jeg meg.

Vi hadde møteplass på en pub og etter over en time på nevnte  galehus møtte jeg gutta der, og de var godt nede i ølla. Jeg  sprang meg en liten runde i nærområdet og handla litt teite,  men nødvendige London-effekter før jeg endelig tok meg tid  til en pint jeg óg.

Så kom Dag. En trivelig kompis av Alf fra Hamar som har tatt  turen til London, ens ærend for å henge med oss. Han hadde  også skinnjakke, som 75 % av oss andre, og vi så nok ut som  en kriminell 1 %-gjeng i samla flokk.

Vi tok en ekte London-taxi hjemover. Midt i verste rushtrafik-ken. 45 minutter tok det, og jeg var lam både her og der da vi  kom frem etter å ha sittet klemt mellom to av skinnjakkene. Så  klart måtte jeg havne i midten igjen.

Så litt utpå eftan var det tid for mat for fire av oss. Guttene ville  ha junk bada i fett og mitt spinkle, spede ønske om thaimat  blei fullstendig overhørt, og nedstemt. HURRA! Det blei fett bada i fett, med fett på, og etter å ha venta i over 30 min på  verdens minste gatekjøkken fikk jeg en osteburger uten ost  som smakte kamelræv. Jeg brekker meg enda med tanken og  har ikke smakt en eneste burger på tre måneder, etter dette.  Jeg vurderer seriøst å bli vegetarianer.

The Usual Suspects på en eller annen tube-stasjon

The Usual Suspects på en eller annen tube-stasjon

Kvelden blei avslutta på en lokal pub og tre av oss, uten å  nevne navn, gikk hjem tidlig. Og jeg minnes at det var den  natta begynte jeg å irritere meg over en brannvarsler som var  nesten tom for strøm og sa: BIPP! cirka en gang i minuttet.  Jeg klarte aldri å lokalisere faenskapen, men kom frem til at  den måtte være i naboleiligheta, og da var det lite som kunne  gjøres uten ei slegge. Så den plaga meg resten av turen og puta  som jeg skulle ha hodet oppå blei i stedet brukt motsatt vei.  Altså, puta oppå hodet. Jeg slapp dermed unna hodepina de  neste dager.

De glade gutta utenfor Beatles Store på Baker Street

De glade gutta utenfor Beatles Store på Baker Street

Dag 3
Våkna før måsen, klokka, og de tre andre hertingan. Klokka  viste 7.20. Lå litt i senga før jeg tusla meg ned på kjøkkenet og  lagde meg den obligatoriske kaffebaylis-før-frokost-når-jeg-er-på-ferie. Resten av huset våkna til liv etter hvert og selv  om jeg var klar til å forlate huset klokken 9.30. blei klokka vel
11 før vi kom oss avgårde. Noen måtte jo bare bort på den lokale frokostplassen og spise egg, bacon, pølser og bønner. Så  da sier det seg selv at det blei noen runder på toalettet før vi  kunne forlate strøket.

Siden jeg er den lure, og oppmerksomme, hadde jeg lagt  merke til at buss rute 266 kjørte forbi leiligheta med jevne  mellomrom, og sjekka opp hvor den gikk. Mistankene mine
stemte: Den gikk til Hammersmith der vi kunne ta Piccadilly-linjen hele veien til Piccadilly Circus uten å bytte tube.

Vel fremme ved Piccadilly Circus skilte vi lag. Mick hadde  masa om et flymuséum (av alle ting), så han dro dit. Jeg og  Eirik tusla opp til Carnaby Street i Soho, mens Alf og Dag er
det ingen som vet hvor dro. (Mest sannsynlig på ei sær plate-butikk og /eller boksjappe.)

Skilte etter hvert lag med Eirik og loffa rundt for meg selv. Det var fint det, men blei lite shopping i verdens dyreste butikker.  Endte opp med noe sjokolade, ei klokke og en bh til 2 pund
kjøpt på H&M. Fikk melding fra sistnevnte mann at han satt  på en pub og jeg tok meg dit for å få ei kald ei. De to som in-gen vet hvor hadde vært, dukka plutselig opp fra intet de også. Så forlot vi Eirik, og i mange timer var han MIA. (Missing  In Action.) Vi fikk en og annen tekstmelding der han kunne
meddele at han snakka med de innfødte og hadde det bra. Så  da trengte vi ikke bekymre oss.

