Skriv ut Skriv ut

Mister all frihet

Nederland, Tyskland, Sveits, Belgia, Spania, Storbritannia og Canada har for lengst innført ordninger der heroin brukes som medisin. Hva med Norge?

I mars i fjor gikk Danmark i gang, ikke med et “forsøk” som det snakkes om i Norge, men en permanent ordning basert på veldokumenterte erfaringer fra andre land. Diacetylmorfin er det farmakologiske navnet på stoffet som på gata er kjent som heroin. Mens gateheroin ofte er av tvilsom kvalitet, produsert og tynnet ut i undergrunnsmiljøer som bryr seg lite om brukerne, er diacetylmorfin et fullverdig, medisinsk preparat som for rundt 100 år siden kunne kjøpes reseptfritt på apotek. I likhet med morfin og kjemisk fremstilte opiater som metadon, kan diacetylmorfin blant annet brukes til smertebehandling. Som rusmiddel medfører opiater en kronisk avhengighet det er de
færreste gitt å slippe ut av. Både FN og det norske lovverket anerkjenner avhengigheten som en sykdom.

Året rundt

Fra klokka 9 til 17, 7 dager i uka, 365 dager i året, holder Valmuen åpent. Stedet er oppkalt etter planten det handler om, opiumsvalmuen. I samme bygning i utkanten av København ligger institusjonen Stæren, der et femtitalls metadonbrukere får injiserbar metadon. Mange dansker får også metadon i pilleform, mens nesten alle deres norske kolleger må drikke metadonen i en saftblanding. Men det er en annen historie.

Winnie Jørgensen
Vi har avtalt å møte Winnie Jørgensen ved 11- tida, etter at alle Valmuens klienter har fått morgendosen av diacetylmorfin. En liten misforståelse gjør at vi blir stående og svette utenfor døra i solsteiken, inntil et par karer som kommer ut, fortsatt småsløve av dosen, forbarmer seg og viser oss vei gjennom labyrinten inn til det aller helligste. I lyse og imøtekommende lokaler sitter fortsatt opp i mot halvparten av de knapt 50 klientene som får diacetylmorfin på Valmuen og småsnakker, sløver, leser eller surfer på nettet. Winnie Jørgensen (52) har vært på metadon i 30 år før hun kom med i heroinprogrammet. Hun viser rundt, med strenge instrukser til fotografen om ikke å ta bilder av andre enn henne og personalet. Hun er stolt av stedet og det vennlige personalet, og forteller at hun var selvskreven til å komme inn i den danske ordningen fra start etter så mange år som opiatavhengig.

Bivirkninger av metadon
– Jeg har aldri likt metadon. Det gjør meg sløv, inaktiv og likeglad, kreativiteten forsvinner. Derfor har jeg i alle år solgt metadonen og kjøpt heroin i stedet, når det har vært mulig. Siden gateprisen på heroin er mye høyere, har jeg levd i fattigdom. I ungdommen prostituerte jeg meg i noen måneder, men det var så heslig at jeg måtte stoppe med det. Jeg har alltid betalt regningene til tiden og har ofte bare hatt noen få hundre kroner tilbake å leve for
om måneden, forteller hun. Mens det i Norge regnes som et kjempeproblem at metadon blir solgt på gata, er tankegangen en ganske annen i Danmark. Christian Hvidt er klinisk overlege ved Københavns sosialforvaltning
og hovedansvarlig for Valmuen. Han forklarer at siden metadon ikke gir rus, men bare virker abstinensdempende – en “friskmelding” – blir gatesalget ikke ansett som et problem. – Jeg har ingen tro på at gatesalget i seg selv skaper nye misbrukere, sier Hvidt som har jobbet med det tyngste stoffmiljøet i København i en årrekke. Han har i årevis argumentert for en dansk heroinordning og fastslår for øvrig at metadon ut fra en farmakologisk
vurdering heller burde gis som piller enn som saft, slik vi gjør i Norge.

Legal medisin
Winnie gleder seg over at hun nå får stoffet hun er avhengig av som medisin, i stedet for å skulle kjøpe det illegalt på gata. Men hun ergrer seg over måten den danske modellen er skrudd sammen: Brukerne får morgendosen mellom 9 og 11, og ettermiddagsdosen mellom 15 og 17. Alle må sette det som sprøyter, under strengt oppsyn. Er det ikke et paradoks med slik kontroll av brukere som har brukt sprøyter i massevis av år? – Både ja og nei, svarer Jo Frimann, en av ni sykepleiere på stedet. De klargjør medisin, sender prøver til analyse, snakker med brukerne, dokumenterer og driver i det hele tatt med vanlige sykepleierting, som hun sier.

