Skriv ut Skriv ut

Møt Martha Jane – En kulturell filosof med sans for kyr-

Undertegnede er identifisert i samme sekund som jeg setter foten over dørstokken, til tross for at vi aldri har møttes før. Hun hånd hilser og leder meg til sitt kontor i det gamle ærverdige Verdensteat eret i Tromsø.Martha-1

Tekst: Gaute Jenssen
Foto: Trine Lise Halmøy Lockertsen

Martha Otte (63) er sjef for Norges største filmfestival i antall besøkende. En kvinne som bærer sine noen og seksti år med naturlig letthet. Ujålete – tenker vi. Hun har et kvikt blikk, som nysgjerrig søker øyekontakt. Hun har oversikt, er vi blitt fortalt av de som kjenner henne best. Martha er en meget godt orientert dame, ikke bare om film og kultur, men også om samfunnet både nært og fjernt. Hun minner oss om en kul tante. Av den typen du kunne prate åpent med da du var ungdom, helt uten pekefingervifting.

Av enkelte er hun beskrevet som privat av seg. Hun har ikke villet gi oss et intervju før nå. Sjøl begrunner hun det med at det kan være en påkjenning å skulle være TIFF-profilen utad hele tiden. Særlig under festivalen, da vil alle ha en bit av henne. Samtidig mener hun at det er en ære og et privilegium å få lov til å jobbe med det man brenner for. Med Troms Fylkeskommunes kulturpris for 2014 som bakteppe, ligger endelig veien åpen for et intervju.

Privat er hun gift med tyske Herman. Også han er et filmmenneske. De møttes i 1999 i Tsjekkia. De satt sammen i juryen i en filmfestival. De snakker mye om filmer, men er ikke alltid enig.
All
– Herman kan mer om film enn jeg. I hvert fall det tekniske ved det. Det skjønner jeg når vi diskuterer film, forteller Martha.

Festivalen er blitt mye mer enn noen hektiske dager i januar. En helårsbasert affære med barnefilmfestival i juni og stumfilmdager i september. De siste Stumfilmdagene i 2014, var en hyllest av Charlie Chaplin. Gamle filmer blir nye opplevelser. Gjerne med tonefølge av både stumfilmpiano og finske pønkband. Gamle filmer ble med ett helt nye opplevelser. I samme åndedrag kommer ”Barents-TIFF”. Norsk-Russiske filmformidling. Begge veier. De hjelper også til som mentor for filmfestivaler i Russland. Under Martha Otte har den opprinnelige filmfestivaluka i januar vokst fra ca. 40 000 til 60 000 solgte billetter. Et resultat av profesjonalisering og det ustanselige egenkravet til alltid å bli bedre. Samlet har det altså ført Tromsø Internasjonale Filmfestival til å bli landets best besøkte.

Verdensteateret – som var ferdigstilt tidlig 1900-tall, er en av Europas eldste kinoer i drift. Kontoret hennes i øverste etasje, ligger vis-à-vis Urdal-gården, hvor bokhandler Mikael Urdal var utgiver for Knut Hamsuns første roman “Den Gaadefulde” i 1877. Hjørnekontoret gir en fantastisk “Film noir” – stemning. Skrånende tak mot Storgata med et vindu ut i en ark. Forestill deg Humphrey Bogart og Lauren Bacall i en sorthvitt film: Det er mørkt ute. Sigarettrøyken henger tung i lufta og striper lufta gjennom gatelyset som siver inn mellom delvis lukka persienner. En halvtom flaske med noe brun sprit av amerikansk produksjon står på et kaotisk, uorganisert skrivebord. Ved siden av en utbrettet papiravis i gammelt fullformat, og en stor svart telefon med ledning. For dere som aldri har brukt en slik, er dette altså en “fasttelefon”. På bordet står en liten lampe som lyser opp nedre halvdel av ansiktet til personen som sitter bak. Rommet kunne vært brukt i en kontorscene i en mørk, klassisk detektivfilm, men bærer i stedet heller sterkt preg av å være et arbeidsrom. Et travelt opptatt et. På pulten ligger noen notater og bunker med dokumenter som er under arbeid. Ryddig for anledningen kanskje, men vitner om en person som har mange jern i ilden. I skråtaket bak henne henger en stor filmplakat, den er prydet av en poserende kvinnelig helt. Kontoret har en diger bokhylle som går fra gulv til tak. Bøker og dvd-er. En bok har oransje rygg på støvomslaget. Bokryggen er preget av det ville ansiktet til Jack Nicholson idet han bryter seg gjennom døra med øks i filmen “Ondskapens hotell”. Boka foreslår: 1000 filmer du må se før du dør.