Etter masse frem og tilbake endte vi opp på puben “The Ship”  midt i Soho. Jeg vasa litt i Chinatown og fikk sett hvor Apollo befant seg. Snudde i døra på M&M’s da det minte om en
krigssone der inne. Ville barn, og minst like ville foreldre frista ikke helt. Kjøpte heller M&M’s på en rolig kiosk.

Så var det endelig på tide å dra hjem.. Vi var jo så heldige å  bo laaaaangt unna sentrums-kjerna. Tuben var stappfull, og  da mener jeg stappa. Pusteproblemer, rødmende kinn, og
svette armhuler er en bra beskrivelse av meg på den turen. Vel  fremme i Hammersmith skulle vi ta bussen helt hjem. Joda …  etter lenge og vel kom bussen, men den va så klart helt stappa.  Tenkte det var lurt å ta taxi, men i den gata der kjørte det visst  ingen taxi igjennom (i alle fall ikke mens vi var der). Vi gikk  og gikk og gikk litt til mens kropp og sjel verka, og vi håpet  på at en bil skulle dukke opp. Men nei. Mick maste etter KFC  (Kentucky Fried Chicken) for ente gang på turen, mens Alf  bare skjentes. Jeg holdt kjeft. Enden på visa blei at jeg, som det  eneste tenkende individ, lasta ned en taxi app som sendte oss  en bil til nøyaktig der vi var, med en søt sjåfør som het Darrell. Han kjørte oss hjem for den nette sum av 5.40. Det tok oss  bare to timer å komme oss hjem!! Mot normalt 30 min.

Alf og kompis Dag dro for å møte MIA-Eirik mens jeg og  Mick bestemte oss for å pleie såre føtter og sinn. Så vi gikk  for å spise en romantisk middag på en marokkansk plass fem  meter fra der vi bodde. Supergod mat og trivelig selskap. Jeg  fikk til og med prate for første gang på turen og det blei noen  intime betroelser. Mick kunne fortelle at mens vi hadde surra  etter taxi, uten hell, tidligere på dagen så hadde han hatt taxi  appen Uber på tlf sin hele tida. Det vil si at vi kunne bestilt  en taxi til der vi var og den ville henta oss circa en time før  jeg lasta ned en annen taxi app. Han lot være å informere oss  andre om det kun fordi han syntes det var rasende festlig å se  Alf irritert… Og jeg vet at etter denne informasjonen kom Alf  for øret, lovet han hevn, og Mick sov med ett øye åpent resten  av turen.

På romantisk middag med Mick

På romantisk middag med Mick

Dag 4
Første dag på turen jeg sov lenge. Helt til kl 8.15. Og for første  gang på turen prøvde jeg å være prinsesse og bestilte kaffe-baylis på senga fra underetasjen. En morraglad Mick stakk hodet inn døra mi og serverte meg en usannsynlig stor kopp  kaffebaylis mens han sa at jeg ikke måtte fortelle noe til dama  hans for hun kom til å mobbe ham.

På tur mot Camden Town, på Hammersmith-stasjonen blei  store høvding nok en gang MIA. Alf lette etter den perfekte  vogna å reise med, og etter å ha gått forbi vogn fire tok jeg en  sjefsavgjørelse og sa at neste vogn skulle vi inn i, uansett an-tall mennesker. Tre av oss kom oss helt inn før døra begynte  å gå igjen. Dag som kom som nummer fire, fikk armen i klem  og måtte slite den løs. Mens sistemann, Eirik, aldri hadde en  sjanse til å få så mye som ei tå innafor, og blei dermed stående  igjen. Det ansiktsuttrykket han hadde, da han sto der ensom  og forlatt på perrongen, med begge henda i bukselommene,  betaler jeg gjerne masse penger for å se igjen. Ubetalelig! Det  var heldigvis ikke verre enn at han tok neste tube og klarte  faktisk å gå av på riktig stasjon.