Modellen skal utvikles

– Mange av brukerne har stikkskader. Så i hvert fall i en overgangsfase er det viktig å lære dem å gjøre det riktig, å utvise grundig renslighet et cetera. Generelt er brukerne tilfredse og gjør merkbare fremskritt i forhold til kaoset de ofte har hatt i hodet. Se bare på Winnie, sier hun mens de smiler til hverandre: – Hun har fått høyere livskvalitet og er blitt mer avslappet. Hun må selvsagt stille her for å få medisinen, men slipper til gjengjeld å stresse på gata. Jo Frimann påpeker at den danske modellen på ingen måte er ferdig, men skal utvikles inntil man har funnet fram til prosedyrer som er mest mulig levelig for alle parter. I slutten av 2012 skal det gjøres en grundig evaluering, der brukerne håper det vil bli tatt grep for å skape en mindre restriktiv modell.

100 i Danmark

Valmuen skulle egentlig hatt 120 klienter, men nesten halvannet år etter oppstarten dreier det seg fortsatt bare om knapt 50. På landsplan er det cirka 100 som får heroin, der tallet skulle ha vært nærmere 300. Ifølge Winnie er årsaken innlysende: Modellen er skrudd så firkantet sammen at de fleste rett og slett ikke orker påkjenningen. – Man har tenkt alt for mye i kroner og øre når det gjelder åpningstidene, for å unngå å skulle betale overtid til personalet. Dermed kommer morgenog ettermiddagsdosen alt for tett, og mange orker rett og slett ikke forlate lokalet mellom dosene. Det gjelder spesielt folk som må reise langt, men også københavnere som meg selv, sier hun og viser til at hun har fem kilometers sykkeltur mellom hjemmet og Valmuen, i all slags vær.

Umulig å ha et liv

– Har du et liv i forveien, må du endre det totalt. Selv har jeg de siste 10 årene jobbet som aktivist i BF (den brukerstyrte Foreningen for Aktive Stofbrugere) mellom klokken 12 og 24 hver dag. Nå kommer jeg meg sjeldent i BF før ved 18-tiden. Men som med alt annet nytt, må jo noen være pionerer. Jeg har ikke valgt å gå inn i dette “bare” for å få heroin, men også for å være med og påvirke hvordan ordningen kan utvikles til noe som er mer smidig for brukerne, sier Winnie. Den danske heroinordningen har en svært spesiell bakgrunn. Den politiske venstresiden har gått inn for det i en årrekke, mens høyresiden var i mot. Situasjonen skiftet over natta da den borgerlige avisen Berlingske Tidende i 2007 brakte en dramatisk reportasje om prostituerte, heroinavhengige “Linda”: En av hennes faste, ukentlige kunder var en mann i 70- åra som bedøvet henne med et ukjent stoff, slik at hun ikke ante hva han hadde gjort med henne da hun våknet.

Historikk
Historien var så oppsiktsvekkende og ekkel at den fikk den borgerlige regjeringens faste støtteparti, Dansk Folkeparti, til å snu. Dermed utgjorde venstresiden sammen med ytterste høyre et politisk flertall. Med utsikt til at dette flertallet skulle vedta en heroinordning over hodet på regjeringen, foretok de borgerlige regjeringspartiene en kuvending. Kort tid senere hadde Folketinget nesten enstemmig vedtatt å innføre en permanent ordning med å gi heroin til de mest belastede opiatavhengige. Det var unødvendig med et dansk forsøk, mente Folketinget, siden det var forsket så mye i utlandet på legeordinert heroin. Politikerne overlot det deretter til Sundhedsstyrelsen
(tilsvarer det norske Helsedirektoratet) å skru sammen en ordning som trådte i kraft i mars i fjor. Overlatt til byråkrater ble resultatet byråkratisk.

Dårlig politisk håndverk
– Dessverre har ikke Sundhedsstyrelsen spurt oss til råds. Det ville ellers ha vært rimelig hensiktsmessig. Det er første gang det innføres en heroinordning i et land som har en oppegående brukerforening. Vi kunne ha fått verdens beste modell, til inspirasjon for de andre landene som bruker heroin medisinsk, sa BFs formann Jørgen Kjær da jeg intervjuet ham i 2008. – Man får inntrykk av at politikerne bare har villet “gjøre noe”, uten å overveie hvorfor og hvordan. Hele saken stinker av populisme fra politikernes side. Resultatet er et klassisk eksempel på hva dårlig politisk håndverk kan føre til, sa Janne Bram Jensen, misbruksekspert i Dansk Socialrådgiverforening, da jeg intervjuet henne året etter. På spørsmålet om hvordan ordningen burde være, svarer Winnie: – Først og fremst burde vi få tre doser i døgnet, en hver åttende time. I stedet får vi en dose metadon til natten. Og siden metadon tar mye av virkningen av heroin, krever det jo større heroindoser. Ideelt sett burde man vise oss det minimum av tillit å gi oss en døgndose med hjem, slik at vi selv kunne ta stoffet når behovet melder seg. For meg har det dessuten vært en stor og ubehagelig omveltning å skulle møte på et senter hver dag, etter i alle år å ha fått resept hos fastlegen på metadon til en måned om gangen.

