Skriv ut Skriv ut

Menneskeverd i praksis

Foto: Viveka Rudi VågenePsykiatrisk sykepleier Thorbjørg Guttormsen og psykiatrisk sykepleier og jordmor Anneli Lapvetelæinen mener at de først og fremst ikke er representanter for psykiatrien, men mennesker i møte med et annet menneske.

Brukermedvirkning i behandling av psykiske lidelser er svært vanskelig i praksis. Det å kunne definere begrepet er vanskelig, fordi det finnes like mange måter å utøve dette på som det fins brukere. Hva tenker dere om dette?

Anneli: Jeg tenker at begrepet brukermedvirkning alltid må settes i en konkret sammenheng. For meg handler det om å være i dialog med den eller de som kontakter Akutt-teamet. Akutt-teamet inngår i et

Fakta Rita K Klausen

  • Skribent i Gatemagasinet Virkelig
  • Lektor i helsefag ved Universitetet i Tromsø
  • Arbeider med dr.grad ved Universitetet i Tromsø om brukermedvirkning og sykdomsinnsikt i psykiatrien

behandlingsnettverk, og det kan være fastlege, familie, pårørende, venner og andre hjelpere i dette nettverket til den som søker hjelp. Samtidig kan vi heller ikke underkommunisere at vi som arbeider i psykiatrien, står i en

maktposisjon i forhold til dem vi skal hjelpe. Det er det viktig å være klar over og reflektere over. Vi må tenke over hvilket menneskesyn vi representerer.

Thorbjørg: Brukermedvirkning er også en utford-ring i undervisningssammenheng. Det å skulle lære studentene noe om et så vidt og komplisert begrep. I møter med brukere selv, er det som går igjen at de ikke blir tatt på alvor, de blir ikke sett eller hørt. Dette tar vi inn i undervisningssammenhengen; man må bli sett, og man må bli hørt. Og hvordan gjør vi det; hvordan ser vi og hører andre mennesker? Ordene er lett å si, men å kjenne den virkelige dybden av dem, kan være vanskelig. Når jeg samtaler med mennesker, responderer jeg på deres uttrykk med mine tanker. Hvordan kan jeg egentlig vite at de tenker på det samme som jeg? Det å lytte til hva de faktisk sier, kan være nyttig. Det er en treningssak å lytte til den andre, og jeg vet at brukere sier at når de opplever nettopp dette, skjer det noe av betydning for dem. Så det innebærer en oppfordring til oss som helsearbeidere. Vi må gå inn i dette med å gi brukeren plass og dialogen plass. Også når det omhandler tvang innenfor psykisk helsevern. Brukeren må få være med, slik at det kan bli en sammenheng som blir minst mulig vond eller vanskelig. Tvangen kan jo være vond i seg selv. Da blir samtalen sentral.

Anneli: Ja, det er jo også dette med å kunne by på seg selv og kunne vise til seg selv som et menneske. At du ikke i deg selv er en representant for psykiatrien, men først og fremst et menneske som møter et annet menneske. Du som helsearbeider har en rekke etiske retningslinjer du må forholde deg til, men det forhindrer deg ikke i å være et medmenneske. Jeg tenker i dag at en dialog kan romme så mye; man kan være enig og uenig rundt en sak. Det å tone seg inn på det andre mennesket og hva det trenger – og hva jeg skal kunne bistå med – er det sentrale i dialogen. Ikke nødvendigvis en enighet. Mine fordommer og forforståelser må ikke hindre meg i å være åpen og til stede for den andre. Dette må du kunne evne og vise i praksis, det handler ikke bare om teori. Etikken er med oss i alle sammenhenger, og den er kompleks og gir oss mange utfordringer og dilemmaer.

I den forbindelse, hva skjer hvis en bruker ønsker å klage på en behandling han eller hun har fått i psykiatrien?

Thorbjørg: Kontrollkommisjonen består av en leder som er jurist, en allmennlege som er medisinsk sakkyndig, et legmedlem som ofte har fagbakgrunn som sykepleier/sosionom og et legmedlem som er pasient eller

Fakta Anneli Lapvetelæinen

  • Jordmor
  • Psykiatrisk sykepleier
  • Opprinnelig fra Finland
  • Skriver nå på avsluttende eksamen i master i familieterapi
  • Jobba mange år ved Akutt-teamet på Psykiatrisk senter for Tromsø og omeng

representerer pårørende. Pasienten kan klage på blant annet tvungen psykisk helsevern. Klagen skal behand-les innen to uker og kommisjonen skal sørge for at klagen blir godt opplyst. Faglig ansvarlig skal møte i kommisjonen, med pasienten og pasientens advokat. Etter møtet drøfter kommisjonen saken og kommer til en avgjørelse som formidles skriftlig. Klage på tvungen undersøkelse og behandling avgjøres av fylkesmannen.

