Skriv ut Skriv ut

Mannen fra Mars og Gutten fra Tromsø


Det var som en rus. Den tidligste og sterkeste

rusen jeg har opplevd

Da jeg vokste opp hadde jeg, som de fleste andre på min alder, plakater på veggene. Ved å vokse opp på 90-tallet var det nærmest gitt hvilke band eller skuespillere man skulle pryde veggplassen med. Den nye, relativt ukjente skuespilleren, Brad Pitt tok opp mest plass hos storesøsteren min. New kids on the block var også en selvfølgelighet. Uten helt å være bevisst på det, tok jeg avstand fra alt sammen.

Tekst: Mats Lasse Jangås

Et ganske langt skritt i motsatt retning. Selv om alle veggene mine var fulle av plakater var det ingen storesøsteren min ville tørre å innrømme hun visste om. Kun mange år senere er det akseptabelt at jeg har holdt interessen ved like. Nå er jeg voksen og må stå til ansvar for mine egne handlinger.

Jeg så opp til personer som sang eller skrev på et språk jeg ennå ikke forsto. De var større og på mange måter rarere enn noen andre jeg hadde møtt eller visste om. De var frem-mede og truende. De var spennende. De fikk en slags gude-status. Det var spesielt to som hang med meg, til jeg omsider flyttet hjemmefra; David Bowie (i dette tilfellet som den androgyne Ziggy Stardust) og Boy George. Jeg forsto lite av det de forsøkte å formidle, i begynnelsen var jeg hovedsakelig fengslet av hvordan de så ut og hva, jeg trodde, de sto for. Det var ikke det at de brøt med rammene for hva det vil si å være mann eller kvinne. Det var det at de overgikk rammene. De var så mye mer enn det. De var alt og ingenting. De kunne ikke plasseres i én bestemt boks eller forklares med én setning. Med en gang de festet blikket på meg var jeg fengslet og klarte ikke å se bort.

Jeg diktet opp historier om disse karakterene jeg ikke hadde mulighet til å forstå. De få jeg husker nå kommer ikke i nærheten av sannheten. I noen tilfeller skulle jeg ønske barnet i meg hadde rett. Jeg har blitt eldre, noen vil kanskje strekke seg så langt å si at jeg har blitt voksen, jeg har i alle fall blitt mer kynisk – jeg har fremdeles helter i livet mitt, men ingen av dem har nådd opp til gudestatusen jeg ga to vilt fremmede personer fra et helt annet land, da jeg var et lite barn og drømte meg bort på rommet mitt.

Etter at jeg lærte meg engelsk og kunne forstå mer av tek-stene mente sikkert foreldrene mine at jeg skulle vokse av meg denne naive fascinasjonen, men snarere tvert i mot. Jeg hadde begynt å skrive egne tekster og det å føle at jeg mistet meg selv i deres poesi befestet bare gudestatusen dypere i sinnet mitt. Det var som en rus. Den tidligste og sterkeste rusen jeg har opplevd. En sykdom. En altoppslukende tilstand som ikke ville gi slipp. Jeg kunne kun trekke pusten mellom akkordene og slappet ikke av før ekkoet hadde dødd ut. Bygget opp styrke, jeg pustet inn og startet sangen på nytt.

Det at jeg var en liten gutt fra iskalde Tromsø ved verdens ende, og at muligheten for noen gang å treffe dem var mini-mal gjorde heller ikke saken noe bedre. Jeg holdt ut mobbingen. Jeg kom hjem og stengte meg inne på rommet, spilte de samme låtene til skiva ble ødelagt og drømte meg bort. Det ble oss og dem. Vi tre mot verden. Det er først i voksen alder at jeg forstår hvor stor betydning de har hatt i å forme den personen jeg har blitt til i dag, både på godt og vondt.

BowieOmsider kom sjokkbeskjedene,de måtte til slutt det. Stjerneskuddet og yndlingen Boy George var ruset under en konsert sa de på tv. Han snek seg over muren for å kjøpe stoff, fortalte de i avisene. Det viste seg at selv de to, som alle andre, var altfor menneskelige. Selv mannen fra Mars hadde tatt del i fristelsene han fant på Jorden. Jeg hadde lært meg et nytt ord – kokain. Et skittent ord alle anstendige mennesker skulle rynke på nesen av. Ironisk nok. Med tiden begynte også glans-bildet å flasse av og jeg tillot meg selv å vende blikket mot andre retninger. I mitt unge sinn kunne jeg ikke forstå hvor-dan noe slikt kunne skje.