Kaotiske brukere

– I BF har jeg vent meg til å omgås med siviliserte stoffbrukere, og jeg var så naiv å tro at det ville være slik her også, at alle ønsket seg et mer normalt liv. Men mange av dem som kommer på Valmuen, er usosiale og egoistiske, en del av dem er totalt kaotiske. Om de hadde fått heroin legalt for mange år siden, ville de neppe ha endt slik. Siden vi nå sparer de pengene vi ellers ville ha brukt på heroin, har de kaotiske folkene plutselig penger til mer sprit, piller og kokain, og hva de ellers blander heroinet med. Jeg har aldri møtt noen som var herre over kokain, så disse folkene har litt av en vei å gå, sier Winnie. Videre påpeker Winnie at brukerne bare har to forsøk på å finne en vene når de skal sette heroinet. Deretter må de sette det intramuskulært. Og siden hennes egne vener er svært vanskelige å finne etter mange års sprøytebruk, har hun for lengst gitt opp å sette sprøytene “riktig”, men må sette dem i musklene. – Og viktigst av alt: Ordningen burde være langt mer fleksibel, der man viste tillit til de siviliserte brukerne og brukte personalets tid på de kaotiske. I stedet underlegges alle en nitid kontroll.

Hysterisk kontroll
Jørgen Kjær opplyser at mange av BFs medlemmer mye heller ville hatt heroin enn metadon, men at bare en håndfull har orket å gå inn i ordningen som han mener innebærer en “helt hysterisk” kontroll, med bombesikrede lokaler og tidlås på safene der heroinet oppbevares. – Det er helt forskrudd, som om det handler om å beskytte ebolavirus. Vi kunne godt leve med at en sykepleier kom hit i BF hver morgen og utleverte en dagsdose til brukerne. Det ville være langt billigere for samfunnet og bedre for brukerne. Men av alle landene som har en heroinordning, er det bare Storbritannia som gjør det, og bare for 400 av brukerne, siden det også er kontroversielt der. – Den danske modellen er utrolig uhensiktsmessig når den på den ene siden handler om å gi brukerne et bedre liv, men på den andre siden hindrer dem i å få det, fordi de blir stavnsbundet til å møte opp to ganger om dagen og dermed mister friheten totalt. De mister muligheten til å jobbe, studere, dyrke hobbyer, være sammen med familie og venner, i det hele tatt å skape seg et liv. Det eneste fremskrittet er at de slipper å stjele eller
prostituere seg. Når staten vil bruke 70 millioner kroner på dette om året, burde man ha funnet en bedre måte å bruke pengene på, sier Kjær og viser til at en normal heroindose ville koste under 10 kroner på apoteket. Han mener også at det burde være mulig å utlevere en ukedose av gangen, slik man har gjort med metadon i mange år. – Men da hevder jo kritikerne at mange ville selge heroin? – Det er absurd å tro at noen vil selge medisinen som holder dem frisk. Det ville dessuten være ganske lett å sikre seg mot salg: Når brukeren kommer for å hente ukedosen, kan man kreve at han eller hun setter en tredjedels døgndose. Om vedkommende blir overdrevet påvirket, tyder det på at toleransen for stoffet har falt, og at vedkommende dermed ikke har brukt hele ukedosen selv. Det er veldig lett å se på folk, og dermed en innebygd kontroll i stoffet.

Spiser ikke barn

Endelig er Jørgen Kjær sterkt kritisk til at stoffet på liv og død skal settes som sprøyter. – Det er meningsløst. Man kunne latt dem som ønsker det, få røyke heroinet, slik man gjør i Nederland, eller sniffe det. På denne måten holder man mange av oss siviliserte brukere ute, sier Kjær. Han ville selv mye heller hatt heroin enn metadon, men er utelukket, siden han ikke kan få sniffe det. Kjær forteller at han selv godt kan finne på å kjøpe en heroindose til helga, akkurat som andre, oppegående folk kjøper en flaske vin. – Men myndighetene skal ha kreditt for at man i det minste har åpnet for å prøve seg fram til en holdbar ordning. Jo flere som får heroin, jo mindre kriminalitet vil det være. Og jeg regner med at det med tiden vil være en voksende forståelse for at heroinbrukere ikke spiser barn. Inntil videre ser vi en kjempelindring hos deltakerne i heroinordningen i forhold til angst, bare de så kunne få sin personlige frihet tilbake i tillegg.

Ser mot Sveits
Christian Hvidt er tilbøyelig til å gi Jørgen Kjær rett i det meste av kritikken. Han forteller at det nå overveies å tillate sniffing og røyking, eller å gi heroin som piller, slik man gjør til noen av klientene i Sveits. – Det ville gjøre en stor forskjell om det ble gjort lettere å komme inn i ordningen. Danmark har hittil bare satset på dem som har vært på metadon i mange år og likevel fortsatt å bruke heroin. Man må ta sjanser om man skal skape suksess, sier Hvidt og understreker at de vitenskapelige resultatene av heroinordninger i en rekke land ikke er til å ta feil av: Det nedsetter kriminaliteten, skaper bedre helse for brukerne og sparer penger for samfunnet.


Winnie. Foto: Stefan Kai Nielsen, Ekko Pressefoto

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+

Les også...