UNN-Åsgård er vel et av de psykiatriske sykehusene i Norge som har mye tvangsbruk?

Thorbjørg: Det er vel det som har kommet frem i media. Jeg vil tro at registreringa av tvangsbruken i Norge ikke har vært god. Kritikken har særlig vært hard mot hvordan man registrerer tvangsbruk i nordområdene, for det er klart at man registrerer på ulike måter på landsbasis. Jeg tror jo at dette vil bli bedre fremover, men det har jo vært mindre gode registreringer tidligere. Så hvordan dette vil slå ut om man får etablert gode registreringssystemer, det vet jeg ikke. Man kan jo ikke se bort i fra at det har vært høye tall her nordpå, likevel. UNN arbeider med å se på disse tallene og finne ut av det. Det er satt ned grupper som arbeider med dette spesielt. Dette tas svært alvorlig.

Så et felles registreringssystem i forhold til tvang ville kunne endret på dette bildet? Eller bildet ville vært mer nyansert?

Thorbjørg: Ja, det er en mulighet, men jeg vet ikke dette sikkert. Vi har jo registrert tallene som er kommet ut i media, og dette snakkes det om i flere sammenhenger. Hva som ligger i disse tallene, er det vanskelig å si noe konkret om. Det er jo registrert en forskjell mellom eksempelvis Bodø og Tromsø, men hva som ligger i denne forskjellen vil innebære mye synsing. Dette bekrefter jo media også.

I forskningsarbeidet mitt snakker jeg med flere brukere som er frivillig plasserte, og som understreker at de ikke utsettes for tvang. De sier at de likevel ofte føler seg pressa til ting.
Så praksis kan se ut til å definere tvang på ulike måter? Hva man kaller for tvang og hva som ikke er det?

Thorbjørg: Ja, dette ser jo ikke jeg fra min posisjon. Jeg vet ikke om du ser noe av dette, Anneli, i akuttpsykiatrien?

Anneli:
Arbeidet på Akutt-teamet er basert på frivillighet, samtidig er mitt inntrykk at mange opplever kontakten med psykiatrien som stigmatiserende. Det er en fare for at man blir definert ut i fra sine diagnoser. Man skulle heller kunne sagt at man er i en vanskelig livssituasjon, at man trenger noen å snakke med, eller er i en livskrise. Jeg tenker at det i siste konsekvens handler om det. Hvis man kunne latt være å bli så opptatte av de ordene og de begrepene, hvis man heller tenker at psykiatrien er et sted hvor man snakker om det som opptar en i livet. Hvor man kan få hjelp til å håndtere det som er vanskelig. Men med en gang vi begynner å kategorisere og diagnostisere og legge det inn i systemer, så er det ikke sikkert folk kjenner seg igjen. Det synes jeg kan virke hemmende. Jeg skulle ønske de som oppsøker oss og trenger hjelp, ikke lot seg binde av disse

Fakta Thorbjørg Guttormsen:
  • Psykiatrisk sykepleier
  • Meldem av kontrollkommisjonen ved UNN-Åsgård
  • Studieleder for videreutdanningene i psykisk helse (fagansvarlig for studieretning psykisk helse, masterprogram i helsefag ved Universitetet i Tromsø)
  • En av de som fikk implementert «Førstehjelp ved selvmordsfare» i Norge

psykiatribegrepene. At de kunne se på dette som et sted å få hjelp, først og fremst. Vi mennesker blir så lett bundne av ord og definisjoner. Jeg synes det er viktig å være en del av et behandlingsnettverk der man kan bidra til mindre stigmatisering og en lavere terskel for å søke hjelp – før problemene blir for omfattende. Men det er klart mennesker kan være redde fordi de ikke vet hvordan deres fortellinger vil bli tatt i mot.

Thorbjørg: Det er klart dette legger føringer for samtalene; psykiatriens rammer og lovverk. Det er en utfordring for samtalene at psykiatrien har så klare rammer for diagnostiseringer og den slags.

Anneli: Ja, det er klart at de som arbeider med behandlingsansvar i psykiatrien, er pliktig til å gi diagnoser, og det kommer vi ikke unna. Det er det viktig å reflektere over. Kanskje kan problemer løses på et lavere nivå, hos fastlege, helsesøster eller i andre systemer? De kan jo alltid kontakte psykiatrien for bistand ved behov.

Thorbjørg:
Ja, dette er komplisert også i undervisningssammenheng. Studentene skal både kjenne til lovverket og være i en dialog med brukerne. Rammene innenfor psykisk helsearbeid må de kjenne til.

Kriteriene for tvang, hva er disse?

