Skriv ut Skriv ut

Mitt liv som Rolling Stones-fan

Situasjonen føltes helt andektig. Å hekte den gule Fender Stratocasteren til Keith Richards over nakken føltes like uvirkelig som om jeg skulle holdt en nyfødt Jomfru Maria i hendene. Kan jeg i alle fall tenke meg. Varsomt slo jeg akkordene til «Honky Tonk Woman». Fantasi eller virkelighet?

Tekst: Arne Brendeland

Mitt liv som Rolling Stones-fan begynte så tidlig som i 1964. Ett år tidligere hadde jeg kjøpt en platespiller og 220 singel-plater av en kar som gikk på realskolen. 220 singler.
Det var hauger med Elvis, Cliff Richards, Conny Francis og ellers alt mulig av artister som hadde “hiter” på den tiden. Jeg spilte plater dag og natt. Om natta hadde jeg den under teppet.
Uten volum på. Jeg lå og lyttet til stiften som “gikk over” rillene.
Favorittene var Elvis og Cliff, men dette skulle endre seg. Forandring var i vente.

I påsken det samme året kom søskenbarnet mitt fra Narvik
på besøk. Og Narvik fortonte seg minst som New York på den tiden.
Spesielt når man bodde på den ytterste avkrok, langt  utpå landet. Hun hadde med seg en venninne da hun kom. Og  de hadde tøffe klær på seg. I bagasjen hadde hun med seg en  del moderne singelplater, som hun sa. Beatles, Rolling Stones  – jeg hadde knapt hørt om dem. Jeg følte meg med ett fryktelig akterutseilt. Hun tok ut en plate med mørkeblå label fra et orange cover og la den på spilleren.

Det varIt´s all over now” med Rolling Stones. Der og da ble alt forandret. Jeg hadde aldri hørt noe så avsindig bra. Det var som et mirakel å høre. Introen, refreng, solo i midten og vers/refreng på nytt. Der og da ble låten lagret i hjerne og ryggmarg for evig tid. Og den ble spilt om og om igjen. “Little
red rooster” hadde hun også. Og B-sidene på disse platene sto ikke tilbake for noe som helst.
Fremtiden ble, sett ut fra stå-stedet til en nyfrelst Stones-fan, meget lekker.
Hitene fra Stones kom som perler på den berømte snora. “Last time”,
Satisfaction”, “Get off of my cloud”, “Paint it black”, og så videre.
Og coverbildene var et kapittel for seg selv.

img-705134207-0002_medium_

Fra da gjaldt det å skaffe penger til nye plater. Det hører med til historien at “sånn piggtråd-musikk” var lite populært hjemme, så de første platepakkene mine kom i navnet til min
gode nabo, Håkon. Den første LP-en med Stones jeg kjøpte var “Out of our heads”.
Åpningslåten på side én er en cover av “Mercy Mercy”. Enorm.
Den gamle samlingen ble omtrent parkert over natten.

Senere ble jeg sjømann, og på tidlig 70-tall var jeg på land i Vancouver.
Der hang det en plakat om at Stones hadde spilt konsert der dagen før. Ikke mye å gjøre med det.
Jeg tok i alle fall plakaten, men den ble hengende igjen på lugaren da jeg mønstret av.
Men Stones-plater kjøpte jeg i alle verdenshjørner. I 2005 skulle Stones spille i Housen, Danmark, og en venn jeg har i København som jobber med scene og lyd spurte meg om jeg var interessert i å være road crew under konserten. Jeg brukte cirka 1/100-dels sekund på å si ja. Jeg ordnet med billett og ferie og reiste nedover i august.

Konserten skulle være den 2. september.

Det var en herlig følelse å begynne å virke der. Jobben besto i å tømme over 40 trailere for utstyr,
for så å sette det sammen til den enormt store scenen. På rigging og demontering jobbet vi i åtte dager. Åtte dager, med tusenvis involvert, for at guttene skulle spille i 2,5 time. Da snakker vi størrelse.
Det var mest folk fra England og USA, men også noen tyskere og dansker.
Jeg var eneste nordmann og den eneste skikkelige fanen tror jeg. Jeg prøvde å snakke Stones´ med mange, men ingen hadde peiling på noe som helst angående album og låter, setliste og lignende.
Jeg var nok den eldste som jobbet der og det var ikke noe latmannsliv. Noen dager begynte vi
klokken 05.00 om morgenen og jobbet til klokken 22.00 på kvelden, men normalt var det fra 07.00 til 18.00. Jeg hadde egentlig forestilt meg at jeg skulle jobbe gratis der, men jammen ble jeg ikke pådyttet 150 kroner i timen, pluss gratis kost og losji.

img-705134212-0004_medium_

Og kosten, det var et kapittel for seg selv. Det var satt opp et digert telt på området som vi spiste i, og politikken til Stones var at den gjengen som arbeider med oss på hele turneen, og må forsake en del ting, i alle fall ikke skal ha noe å utsette på kosten. Og maten var overdådig. Det bugnet over av alt man kan tenke seg. Det var så mange forskjellige retter at det nesten var forvirrende. Om kveldene spilte vi biljard og drakk masse øl. Litt ør i hodet når man trøkket til om morgenen hørte med. Godt jeg hadde god trening med å trøkke til i noe uggen tilstand, fra alle årene som sjømann.
Rart hvordan de merkeligste ting man har ervervet seg kan komme til nytte en vakker dag.