I mine øyne kunne de ikke gjøre noe galt, likevel kunne jeg jo ikke benekte det jeg ble fortalt, selv om jeg ikke helt forsto rekkevidden av det. At det var alvorlig og noe jeg ikke burde etterape sank imidlertid inn og det var godt nok. Jeg hadde heller aldri lyst til å kopiere dem. Jeg var såret. De to sterkeste flammene i det unge livet mitt hadde blitt blåst ut og jeg kunne ikke bry meg mindre. De hadde spyttet på hele barndommen min og den naive virkelighetsflukten jeg hadde bygget opp rundt dem. Jeg syntes de så ut som idioter. De var ikke kule i det hele tatt. Hvis det var dét dette kokainet gjorde med folk ville jeg ikke ha noe med det å gjøre.

Jeg begravet statuene jeg hadde bygget opp og lukket døren bak meg. Jeg hadde bestemt meg for at jeg aldri skulle ha noe med dem å gjøre igjen. Tekstene deres var ikke lenger noe jeg kunne forsvinne i. De var skitne og det gjorde vondt å høre på. Jeg beholdt platene, noe i meg ville ikke gi slipp, men de ble liggende bakerst i skapet, i mange år. De hørte uansett til noe jeg aldri fikk ta en del i – åttitallet. Noen deler av barn-dommen måtte jeg til slutt forlate. Jeg hatet meg selv for at jeg hadde latt meg forlede på den måten. Kun tørket lim minnet om den personen jeg var. Før.

Mens jeg gikk på ungdomsskolen og puberteten sakte, men sikkert satte inn forsto jeg at jeg ikke var som alle andre. Jeg forsto at det var en side av meg som ingen av kompisene mine delte. Dette hadde ingenting med musikken å gjøre. Dette var noe annet. Dette var ikke en egenskap jeg kunne dikte opp til fremmede personer, dette var meg. Mitt eget liv.

Jeg hadde forgudet menn. Menn som var fremmede for meg. Menn jeg ikke forsto.

Nå var jeg den fremmede. Hos de andre, men først og fremst hos meg selv. Omsider børstet jeg støv av de gamle platene igjen.

Når jeg da hørte på dem, bare noen år senere, var det en urolighet i kroppen. En følelse av å være utilpass. Komme til-bake til en verden hvor jeg ikke lenger var velkommen. Jeg klarte ikke å slippe meg løs på den samme måten. Jeg ble ikke beskyttet. Jeg var rusten. Jeg trengte et utløp, men fant det ikke der jeg ventet det. Et skjulested. Safe-house. Etter et par gjennomspillinger var jeg fremdeles rusten, men tekstene avdekket seg på en helt annen måte. Det var ord bak ordene jeg hadde vært for ung til å forstå, men som nå strømmet mot meg. Jeg skrev ikke lenger historier om dem, det er flaut å innrømme det, men det føltes som om de nå skrev historier om meg. Selv om låtene var gitt ut lenge før jeg var født var det en sårhet og samtidig en råskap som slo i mot meg.

Jeg var blitt for gammel for plakater. Veggene forble bare, men etter en tid fikk de stadig større plass i sinnet mitt. Jeg merket også at tekstene mine begynte å forandre seg. De tok på seg en mørkere og mer realistisk drakt. Den barnslige for-pakningen skinte fremdeles gjennom, men jeg var ikke leng-er et barn. Jeg hadde utvidet horisonten. Jeg hadde oppdaget Tom Waits. The Black Rider hjemsøkte meg i flere måneder. Lou Reed lullet meg i søvn. Jeg forsvant ikke i det, jeg levde. Tekstene som kom ble et resultat av dette.

Med internett like foran fingertuppene mine oppdaget jeg mye mer enn jeg kunne drømt om som barn. Mitt Mekka ble Blitz-klubben i London. En liten klubb i Soho, stengt mange år før jeg oppdaget den, hvor selv Bowie spilte. Et vannhull for alle som ville se og bli sett under den ville, eksperiment-elle New Romantic-perioden på 80-tallet. Et knøttlite lokale fylt til randen av frisyrer, hårspray og like store personligheter.

I døra sto Steve Strange. Han var beinhard og slapp kun inn de han mente hadde gjort en innsats. Noen vil mene de snub-let inn i et klesskap på vei til bussen. Han var berømt, eller snarere beryktet, for å nekte selveste Mick Jagger inngang. Jeg sier var. Jeg kommer tilbake til det senere.