Anneli:
Ja, disse kriteriene omfatter jo det at et menneske kan lide av en alvorlig psykisk lidelse, men det er ikke nok i seg selv. Tilleggskriteriene er at du utgjør en fare for deg selv, altså at du er suicidal, eller er i fare for å skade andre. Dersom du har tanker om at du vil skade et annet menneske. Det er enda et kriterium, og det er at den psykiske lidelsen kan forverres dersom en ikke mottar behandling. Nå for tida er ikke dette siste punktet så sentralt. En alvorlig psykisk lidelse kan være alvorlige psykoseproblemer, realitetsbrist, der man mangler selvinnsikt i situasjonen. Store rusproblemer i tillegg kan utgjøre økt fare. Vold mot seg selv, sine omgivelser, kan være innenfor tvangskriterier, men ikke uten en alvorlig psykisk lidelse. Dette vurderes i hvert enkelt tilfelle. Jeg tenker ofte når vi får kompliserte henvendelser på hvem som er involvert i dette. Fins det barn, ungdommer, foreldre eller andre? Nettverket er viktig. Det fins mange ressurser i nettverk. Det er alltid mange problemstillinger man trenger å finne ut av og reflektere over. Er det noen som trenger beskyttelse og hvem beskytter eventuelt hvem.

Vi så Knut Erik Jensens film om Mads Gilbert, ”Det akutte mennesket”. I en scene der sa Mads Gilbert at det å være helsearbeider innebærer å alltid være på pasientens side. Hva tenker dere om det?

Thorbjørg: Ja, det er sterke ord. Jeg tenker jo at helsearbeidere ønsker det. De vil være på pasientens side. Eller de som de har kontakt med. Og av og til blir det veldig rett, mens andre ganger blir det feil. Det er jo den utfordringa vi har som helsearbeidere.

Anneli:
Jeg tenker på dette med moral. Moral handler om å ønske et annet menneske vel. Men det er ikke sikkert at det som er godt for deg, er godt for den andre personen. Hvem har da rett? Det er viktig å tenke over.

Thorbjørg:
Vi glemmer ofte det.

Anneli:
Derfor er dialogen så viktig, at den fungerer som en vekselvirkning mellom det å lytte og utøve hjelp. Til å begynne med kan lyttingen være det viktige, men etter hvert kommer flere behov til, kanskje behovet for konkrete handlinger.

Thorbjørg: Ja, men den lyttende posisjonen må jo være med oss hele tiden. Det å være en hjelper er krevende. I det vanlige livet kan man gå inn og ut av situasjoner hele tida, og du kan forlate en situa-sjon du ikke liker, men i hjelpesituasjoner kreves det relasjoner og tillitsforhold. Hele tida. Skal du hjelpe noen, må det skapes et grunnleggende tillitsforhold mellom den som trenger hjelp og den som hjelper. Det å bygge opp forhold som gjør at brukeren kan åpne opp for de tingene som er virkelig problematisk, det kan ta tid. Det er jo også noe med det som man skal prøve å finne ut av; er dette for eksempel en psykose, så kan man jo tenke på hvordan man snakker om disse hallusinasjonene eller vrangforestillingene eller hva det måtte være. Altså, hva dreier dette seg om? Det kan være så lett å sette de rammene på tingene, uten å forstå kontekst ogFoto: Viveka Rudi Vågene sammenhenger. Det tenker nå jeg i teorien, men hvordan er dette i praksis, Anneli?

Anneli:
Det tar tid å bygge opp en relasjon der man tenker at ”nå har vi et felles prosjekt”, eller ”nå jobber vi mot samme mål.” Av og til får man ikke relasjonen på plass før man begynner å handle, og det er vanskelig. Og det er også en utfordring om en person har vært mange ganger i psykiatrien, da vil denne personens tidligere opplevelser i behandlingsapparatet kunne skygge for det som skjer her og nå. Om det er et menneske som kommer første gang, som aldri har fortalt om sine dilemmaer i livet, så tenker jeg at de er det ekstra viktig å lytte til, slik at de kan få gode relasjoner og bygge opp livet sitt igjen. De gangene vi møter disse menneskene for første gang, tenker jeg at vi har fått en gave. For vi bærer så mye i våre hender, og som krever tilstedeværelse og åpenhet. Denne personen har ikke så mange forforståelser og er ikke så rammet av sine erfaringer. Det vil være vår oppgave å møte denne åpenheten med åpenhet fra oss. Personer som har mye tidligere erfaring fra psykiatrien, kan være rammet på en annen måte. Da er utfordringen den samme; at personalet må jobbe med egne fordommer, fordi enhver henvendelse skal sees på som ny.