Martha Otte haMartha-2r fått den høythengende Troms Fylkeskommunes kulturpris for 2014: Den tildeles utøvende kunstnere eller andre som ved kulturell virksomhet har gjort en særlig innsats for kulturlivet – heter det i statuttene. En pris som tidligere er tildelt den internasjonalt kjente samiske kunstneren Iver Jåks, billedkunstneren Marit Bockelie og Arthur “Oluf” Arntzen. – Det var med ydmykhet jeg tok i mot prisen – på vegne av meg selv og alle oss i TIFF. De som nevnes er store kunstnere som virkelig har skapt noe. Jeg bare formidler film og føler meg utrolig privilegert som får lov til å holde på med dette.

Prisen er en anerkjennelse av formidlere av kunst og film, men også av kompetansen som kreves for å finne fram til gode filmer til festivalen. Prispengene på 25 000, har Martha lyst til å bruke på å reise og overraskende nok – se mer film. Filmfestivalsjef Otte har etter eget utsagn ikke fått sett nok film de siste årene. Det har vært holdt fokus på drifting og videreutvikling av festivalen. Hun vil se flere filmer med relevans for festivalen og filmer som øker hennes kompetanse på hva god film er. – Målet er selvsagt at våres publikum skal unngå å se skjitfilm, sier Martha.

Det er langt fra en selvfølge at Californiajenta Martha endte i Norge. Kanskje heller en tilfeldighet. I likhet med sin navnesøster Martha Jane Canary, bedre kjent som “Calamity Jane”, udødeliggjort gjennom utallige westernfilmer og serier som senest i “Deadwood”, er ikke unge Martha Jane redd for å reise ut på lykke og fromme. Med mor, far og tre søsken i Hayward, California dro Martha som 19-åring på loffen, som hun kaller det. På loffen i Europa, og runda av med et lengre opphold i Tyskland. Slett ikke unaturlig for en ung kvinne med far av tysk avstamning.

Hvordan endte hun så opp med å lære norsk? Språkinteressen har sin opprinnelse i at hennes mor er av svensk herkomst, derfor ønsket Martha opprinnelig å lære svensk. Hun fant ingen som kunne lære henne, men i Oregon fikk hun imidlertid tilbud om å lære norsk i foreningen ”Sønner av Norge”.  Foreningen var stiftet i 1895 og har som oppgave å ivareta norske utvandreres interesser, blant annet med kulturformidling og kurs i norsk. I USA var Marthas norsklærer en utvandret enke og tobarnsmor fra Høvik. Hun har muligens lært noen uttrykk der, men plukka opp de fleste dialektuttrykkene hun bruker i dag i Sogn, det første stedet Martha jobba i Norge. “Eg”. ”Noke”. ”Budde”. En sjarmerende blanding av dialekter og et tilpasset nordnorsk. Hun snakker norsk med en godt vasket amerikansk aksent, hvor de karakteristiske amerikanske rulle r-ene er byttet ut med noe som minner om skarre-r-. En og annen passende glose som ville fått en blåhåret frue fra Majorstuen til å heve på øyenbrynene, veves naturlig inn i språket. Akkurat slik en nordlending ville gjort det. Språket er bortimot perfekt. Skulle kanskje bare mangle, siden hun har bedre innsikt i det norske språk og kultur enn mange av oss innfødte har.