For første gang oppdaget jeg en verden hvor alle heltene mine var samlet på samme sted. Og mange nye helter jeg hadde til gode å bli kjent med. Hatet for den eller det jeg var forsvant med tiden og igjen fant jeg meg selv fortapt i en verden jeg bare kunne drømme om å figurere i. Og jeg var stolt av å være i en slags gutteklubb, kun for spesielt inviterte, om enn kun i min egen fantasi.

Listen vokste fort. Leigh Bowery, Philip Sallon, Steve Strange, Gary Kemp, Spandau Ballet, Duran Duran. Band og personer jeg identifiserte meg med. Ekstravagante kostymer. Sminke som virket mer å bli brukt som krigsmaling. Sminke brukt som en forlengelse av personen man gjorde seg til. Selve livet gjort om til en performance. Ich bin Kunst. Sminke og klær brukt som skjold. Ikke et skjold man gjemmer seg bak, men et man dytter i trynet til resten av verden. Visuelle uttrykk jeg smelter inn i mine egne. She´s a model and she´s looking good…

På Blitz, kanskje mer enn noe annet sted i London på den tiden, var dop og fri, uforpliktende sex normen. En hedonistisk livsstil ble gjeldende. Det ble en rutine i å glemme navn og ansikter. Jeg var eldre og sjokkeffekten hadde for lenge siden mistet makten over meg. Disse nye inkarnasjonene av heltene var kommet for å bli. Hva så om de hadde litt dritt på vingene? De sterkeste heltene har det. Det visste jeg da og det står jeg for den dag i dag. Helter har også lengre holdbarhetsdato når man lever livet gjennom en tid som for lengst har dødd ut.

Når jeg som voksen hadde muligheten til å dra til London, uten å være under oppsyn av foreldrene mine, fikk jeg min første mulighet til å oppleve denne verden heltene mine levde i, på nært hold. Jeg besøkte Blitz-klubben. Glamouren hadde forsvunnet mange år tidligere. De siste slitne gjestene hadde for lengst dratt hjem til sitt og sine. Døren var låst. Papirene hadde sluttet å skrive om dem.

9d71af8339c61a5c81bf2cfc6c96681eFor mange var de en del av en tid man ville glemme, mange selv hadde også blitt skylt bort i samme bølgen. Allerede samme kveld satt jeg og pratet med Boy George over et par pils. De som sier at man ikke skal møte heltene sine har tydeligvis ikke møtt dem. Vi pratet om alt. Kvelden kunne ikke vare lenge nok. Jeg holdt pusten for at sekundene skulle krype saktere. Jeg turte ikke å blunke, i tilfelle alt bare var en drøm. På mange måter tror jeg fremdeles at det er det.

Leigh Bowery, performance-kunstneren jeg henter mye av min styrke og inspirasjon fra, han som hadde erobret London og gjort sin egen kropp til sin merkevare, som hadde levd som om den var på lån og gikk til krig med seg selv hver kveld, hadde for lengst tapt kampen mot AIDS. Kort tid etter møtte jeg også Philip Sallon, Mannen som kalte seg Marilyn, Big Sue og ikke minst, Steve Strange. Mannen bak Blitz. Mannen bak “Fade to grey”. Selve representanten for alt jeg så på som hellig og rett, alt som var rått og pinefullt virkelig, han og jeg på en sofa i London sentrum, klemt mellom en homsebar og en S&M-butikk. Et øyeblikk i livet jeg skulle ønske kunne forbli slik det var. Upåvirket av ytre omstendigheter, av livet. Av alt det som alltid skjer.

Jeg dro hjem og drømte. Fortalte minst mulig. Ville beholde det for meg selv, ville ikke at det skulle bli ødelagt av hva andre måtte tenke. Det tok nesten fem år før jeg kom meg tilbake…

Philip Sallon ble banket opp på vei hjem en kveld av en ukjent mann. Philip er ikke ung lenger. Jeg besøkte ham på sykehuset. Hvor liten han virket i den store sengen. Uten sminken var han så lett å se, så lett å komme inn på. Så men-neskelig. Mannen som kalte seg Marilyn falt utenfor. Kokain tok over. I mai i år døde Steve Strange, 55 år gammel. Rett før hans store comeback. Dødsårsaken var hjertestans. Alle som kjente ham vet hva som var årsaken. Jeg kom meg ikke i begravelsen. Pengene strakk ikke til. Hatet meg selv. Jeg har fremdeles kontakt med George. Jeg hører fremdeles på Bowie.

Starman går for fullt. Sangen som startet alt sammen.

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+

Les også...