Thorbjørg: Jeg har jo også hørt uttalelser fra brukere som sier at de har prøvd så mange ganger at nå orker de ikke mer. De har ikke blitt hørt før, så hvorfor skulle det være annerledes denne gangen? De opplever at de selv maser, og de stanger mot veggen og føler at de ikke når frem. Nok kan være nok. Dette er ei stor utfordring i arbeidet.

Anneli:
Ja, og som personal er vi jo også forskjellige. I noen saker er vi enige, i andre er vi det ikke. Det er klart at om en person møter forskjellige mennesker hver gang, kan det bli utmattende. Jeg tenker særlig på det å ta en telefon; da møter man jo det mennesket som er på jobb akkurat den dagen.

Er det slik at man ser noen tendenser blant de menneskene som søker hjelp? Jeg tenker på om det er unge, er det mange som sliter med rus for eksempel?

Thorbjørg: Det jeg hører studentene sier, er at dette med rus og psykisk helse er mer til stede. Jeg har inntrykk av at det er mer av det enn av det ene eller det andre. De siste årene har jo dette med dobbeldiagnose kommet. Og veldig mange har dobbeldiagnoser, de sliter både med rus og psykisk helse. Og så har jeg hørt, men det er kanskje synsing, at dette har ført til at det er tøffere i psykiatrien nå enn for 20 år siden. Jeg kjenner jo en del som jobba i min tid, og som jobber ennå, som sier ”det var bare blåbær vi jobba med i den tida”. Dette med rus må jo gjøre bildet mer kompleks.

Anneli: Jeg synes dette temaet er vanskelig, og kanskje til og med tabu å snakke om. Ikke bare på grunn av problemer som rus og psykiatri, men dette kan også handle om sosiale klasser. De som har rusproblemer har ofte dårligere økonomi. De klarer seg ikke med den inntekten de har. Også mennesker som har en stabil økonomi, kan ha skjulte psykiske problemer og slite med rus. Dette temaet er komplekst. Mange unge mennesker får ikke jobb, og de har ikke den selvtilliten det krever å søke på jobb – enten det er angst eller andre ting. Som det å ikke å tro på seg selv, eller de nødvendige ressursene for å løfte seg selv opp. De står i fare for å bli tapere i samfunnet. Dette er et problem som berører ikke bare psykiatrien. Man burde løfte dette opp på et politisk plan og undersøke eller forske på hvem som kommer til psykiatrien. Eller havner på kjøret, for å si det sånn.

Thorbjørg:
Sier du at helsearbeidere også burde være politisk engasjert?

Anneli:
Ja, på en måte sier jeg faktisk det. Jeg tror vi må være det. I min barndom husker jeg at de sosiale forskjellene ikke var så store. Nå er det endret. Kravene er så store. Det gjelder alt fra klær til hus. Jeg mener at mange som søker seg til psykiatrien kan oppfatte seg som samfunnets tapere. De kan være tapere i arbeidsmarkedet, i sosiale settinger, i forhold til nettverk, kanskje de ikke har familier som er ressurssterke nok. Jeg har en idé om at det er veldig mange ensomme mennesker. Også i samfunnet vårt. Folk har det så travelt i dag, det er tøft i arbeidslivet og kravene øker. Derfor tror jeg folk ikke har krefter til å være mer ivaretakende. Jeg tror færre ville vært i psykiatrien om vi hadde bedre tid til hverandre. Jeg tenker at vi som jobber innenfor helsevesenet, burde være mye mer politisk. Vi må reflektere over om vi arbeider på en god måte og hvordan vi kan utvikle vår praksis i forhold til de behovene som viser seg i samfunnet. Dette handler ikke bare om enkeltfenomener som psykose eller forvirring, jeg tror det er viktig å se på samfunnet i sin helhet. Vi må orientere oss i tidsbildet vi arbeider i – både i forhold til barn og unge, og de som er ensomme. Vi må reflektere over om vi arbeider på en god måte, og spørre oss selv om det vi gjør er godt nok. Før visste vi hvem naboen var, nå isolerer vi oss i stadig større grad i ensomhet. Vi bør alle tenke på hvordan vi kan bidra til et mer inkluderende og varmere samfunn. Dette krever en holdningsendring – ikke bare hos den enkelte, men også kollektivt.

Thorbjørg:
Ensomhet er et stort ord. Snakker brukerne selv om at de er ensomme?

Anneli:
Nei, folk flest er veldig stolte og ønsker å klare seg selv i det lengste.

Hvis vi skal prøve å avslutte denne samtalen med en slags appell, må det da være at helsearbeiderne må være politisk engasjerte for å kunne bry seg om andre?

Thorbjørg: Ja, det er jeg enig i. Det husker jo jeg fra for lenge siden, og nå tenker jeg at det er på tide at vi tar det frem igjen. Vi må rope det sterkt ut til verden igjen.

Foto: Viveka Rudi Vågene

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+

Les også...