Skriv ut Skriv ut

Lone-landingen

img_0859_medium_

Er du deprimert lever du i fortiden, har du angst lever du i fremtiden. Så 

kom øyeblikket til Lone. Slik blir det liv av. Av liv blir det kunst.

Tekst: Eirik Junge Eliassen
Foto: Trine Lise Halmøy

Storgata 106. En til dels vernet rønne vis á vis vannhullet
Verdensteatret. Et kvartal Bård Sverdrup i Totalrenovering
har kjøpt. Det kommer sikkert boliger der etter hvert – om
Sverdrup og hans våpendragere kommer rundt riksantikvar
og rigide regelverk. Kjenner jeg den gode Sverdrup rett vil
han nok ta vare på byggets egenart.
Han har i alle fall midlertidig latt en kunstner med fremtid lage seg
atelier og galleri der.
Lone Slydahl heter hun, en befriende jordnær kvinne og kunstner på 34 år.
Til tross for at hun er noe gåtefull. Og at hun ikke kom dit uten motbakker.

Galleriet
De fleste under 45 kjenner ikke byggets historie. Den er magisk i litterær forstand.
En ung herre fra Hamarøya – skomaker-lærling i Bodø på denne tiden –
skrider over dørstokken i Stor-gata 106. Her holder forlegger Mikal Urdal til.
Urdal snurrer litt på barten da denne unge herr Knud Pedersen skritter over
dørstokken. Vi skriver høsten 1877, og unggutten på 18 år har
skrevet en historie han håper at Urdal kanskje vil gi ut.
Rart å tenke på. I samme bygg, og trolig over samme dørstokken
som huser Slydahl nå, kom han som senere skulle bli kjent
som Knut Hamsun.
Under armen hadde han første utkast av manuskriptet til ”Den Gaadefulde.
En kjærlighedshistorie fra Nordland”.
Det blir bok. For øvrig ikke trykket i Storgata 106,
men hos Gustav Kjeldseth i Skippergata 19. Tenk det – over disken i Storgata 106,
kommer det første rykende ferske eks-emplaret av den aller første
boka til han som skulle bli en av vår tids største forfattere.
Men dét – det er en annen historie.
Nå er det Lone det skal handle om. Skjønt; magien i bygget.
Slydahls suksess. Skulle man sikre seg et av hennes malerier?
Det kunne kanskje bli veldig stort en dag.

Lones slit
Det er en fin morgen i slutten av mai. Som Hamsun trør jeg
over Lones dørstokk med pappkaffe og penna klar. Slik er det
alltid med Lone, hun bryter opp i et smil som får deg til å føle
deg som verdens viktigste menneske. Et smil som ikke alltid
har vært der. Før billedkunsten fant Lone var ikke livet hennes
like smilende. En ungdomstid og et gryende voksenliv i sliten
diagnostikk. Lone har slitt, og legger ikke skjul på det.
Sykdommen som nesten tok livet av henne.
Som drev henne fra skanse til skanse i et selvdestruktivt univers.
Brikker i et liv som ikke fant sin plass.
En plagsom uro i søken etter det som var hennes.
Det tok tid før kunsten fant Lone.
Etter det har Lone stort sett smilt.
I alle fall hver gang undertegnede treffer henne.
Det er noe dypt fascinerende med denne kvinnen,
med et blikk som skjuler det i henne som er både brutt og vondt.
Hun bruker ikke så mye tid på det nå, men hun forteller gjerne
om det vanskelige. Med ord – i møte.
Sikkert også gjennom sin kunst, til tross for at hun er en av
få kunstnere jeg kjenner som ikke forklarer sine bilder i hjel.
Lone lytter. Vi snakker i hennes bilder.

img_9702_medium_

Kollegaen
Denne morgenen sitter jeg og Lone i vinduet på galleriet
hennes og venter på at kaffen skal virke litt.
Etter få strakser er min venn og kollega Geir Arne på vei gjennom storgata og
kliner nesa på det alltid nyvaskede vinduet til Slydahls galleri.
Han stirrer mot et bilde før han oppdager oss. Han kom-mer inn. Sammen står vi og ser på et av Lones bilder. Et som i hovedsak er malt i sort og hvitt.
Plutselig er vi midt inne i kunstens paradoks.
Det er bare kunstneren som sikkert vet hva bildet uttrykker.
Lone vet dette, mens hun lytter på oss.
Han ser fjell og jeg ser fjord.
Vi ser begge det lille mennesket i møte med noe som er større enn seg selv.