Camden Market var dritkult. Følte meg mye mer hjemme der  jeg faktisk måtte passe på verdisakene mine. Masse boder med jallating, og hele området minte mest om et brasiliansk  karneval. Farge- og folkerikt. Jeg stakk av fra gamlingene, og  surra for meg selv. Fant et innendørs marked og et digert mat-marked med mat fra alle verdensdeler. Her kosa jeg meg og  spiste en god lunch alene mens jeg hadde en dypere samtale  med meg selv over en øl.

Camden Market - noe for enhver

Camden Market – noe for enhver

Etter å ha nytt stillheten en stund, gikk jeg for å møte gamlingene igjen. De var noget snurt over at jeg hadde posta en  status på Facebook der jeg kalte dem for gamlinger, men jeg kunne ikke brydd meg mindre. Jeg informerte om at de bare  burde holde helt stilt, for jeg hadde nemlig alle reisedokumen-tene pluss passet til Eirik. Og så for meg at det ville bli en behagelig flytur hjem alene i fire flyseter dagen etter.

For at jeg, som aldri hadde vært i London før skulle få ekte  London-feeling dro Eirik, Mick og jeg avgårde med tuben mot  Waterloo og London Eye. Vi måtte bare “innom en snartur”  på en annen tubestasjon å kjøpe innpakningspapir til fruen til  Mick. Det er første gang jeg har stått og holdt ti ark med det  fineste gavepapiret, for en mann. Det gikk nok hardt ut over  verdigheta hans og jeg flirte godt der han sto og valgte ut det  ene fine arket etter det andre.

Anyway … Vi kom oss til London Eye, og det var både enormt  og rått. Så vandret vi over brua til Big Ben som var enda mer  fantastisk enn jeg noen gang hadde tenkt meg.

Denne siste kvelden tilbrakte vi på den lokale puben. Jeg og  Mick tusla tidlig hjemover, og da magen begynte å rumle fikk  jeg endelig ønsket mitt om thaimat oppfylt. Inn en dør var det  en knøttliten take-away. Her blei det bestilt både frityrstekt  banan og en deilig sterk, karri/kokos-rett. Jeg var i himmelen  og skulle ikke kommet meg opp trappa til soverommet etter  tidenes matorgie. Disse deilige smakene har jeg enda friskt i  minnet, og tror ikke jeg orker å bli vegetarianer likevel.

Dag 5:
Vi skulle ha god tid denne morgenen før vi blei henta av en  forhåndsbestilt taxi som skulle ta oss til flyplassen. Så feil  kunne vi ta. Ei uheldig bilulykke førte til lange køer og mye  trafikk så vi blei henta to timer før tida. Der røk planen min  om å surre litt i butikker i gata vi bodde.

Sjåføren som henta oss hadde jobba som akkurat det, en del  år, og fortalte mange morsomme historier fra årenes løp. Den historia som var ekstra spennende, var den om at han helt uvitende om hvem han skulle plukke opp, hadde kjørt Samuel L.  Jackson, og det viste seg at han hadde sittet akkurat der jeg  satt. Starstruck! Jeg var ikke så langt unna å snu meg for å  klemme og kysse setet, men etter noen runder med meg selv  kom jeg frem til at det kanskje var best å la vær ettersom det  sikkert hadde sittet noen skitne rumper der etter at selveste  Samuel hadde hatt sin rumpe der.

Flyturen hjem gikk ubemerket hen, og vi landa trygt og fint i  Tromsø når vi skulle.

Vi skilte lag på flyplassen som venner, og venner er vi fortsatt.  To av oss jobber fortsatt sammen, mens de to andre har forlatt  vår skute, men ikke for at vi var på ferie sammen. De har rett  og slett valgt en annen kurs. Vi kjenner hverandre bedre, og  våre vennskap er styrket, men jeg vil ikke anbefale kolleger  fra andre arbeidsplasser å gjøre som vi om ikke takhøyden og  forståelse for sarkasme og ironi er stor.

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+

Les også...