Mens hun drømte om å reise til Norge og lære mer norsk, fortsatte hun studier i norsk på college. En amerikansk kompis hadde jobbet på hotell i Sogn, så hun fikk råd om å dra dit og få jobb. Som ungdom følte Martha avstand til drabantbyen hun var vokst opp i. Det sub-urbane tiltrakk henne overhodet ikke, men søkte heller mot storbyen San Fransisco. Her hadde hun noen av sine største kulturelle opplevelser på konserter med noen av de vi i dag definerer som legender: Frank Zappa, Janis Joplin og Jimi Hendrix. Den definitive intellektuelle oppvåkningen kom gjennom film. Allerede som tenåring, med det naturlige behovet for egen identitet, fant Martha filmen som god referanseramme. Film svarte på mange ting. Dette er i 1960-årene, og mainstreamfilmen er ennå i stand til å utfordre og provosere – stille viktige spørsmål. Som eksempler trekker hun frem “The Graduate” (Manndomsprøven) og “Midnight Cowboy” (Asfalt-cowboy). Begge to er filmer som utfordrer det etablerte storsamfunnet og tar opp tabu og myter rundt seksualitet og roller.

Hun følte en tiltrekning til motkulturen som hippiebevegelsen representerte og hun skjemtes over å være amerikaner; Krigen i Vietnam opplevdes som unødvendig og minnet om overgrep. – Det var så mange gode tanker og prinsipper om menneskets verdi, ukrengelighet og retten til å bli hørt. “Civilrights” bevegelsen; kampen for afro-amerikaneres rettigheter, hører på mange måter sammen med hippiebevegelsen. De delte prinsipper om ikkevold og protest mot det regjerende, gamle samfunnet. I protest mot dette bestående, søkte Martha bort fra høyere utdanning og noe mer ektefølt. En idé om protest og opprøret mot det etablerte på et vis. Jenta fra forstaden hadde lyst til å jobbe på gård. Nyankommet til Norge, skaffet hun seg jobb som praktikant på gård mot kost, losji, og litt lommepenger. – Eg elsket det! stråler Martha.

Martha Jane var blitt “cowgirl”. Hun ler. Sogn er et fantastisk landskap. Hun sier hun husker fossestøy og turister. En periode som “illegal alien” – som hun sier det selv, fordi hun hadde bare tre måneder turistvisum, men var der i seks. Det høres verre ut enn det var, for behovet for arbeidskraft i Norsk  jordbruk var stort og det var mangel på arbeidsvillige folk. Avgjørende myndigheter viste tålmodighet så da avløserordninga kom til Norge, fikk Martha jobb som fast avløser. Hun hadde fri bare annenhver helg i fire og et halvt år, og kjente på ansvaret det medfører. Vår Calamity Jane legger cowboystøvlene på hylla. Tanken på å bli bonde blir parkert i løpet av årene som kujente. – Som bonde er man bundet hele døgnet, derfor fristet det aldri å eie min egen gård, forteller Martha. Martha var på vei. På vei videre i livet.

Lang historie kort. Martha kommer etter hvert inn på distriktshøgskolen i Volda. Den store appetitten på norsk, fører henne til studier i Oslo.
– Det ville glede mor om eg skaffet meg en formell utdannelse og en grad, sier Martha.

Hun søkte både NTH, eller NTNU som det heter i dag, i Trondheim og Universitetet i Tromsø. Valget faller på Tromsø fordi hun får tilbud om billig hybel i de provisoriske hyblene i Breivika i 1982. På Universitetet i Tromsø ble det litteraturvitenskap og filosofi.
– Filosofi ga meg noke. All teori må kunne brukes til noke, forteller Martha.