Lone smiler og uttrykker glede over å høre på to noviser som snakker i hennes kunst.
Samtalen bender til slutt helt bort fra kunsten og inn i livet.
Om kjønnsroller, menneskesyn og Gud – om han finnes.
Nå er det Lone som er objektet for en stakket stund.
Nå er det hun som skal males. Med min penn.
Og leser du denne setningen har det gått bra.
Lone har godkjent fargene, bakgrunnen og strøkene undertegnede
har malt henne med.

– Jeg føler at jeg har levd flere liv i dette livet, begynner
Lone. – Det har vært en lang reise hit. Jeg tenker at jeg har
noe å fortelle, ikke bare med maling og pensel, men også med
ord om noen vil lytte. Kanskje jeg kan sette ord på tanker og
opplevelser andre mennesker har og har hatt. Om jeg forteller
noe om mitt liv, er det kanskje til hjelp for noen, starter Lone,
litt vagt og litt dypt.

Suksessen
Hun er litt redd for det. For å bli oppfatta som litt dyp og ”kunstnerisk” i tale.
Til tross for at hun alltid har søkt løsninger i dypet eller ”under huden” på kunsten,
seg selv og andre.
Hun har det bra nå. Hun har gjort pang-karriere og det snakkes om hennes håndverk.
Eget galleri til og med.

– Jeg nyter det, selv om kontrakten er kort her. Ikke tenke så
mye på forventninger og bare flyte på bølgen. Jeg har ingen
fot inn i kunstverden – så jeg vet lite om hva suksess er – men
jeg kan leve av kunsten min, ja. Jeg er kjempeheldig, og det
føles så riktig helt inn på cellenivå at jeg skal holde på med
dette.

Det er så viktig for meg at jeg hadde flytta inn i en bobil
om rammene tilsa det. Jeg tilpasser meg en levestandard ut
fra hva jeg har. Om mulig varer ikke suksessen livet ut, men
jeg kan ikke slutte å male. Jeg liker egentlig ikke pengene, det
er viktig for meg å leve etter mine verdier og mitt hjerte. Det
aller heldigste er at jeg med sikkerhet vet hva jeg har lyst til
i livet mitt. Hva jeg vil gjøre og hvordan jeg vil leve.

Mange forteller meg om sine drømmer. Hva de ønsker å få til med
livene sine. At de forteller meg at jeg er heldig som har fått
følge drømmen min. Jeg er så uendelig takknemlig for at jeg
har denne lidenskapen, sier Lone.

img_0855_medium_

Hvor kommer den fra, denne lidenskapen?
– Det er nesten litt vanskelig å svare på.
Jeg har malt siden jeg var barn. Men tanken på å bli kunstner fullt ut har vært
for vanskelig å tenke seg. Vel, en slags start er vel formgivningsfag på videregående.
Jeg ville bli naturfotograf.
Jeg fikk det ikke helt til, det var liksom ikke for meg.
Men jeg hadde lærere i ryggen. De stod på at jeg måtte fortsette.
Gå kunstveien, men jeg så ikke for meg at det kunne gå.

Jeg hoppa av og søkte meg inn på frisørlinja. Ble frisør.
Jeg var det i syv år, men ville slutte hele tiden.
Hoppet fra salong til salong. Uro. Det føltes ikke riktig for meg.
Noe har røska innvendig. Har ikke visst hva det var,
men har aldri følt meg hjemme noe sted.
Du vet på en måte at noe er galt, at det er
noe annet som er ditt, men du vet ikke helt hva.
Ei heller vil du lytte til de svarene som hjertet og magen gir deg.