Hver morgen ventet vi på arbeidslederen som delegerte opp-gaver. 20 mann dit, 15 dit, og så videre. Tenk den svære scenen, og alt måtte settes/skrus sammen for hånd!
De hadde med seg egne folk som klatret opp i master og rigget og mon-terte lys og høyttalere.
Og det var en utrolig mengde høyt-talere. Vi tømte den ene traileren etter den andre, og det er
imponerende å tenke på at de hadde tre eller fire sånne scener rundt om på veien i Europa.
Dette var siste riggen i Europa før de satte kursen for statene og ny turné der. Smått om senn
begynte scenen å ta form, og klokken 17.00, på selveste konsertdagen, 2. september, var alt ferdig og vi kunne skeie ut.

Om morgenen på selve konsertdagen sto vi som vanlig klar og ventet på ordrer.
Og når sound crew sa: “We need one man”, meldte jeg meg øyeblikkelig til tjeneste.
Og for en dag det ble! Hele dagen på scenen og strakk kabler til mikrofoner og forsterkere.
Måtte også hente en gammel Fender-forsterker som Keith skulle bruke. Ut på dagen kom selveste Chuck Leavell og hjalp til. Han har vært fast keyboardist for Stones siden midt på 80-tallet.
Sammen trillet vi det digre keyboardet på plass. Under lokket lå det to playlister og den ene fikk jeg.
Fikk også et plekter. Siden har jeg truffet ham i Oslo to ganger, helt tilfeldig. Koristen fikk jeg også hilse på. Omsider syntes de at alt så greit ut og dro av sted. Etter nok en utsøkt middag klokken 18.00 dusjet jeg, skiftet og gikk tilbake til scenen.

Det var et par vakter ved inngangen, men disse hadde jeg blitt kjent med i løpet av dagen, så jeg gikk uhindret hvor jeg ville. Dessuten hadde kompisen min ordnet meg med stilig VIP- ad-gangskort.
I tillegg hadde jeg armbånd og den ordinære arbeider ID-en.

Det var mildt sagt en merkelig følelse å være alene på scenen til Rolling Stones bare noen timer før de skulle begynne å spille. Jeg følte meg som om jeg var det eneste mennesket i verden.
Jeg vandret rundt på scenen med en øl i neven og så og tok på alt. Jeg satte meg ved slagverket til Charlie og åpnet en ny øl. På en glassvegg til høyre hadde han playlisten skrevet med tusj.
Jeg spurte Chuck om hvor Stones gjemte seg. Mick og Charlie var i byen, mens Keith og Ronny var på
hotellet. Greit med litt inside information.

img-705134221-0008_medium_

Jeg nynnet meg gjennom repertoaret og tenkte at jeg var den eneste av de 85 000 publikummerne som kjente nøyaktig til hva de skulle spille. Siden stilte jeg meg foran mikrofonen og sang “Ruby Tuesday” foran 85 000 usynlige publikummere. Da måtte jeg gråte en skvett. Men toppen var ikke helt riktig nådd enda.

Bak alle forsterkerne, litt lengre bak på scenen sto garderobeskapene åpne. Med navn på.
Mick Jagger hadde desidert mest klær, men Lisa Fisher hadde også en god del. Og der, hva skuer mitt øye? Der står alle gitarene opplinet. Jeg teller 47 i tallet. Jeg går og ser på dem og stryker litt over dem.
Så kommer jeg til den gamle slitte Telecasteren til Keith. Den tar jeg ut. Og det er en så sprø situasjon at jeg nesten ikke får puste. Jeg klimprer litt på den og roer ned med noen Carlsberg.
Men nå ser jeg at det ikke er så lenge til noe skal begynne å skje.

img-705134217-0006_medium_

Jeg setter meg ved den eneste inngangen som fører til scenen. Jeg vet det, for jeg har bygget den selv. Der venter jeg med penn og papir for en mulighet for en autograf, eller aller helst flere, når guttene skulle forbi. Der kommer folk gående, først noen svære livvakter som nikker vennlig.
Så kommer Lisa Fisher og der kommer Chuck. Han løfter faktisk hånden litt og smiler.
Nå er det snart ikke flere igjen. Hvor faen blir det av Stones? Pulsen min er på bristepunktet, og øker enda mer. Der ser jeg dem. På motsatt side av scenen. De kjeltringene! De har laget hull i gjerdet og har med seg egen trapp som de bruker for å gå opp. Faen i helvete! Der røk dé autografene.
Jeg trøster meg med at de gikk der for å slippe å bli konfrontert med han innpåslitne fyren fra Tromsø. Da er det bare å komme seg foran scenen i en farlig fart. Det er like før første riff braker løs.

Jeg har sett Stones syv ganger, og vært på utallige andre konserter, men dette blir den ultimate konsert-opplevelsen, som ikke kan gjenskapes. Jeg sto på VIP-området. Mens publikum hadde lang vei å gå for å stå i toalett-kø kunne jeg gå ut bak scenen til et eget avtrede vi hadde.
Og mens de samme folkene sto i øl-kø spaserte jeg bak scenen og hentet øl som jeg hadde i et nett.
De engelske vaktene holdt tommelen opp og gliste hver gang jeg var og hentet en ny.

Alle kjenner til det gamle uttrykket; “smile hele veien til banken”. Jeg smilte hele veien til København og jeg smilte på flyet hjem. Ja, jeg smiler den dag i dag når jeg tenker på at jeg en gang sang i mikrofonen til Mick Jagger og spilte på gitaren til Keith.

Denne historien fortalte jeg en gang til Willy B. Han syntes den var skikkelig kul og ville føre den i penn en gang, som han sa, bare han ble bra i foten. Det ble han aldri. Jeg tilegner derfor denne historien til Willy B.

RIP.

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+

Les også...