Å lære masse teori uten at det har noen anvendelse, ser hun ingen hensikt i. Innen filosofi fordyper Martha seg etter hvert i litteraturstudier og narrativet. Altså studier om historiefortelling og framstilling. Nettopp det film handler om, å fortelle historier. Hun følte selv hun slet i perioder og sluttet på  hovedfaget et par ganger, men gode studievenner ba henne innstendig om ikke å slutte, det ville hun nemlig komme til å angre på. Da hun sto med Hovedfaget i filosofi i hånda var Martha rukket å bli 40 år. Deretter underviser hun yngre studenter i ex. Phil, men blir overtallig når studentene blir undertallig. Veien går derfra til den tids Aetat som arbeidsledig.

Det liker hun svært dårlig, jenta som alltid hadde hatt noe å engasjere seg med var nærmest uvirksom.
– Jeg var arbeidsledig. Nei. Arbeidssøkende heter det! retter Martha. Det som av andre er be skrevet som noen av Marthas beste egenskaper, slår inn; foretaksomheten og tiltakslysten. Hun hadde masse gode idéer og ting hun brant forkultur, film og ungdom. Hun forteller at løsningen kom gjennom et kurs hos det som i dag kalles Innovasjon Norge. Med litt flaks og gode overtalelsesevner klarte hun å få Aetat med på at hun burde få starte på et etablererkurs. Nyetablert gründer og kulturkonsulent med eget firma. Da Ungdommens Hus – Brygga, i Tromsø varMartha-3 truet av nedleggelse i begynnelsen av nittiårene, ønsket Martha å stanse nedlegginga gjennom aktivitet. Hun ville starte et ungdomsherberge og kino i øverste etasje. Herberget skulle være enkelt og billig med madrass på gulvet. Men møtet med offentlig byråkrati og forskrifter ble brutalt. Idéen om ungdomsherberget kunne hun bare glemme. I gamle  Brygga er det uaktuelt å tillate overnatting får hun vite. Det er nemlig noe som heter brannforskrifter.

Parallelt med dette var Martha engasjert i Tromsø filmklubb mens hun ennå studerte ved universitetet. Fra 1996 og fram til 2002 var hun også mangeårig leder av Norsk Filmklubbforbund. Kursen er nå definitivt satt mot film og Martha har gjennom store deler av det siste tiåret rukket å etablere seg som en kunnskapsrik og engasjert filmelsker. Hun deler villig av en enorm kjennskap til sentrale filmskapere, skuespillere og ikke minst filmer hun har meninger om. Skal du diskutere film med Martha, bør du i hvert fall være over gjennomsnittet interessert, hun kan utfordre deg på detaljer eller perspektiver om regissører, skuespillere eller filmer du elsker. Eller trodde du elsket. Har noen erfart. Jeg har. Martha Otte liker nemlig ikke tidenes kanskje fremste, etter underskrevnes fullstendig subjektive mening, amerikanske filmregissør: Stanley Kubrick. Mannen bak filmer som, “2001: En romodyssé”, “A Clockwork Orange” og “Ondskapens hotell”.
– Han har et kaldt menneskesyn. Kort og presist. Verdigrunnlaget i TIFF, som vi etter hvert skal se på, synes å ha et tydelig stempel satt av sjefen sjøl.

Marthas forhold til film tar form da hun var tenåring.
– Det var sekstitallet, det var California. Alt handla om opprør. Kampen om borgerrettigheter, motstanden mot Vietnamkrigen og studentopprør. Film prega livet vårt på en helt annen måte enn den gjør i dag. Film var en referanseramme for det som etter hvert ble kjent som “motkultur”. Counterculture. Opprør var definitivt til stede i mainstream Hollywood film. Europeiske filmer av regissører som Bergman og Antonioni hørte også med og kjentes veldig relevant ut. Film har fortsatt en slik betydning for meg, og som kunstart mener jeg at film har fortsatt uant potensial, men den angår ikke en hel generasjon i dag slik den gjorde da. Sånn er det bare, sier Martha.