Jeg mista meg selv helt. Jeg var deprimert, og følte at alle rundt meg
levde drømmene sine. De fulgte normen.
Studere, få barn og hus. Jeg følte at det måtte være noe mer.
Jeg dro på interrail, reiste Europa rundt,
men likevel var jeg rastløs og utilpass.
Fant ingen sjelefred, forteller Lone.

Annerledes
Lone var syk hele tiden. Spesielt når hun jobbet som frisør.
Det ytre skulle være viktig, men Lone søkte den indre føden.
Lone var mye sykemeldt og virka ikke optimalt.
Livet gjenspeilet seg i det overfladiske. Lone er midt i tyveårene og
finner ikke seg selv. Hun føler seg annerledes, og forstår ikke
at hun er akkurat det. Annerledes. Svaret ligger kanskje noen
år før det. Lone er om lag 22 år og er i et godt forhold.
Hun prøver å shoppe seg lykkelig. Hun har alt.
Hund og bil og fin leilighet.

– Forholdet tar slutt og jeg skulle flytte inn på en liten hybel.
Jeg hadde en absurd følelse av glede, til tross for
at det var han som gikk. Jeg hadde følelsen av at nå skulle
det skje en endring. Jeg visste ikke hva endringen dreide
seg om, men husker at jeg sa på den lille hybelen:

”Her skal jeg male!”. Jeg var på en måte fri fra flink-pike-syndromet.
Det gikk ikke så lenge før jeg traff han som skulle vise seg
å bli far til mine barn. Jeg var syk. Begge disse mennene var
kjempesnille og prøvde alt som stod i deres makt for å gjøre
meg frisk. På denne tiden går jeg til samtaler, det hjalp ikke.
Ingenting hjalp, forteller Lone.

Bulimi
Det var noe med kroppen til Lone. Hun er rundt syv år og
tenker at kjolen er stram. Hun husker et anstrengt forhold til
kroppen sin. Hun følte seg tjukk tidlig. Lone er i ferd med å
bli kjempesyk. Hun lever og har levd lenge i et selvopprettet
”regime” som handler om mat. Hun spyr opp maten.
Dette fører mye vondt med seg.
Hun gruer seg for sosiale anledninger, hun ville aldri spise det de andre ville spise.
Det blir verre, og til slutt spiser Lone bare Cottage Cheese.
Det har blitt sykelig og kjæresten står på for å hjelpe henne.

img_9670_medium_

– Jeg leste på alle produkter hva de inneholdt.
Leste om og om igjen, selv om jeg husket alt som stod der.
Det var sykt. Hadde vi to spist en middag sammen vil jeg eksakt kunne fortelle deg
hvor mange kalorier du har fått i deg.
Jeg var så sykelig opp-tatt av kalorier på denne tiden at jeg ikke bare fikk med meg
hvor lite jeg hadde spist i antall kalorier,
men også alle de andre rundt bordet. Det er manisk.
Jeg husker uker tilbake i kaloriantall, forteller Lone.

Dette snudde helt på et punkt. Den sykelige kontrollen
forsvant. I dag vet ikke Lone helt hva hun skal male. Hun
vet ikke hvor mye det står på lønnskontoen og hun har ingen
generell oversikt. Det lar hun samboeren Christoffer ta seg
av. Hun er kunstner. Hele tiden. Men hun rydder. Rydder hele
tiden. Ekstremt ryddig. På grensen til galskap i følge henne
selv.

– Det har blitt bedre, blir nok enklere å leve sammen med med
årene. Jeg har fått noe bedre selvinnsikt og kan justere meg
noe ved tilbakemeldinger, ler Lone.

Kunstnernormen
Lone gir ikke lengre bort kunsten sin. Hun priser den for det
den er verdt. For få år tilbake kunne du sikkert få en original
Slydahl for småpenger. Nå må du naturlig nok ut med mer.
– Jeg har selv tenkt på hvorfor jeg ble så syk. Jeg var kanskje
flau over at jeg malte. Kunstnere var raringer og passa ikke
helt inn i det noe overfladiske livet jeg levde.
Alt av jente-blader og ukeblader jeg leste skulle presse meg inn i en norm.
Jeg skulle passe inn i dette. Malinga mi var småpinlig.
Noe som folk med flagrende kjoler og rastafletter gjorde.
Jeg traff en dame for få år siden på en butikk som mente at om jeg ville
slå igjennom som kunstner burde jeg endre på utseendet mitt.
Hun mente jeg så ut som om jeg jobba på et parfymeri.
Det forteller noe om hvordan vi settes i bås.
Det er ikke viktig for meg, jeg vil bare være Lone.
Det er bra nok for meg, forteller Lone.

Kroppen
Litt tilbake i tid. Hun lever med sin andre samboer.
Syv år siden. Hun lever til dels på akkord med sine egne verdier.
Hun blir mor og mye endrer seg. Lone får en annen kropp, er
fornøyd med den på en helt annen måte. Et nytt barn kommer
for fire år siden. – Kroppen bærer preg av to fødsler. Det er på
en måte akseptert at kroppen viser hva den har gått gjennom.
Jeg ble fornøyd på en helt annen måte. Ble kobla på kroppen
igjen. Da jeg var syk var jeg kobla av kroppen. Følte den ikke.
Jeg var livredd for å føde første gangen. Det ble kjempefint.
Må bare slippe kontrollen. Det gikk liksom bra likevel. Det er
blitt litt slik. Er jeg redd for å fly for eksempel, prøver jeg å
fortelle meg selv at; er du deprimert lever du i fortiden, og har
du angst lever du i fremtiden.

Nå prøver jeg å gripe øyeblikket, sier Lone.

img_9709-edit_medium_

Starten på et lykkelig og sykdomsfritt liv er å finne frem til
nuet?
– Jeg tror det. Jeg tror det hjalp meg.
En spesiell kveld tok jeg frem maletingene.
Jeg var mot slutten av mitt første svanger-skap. Jeg malte hele natta.
Jeg kjente på sjelefreden. Roen kom.
Da jeg var syk kunne jeg sitte å lese om kosthold i syv timer.
Etter hvert måtte jeg over på lege-litteratur. Hehe.
Husker jeg var på sykehuset. En sa at det var svært vanskelig med oss som
hadde spiseforstyrrelser, vi var nesten fagfolk på ernæring.
Kunne alt for mye. Når jeg malte kobla dette helt ut.
Det var en helt utrolig deilig følelse. Ikke telefonen, ikke at jeg måtte
på do – ingenting fikk forstyrre meg.
Fokuset på mat forsvant. Noe begynte å spire og gro i meg.
Verden var kobla av.
Det var bare meg, og det kjentes veldig godt, forteller Lone.

Campingliv
Lone søker seg inn på kunstskole i Steinkjær. Hun kommer inn.
Den lille familien; Lone, daværende samboer og en ettåring flytter inn i en campingvogn.

– Det føltes som å ”komme hjem”. Jeg mangler et bedre ord.
Det slo av noe negativt. Det positive økte.
Husker jeg satt på bussen til skolen, og kjente at jeg var forelska i livet.
Sommerfugler. Jeg var høy.
Til tross for at det ikke var så lett.
Jeg hadde valget mellom å flytte inn i campingvogn med familien,
eller ikke gå på kunst-skolen i det hele tatt.
Det ble mange negative stemmer.
Man kunne liksom ikke bo i en campingvogn.
Husk hvor jeg kom fra. Jeg hadde levd et helt annet liv.
Hadde forsøkt å shoppe meg glad. Jeg hadde vært død innvendig.
Jeg hadde faktisk en drøm om å bo i campingvogn.
Kaste alt det materialistiske bort. Leve det enkle liv.
Jeg forlangte vel kanskje mye av folka rundt meg,
men de så vel at det gjorde meg godt.
Husk: Jeg har alltid vært glad på utsiden, selv om det var tomt inni,
sier Lone.