Den kommunalt drevne filmfestivalen i Tromsø trenger hjelp. Festivalen er i ferd med å bli for stor for kommunen å styre alene. Martha blir engasjert, de har bruk for hennes faglige kompetanse. Ved å besøke andre filmfestivaler lærer hun masse og blir en ressurs på drift av filmfestival. Tromsø Internasjonale Filmfestival har vokst sakte og forsiktig siden oppstarten i 1991. Nå er festivalen kommet til et kritisk punkt, den kommunale kinoorganisasjonen er nå blitt for liten og er vokst seg så stor at den trenger nye idéer for å hindre stagnasjon. Inntil nå har den kommunale kinosjefen, Hans Henrik Berg med 40 års erfaring som kinosjef, vært ansvarlig for filmfestivalen. Hans assisterende kinosjef Ola Lund
Renolen, har hatt festivalen som arbeidsområde.

Martha får etter hvert jobben som festivalsjef for TIFF. Hennes første festival som sjef blir i 2005.
Sjefen Martha beskrives som et godt menneske av personer hun har jobbet med i flere år. En sier:
– Hun er snill, engasjert, arbeidsom og empatisk.
– Er du en drømmesjef?
Hun smiler stort og ser brydd ned i bordplata, mens hun rufser seg selv i håret med begge hender.
– Man bør ha stor takhøyde overfor sine ansatte, det skal være lov til å lufte internt i organisasjonen, fordi det sikrer utvikling, sier Martha.
Har sjefen Martha Otte ingen svake sider?
Den tiltredende filmfestivalsjefen gjorde det tidlig i ansettelsesfasen klart at økonomi kunne hun ikke noe om, det var ikke der hennes styrke lå.
– Det eg kunne om økonomi, kunne eg summere slik: Det må komme mer penger inn enn det går ut, sier Martha.

Det er noe som preger henne som leder; hva er det best at andre gjør og hvordan får man medarbeidere til å blomstre? Med tilsynelatende oversikt over sine svakheter og styrker, så hun tidlig at det lå masse kompetanse i det frivillige korpset av festivalarbeidere. Ofte studenter med en kjærlighet til film og filmfestivalen i Tromsø spesielt.

Det var blant annet jus- og medisinerstudenter som fikk tilbud om å jobbe for festivalen, i stedet for å basere festivalen på frivillighet. Organisasjonen er gått fra en frivillig, entusiastdrevet festival, til i dag å omfatte tolv årsverk. Den viktigste delen av selve driften er “produksjonsavdelinga”, som Martha kaller det. De praktiske delene av å drive en festival. Den omfatter logistikk, billetter og køordninger først og fremst. Som et eksempel forteller hun at allerede tidlig under hennes ledelse, måtte journalistene og filmanmelderne gå over fra bare å vise presseskilt, til å måtte løse billett. Tidligere hadde det nesten kommet til håndgemeng når de akkrediterte skulle inn på filmene, fordi det alltid var noen som ikke fikk plass. Med nytt system ble det misnøye i begynnelsen, men billettsystemet fungerte mye bedre enn den gamle ordninga og vant respekt etter kort tid.

Programprofilen i TIFF har forblitt den samme under Ottes styrende hånd: Gi alternativ film en
stor visningsflate. Målet er å få folk til å komme å se film de ellers ikke ville ha sett. Vi er heller ikke interessert i film man bare konsumerer bekymringsløst over et beger popcorn.
– Vi vil vise film som utfordrer, som får deg til å tenke og føle, forteller Martha.

Det ligger et omfattende programarbeid bak festivalen. – Først og fremst er det viktig å se mye film.