Campingkunstlivet skulle ikke bli så enkelt.
Den støttende samboeren ble etter hvert selv syk og tilbrakte noe tid på sykehus.
Lone satt en del alene i campingvogna med et lite barn. Langt fra folk og fe, uten sertifikat.
Lone hadde lyst til å være på skolen. Sosialt isolert ble ting vanskeligere.
Kunst-skole er ikke så fritt som Lone ønsker. Systemer.

– Jeg savna det abstrakte som jeg hadde holdt på med hjemme.
Det å være fri. Det begynte å skurre litt.
Det ble mye fravær og jeg fant det best å slutte på skolen.
Vi flytta hjem etter tre måneder.
Det var rart å rykke opp. Hjemme var det ingen skoler som var et alternativ.
Jeg forstod at jeg måtte at jeg måtte klare meg selv i mitt abstrakte univers.
Å gå tilbake til den gamle Lone var ikke et alternativ, forteller Lone.

Kunsten
Hun sitter i sitt eget galleri og betrakter sine egne bilder.

– Jeg vet ikke helt, men bildene snakker til meg. Gir meg noe tilbake.
Kanskje kan de også gi andre noe. Fra en sjel til en an-nen. Jeg kan ikke tvinge meg til å lage noe.
Det bare oppstår.
Selvfølgelig kan jeg ta en bestilling på et bilde, men jeg lover
ikke når det kommer og om det kommer. Kunsten tvinger meg
til å frigjøre meg. Det føles som om jeg bare hjelper bildene.
At de skaper seg selv, ler Lone.

– Det blir av og til veldig kunstnerisk når jeg skal forsøke
å uttrykke dette med ord. Det er veldig vanskelig og ikke bli
for høytflyvende, sier Lone, som har utvikla et godt språk for
sin kunst til tross for at hun er fra Kroken.
Noe nærmere sivilisasjonen etter hvert. Som åtteåring ble
Lone Lunheim-væring. Lone som yngst av tre søsken.

img_9684_medium_

– Det er rart å snakke om seg selv, jeg blir på en måte litt bedre kjent
med Lone, sier Lone.

Å være hele seg
Lone fabulerer om ungdomstid, og oppdager flere grunner til
at ting ble som de ble. – I bunn og grunn tok det lang tid før
jeg fant det som var mitt. Det var der hele tiden, men livet mitt
handla lenge om å velge meg selv bort. Det var tøffe tider.
Det var ikke slik at jeg ville ta livet mitt, men jeg hadde lite
eller ingen behov for å leve. Jeg måtte bli kjent med meg selv
på nytt. Jeg har ofte undra meg på hvem og hvor jeg hadde
vært i dag om jeg hadde tillatt meg selv å være meg tidligere.
Nå er det kommet til en slags balanse. Det er kanskje bare en
ting igjen jeg er helt nødt til å gjøre. Å jakte på tornadoer.
Det vanvittige himmelfenomenet. Vanvittige krefter i sving,
forteller Lone.

Litt som hennes bilder. En uforklarlig tydelighet i alt det
abstrakte. Farger som smelter sammen i vidunderlige sammensetninger.
Som om hun kunne noe vi andre ikke kan.
Som om hennes indre tornado av uro smeller penselen mot lerret
på lerret i begynnelsen, før hun samler sin kreative elv i ro
til et ferdig produkt. Litt som livet hennes.
En hard start og ei lang vandring i mørket før hun lander på begge beina.
Jeg tror det vises i bildene hennes også; at en dag skal livet finne sitt
rett spor, og plassere deg der du hører til.
Lone viser oss dette. I livet og bildene kan andre finne håp.
Det hun maler som mørkest kommer også det klareste lyset gjennom.
Der det er grått forløses fargene. Slik hennes eget liv i slit, oppkast og mindre-verdighet, lander trygt. Midt i kunsten. Det er håp for oss alle andre som venter.

Venter på den store Lone-landingen.

 

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+

Les også...