Vi har to innganger til dette: Vi reiser på filmfestivaler andre plasser i verden, og så streamer vi filmer fra salgsagenter og produsenter. På den ene siden jobber vi hardt med å skaffe oss en oversikt over hva som skjer i filmverden, men den er stor og det lages uhorvelig mye film. Ingen rekker å se alt. Vi er avhengig av å ha et solid internasjonalt nettverk av andre programmere og noen filmkritikere som kommer med innspill. Parallelt med at vi prøver å holde oss oppdatert på ny film og finne fram til det vi synes er viktig å presentere for vårt publikum, jobber vi tematisk. Det vil si at vi jobber på kryss og tvers både geografisk og historisk. For det første er vi opptatt at film ikke er ferskvare! Vi er imot bruk-og-kast generelt, men også når det gjelder film. Den gode filmen blir bare bedre og bedre. Noen filmer vokser på at vi får litt avstand fra dem. Så er vi i programkomiteen opptatt av å sette filmer i kontekst. Den gode filmen har mange lag, og disse lagene kan “pakkes ut” når filmen vises i sammenheng med andre filmer samlet rundt et tema. Valg av tema er en spennende prosess. Det gir oss anledning til å gå i dybde, sånn som med årets City:Scope tema, som handlet om byutvikling. Det er også en anledning til å invitere publikummet med på en reise til et ukjent sted – enten bokstavelig talt, med å fokusere på et land eller en region. Vi gjorde dette da vi hadde fokus på kurdisk film, eller i overført betydning,
som når vi har hatt fokus på subkultur. Ulikhetens pris var og er et uhyre aktuelt tema. Vi brukte det som anledning til å belyse hvordan endringer i den globale økonomien påvirker vanlige mennesker. I det hele tatt er vi opptatt av å synliggjøre hvordan film kan belyse og berike menneskes liv og lagnad. Film er utrolig godt egnet til dette.

– Er det politiske perspektivet viktig i utvalget av filmer til TIFF?
– Når vi velger ut filmer til festivalen, gjør vi det ut i fra et sett verdier, dette verdigrunnlaget for
filmutvalget til TIFF er viktig. Humanisme og et godt menneskesyn er pilarer i valgene av film, forklarer Martha. Filosofen har en filosofi om film, vi skjønner nå hvorfor hun har så klare meninger om Kubrick og hans dystopiske fremstillinger. En film trenger ikke være lystig og moro for å passe inn, hun holder oppMartha-featured en dvd hun har liggende på skrivebordet: “Li’L Quinquin” – En fransk, fantastisk artig svart komedie som våger å lage humor av det som i utgangspunktet er tragedie. Filmens handling starter med at det blir funnet en ku med innstappede gjenlevninger av et menneske. En slik film kunne umulig ha kommet fra USA, humoren er altfor mørk

Festivalpublikum er festivalfolk, uavhengig av om det er film, musikk, eller annen type festival. Folk som kommer til TIFF søker sterke og ofte fremmede filmer. De er der for det sosiale, for å dele opplevelser og diskutere film. Når det kommer til Hollywoodfilm som fenomen, kan den være i ferd med å grave sin egen grav. Produksjonene blir stadig dyrere og større, men historiene blir på et vis mindre. Mye Hollywoodfilm er blitt hul, sier Martha, og fortsetter:
– Det handler snart bare om effekter og 3D. Hvor er den gode historien? Folk vil ikke ha ferdigtygde historier og oppleve ukomplisert “stryking med hårene”. De gode historiene er i stor grad tatt over av Tv-seriene, sier Martha. En god serie hun selv ser om dagen er “The Good Wife”. Hun innrømmer å være en “binge-viewer”, altså en som ser mange episoder etter hverandre.
– Kanskje fordi serien treffer meg som målgruppe?, spekulerer Martha.

Man vil alltid ha ulike syn på en film. – Noen vil si det var en skjitfilm, der andre vil si det var en god film. Det er i stor grad den enkeltes opplevelse som avgjør kvaliteten på en film. – Det er nesten umulig for filmkritikere å skulle bli enige om klare, objektive kriterier som kan avgjøre kvaliteten på film som kunst. God film snakker til deg, det er en opplevelse du kan ta med deg heim, sier Festivalsjefen utvetydig og klart.
– Hemmeligheten bak TIFF?
– Gode filmopplevelser!

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+

Les også...