- Virkelig - http://virkelig.no/dev -

Mo i Ranas farvel til utelivet.

På 80- og 90-tallet hadde vi to flotte vannhull, som for lengst er tørket ut.

Siste helgen i april var jeg i Oslo sammen med noen venner, og tilfeldighetene ville at vi havnet inn på Oslos bruneste pub, Original Pilsen. Et sted som huser mange av Oslos løse fugler og våre nye landskvinner fra Nigeria og omegn, som blir lurt inn i prostitusjon i det de kommer inn til landet. Men for en herlig plass! Her er det ikke blitt skiftet møbler siden Kvirinius var landshøvding i Syria, og klientellet er overhode ikke interessert i hva du har på deg eller hvordan du ser ut. Her behøver du ikke kvalifisere deg for Paradise Hotel for å slippe inn. For meg er dette et sted jeg virkelig slapper av og senker skuldrene, og bare nyter de fantastiske personlighetene som vanker der. At pilsen ikke koster mer enn 34,- for ett glass rommende 0,5 liter, er i seg selv ganske fantastisk i 2010.

Mens jeg sitter der, tenker jeg på hvor mye jeg savner et slikt sted i Mo i Rana, for det fins det dessverre ikke lenger. På 80- og 90-tallet hadde vi to flotte vannhull, som for lengst er tørket ut. Det mest sentrale var Fembøringen, der folk fra alle samfunnsklasser samlet seg, både til hverdags og fest. Et yndet sted å tilbringe lørdag formiddag sammen med blant andre Trønder-Inger og Willy. Willy traust smattende på sin snadde, og Inger i ivrige passiarer med alle og enhver, og hun var på fornavn med samtlige. Selv i dag tiltaler hun deg på fornavn, hvis deres veier en gang har blitt krysset. Her var det bestandig folk, uansett dag i uken, formiddag som kveld.

Så var det min arbeidsplass, Charlys*. En plass som var tuftet på interessen til innehaveren, Charles Nymo, en brennende interesse for rock og blues. Her var det livemusikk minst to ganger i uken, og jamsession hver onsdag, der alle som deltok, fikk gratis pils. Men Charles var også en veldig barmhjertig kar, som virkelig brydde seg om de av hans gjester som ikke hadde det helt enkelt. Siden han på den tiden ikke hadde noen familie, benyttet han hver julaften til å be inn alle enslige gjester til gratis juleselskap. Siden mange av gjestene hadde rusproblemer, fikk de bare en øl til maten, og det respekterte samtlige. Der dukket også flere av de ansatte opp for å delta, etter at de var ferdige med sine plikter overfor familien. Og hvert år var det flere utrolig rørende og tårevåte taler, fra Lille-Jan og andre takknemlige gjester som ikke kunne få fullrost Charles initiativ og omsorg.

En av stamgjestene, som da sannsynligvis ikke hadde vasket eller barbert seg på lang tid, ble beordret hjem for å dusje og barbere seg, før han fikk sin første pils. Noe han litt slukøret gjorde, og etter en time kom han tilbake nystriglet og med et fornøyd glis om munnen, og fikk lagt inn dagens første bestilling. Det kunne ha vært skrevet mange bøker om de tre årene jeg jobbet på Charlys, mange av historiene er så ville at jeg ville blitt mistenkt for løgn om jeg hadde fortalt dem i dag. Men de er sanne. Det skjedde ikke noe ulovlig, bare masse utrolig morsomt og så hinsides all fornuft. Siden alle har en porsjon galskap i seg, fikk de her muligheten til å slippe den løs og dermed glede andre.

Men der de svakeste i samfunnet samles og morer seg, der velger også styresmaktene å aksjonere. Og det skjedde da også på Charlys. En lørdagskveld før jul, ble alle innganger til bygget barrikadert, og hele bygningen ble stormet av en horde med politifolk fra alle omliggende politidistrikt. Samtlige gjester og ansatte ble satt håndjern på og satt på glattcelle. Uansett om du var lasaron eller ordfører, så ble alle arrestert. Jeg var ikke på jobb den dagen, men har jo hørt historiene fra den hendelsen utallige ganger fra de som ble lagt i jern. Det eneste de fant var en liten klump hasj og 2 gram amfetamin på et par gjester, det var det hele.  Hele aksjonen ble igangsatt med mistanke om omfattende narkotikahandel på stedet, siden det var så mange rusavhengige som valfartet plassen. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri i min tid som ansatt der, så noe til denne organiserte narkohandelen. Verken organisert eller uorganisert.

Hadde de villet ha tak i alle hasjrøykerne i lokalet, så kunne jeg lett ha hjulpet dem med det. Siden jeg også jobbet som DJ der i helgene, hadde det bare vært for meg å sette på ”Shine on you crazy diamond” med Pink Floyd. For da kom alle hasjrøykernes hender automatisk opp i været og nærmest vinket ”Her er jeg”.

Charles kjørte en hard kamp etter dette mot styresmaktene, med hjelp av jurist Synnøve Fjellbakk Taftø ** som helt gratis og av egen interesse tok saken helt til høyesterett og videre til menneskerettsdomstolen i Haag. Men dessverre vant de ikke frem, og Charlys fikk et bygdestempel på seg, som gjorde at gjestene uteble, i hvert fall de gjestene som tok seg selv for høytidelig til å valfarte et slikt utested. Og etter et år kom første konkursen.

Nå finnes verken Charlys eller Fembøringen på Mo lenger, og ingen utesteder har kommet og erstattet dem i ettertid heller.

Jeg treffer ikke mine venner fra den gang lenger, eller det er måneder mellom hver gang jeg ser noen av dem. For de har ingen samlingsplass lenger, de sitter vel hjemme hos seg selv og bare forsvinner helt av seg selv. Mange har falt fra og blir bare nevnt i en liten dødsannonse i Rana Blad, uten at noen skriver om hvilket fantastisk menneske vedkommende var, fordi de færreste brydde seg med å bli kjent med dem mens de levde. Jeg savner mange av dem daglig, den fantastiske humoren og sjølironien de innehadde, kameratskapet, løssluppenheten og måten de støttet hverandre på.

Mo i Rana mistet noen av sine fineste institusjoner da disse plassene forsvant. Institusjoner med en selvjustis og gjensidig respekt mellom gjestene som vi kan se langt etter i dag. Jeg håper at en slik uteplass kan finne sin plass i Mo i Rana en gang i fremtiden, eller så må jeg jammen vurdere å starte en opp selv.

*Charlys har i dag en egen gruppe på Facebook, som ble opprettet i 2006. Der er det per dags dato 763 medlemmer, og der ligger det over 200 fotografier fra glansdagene. Hittil er det ingen som har klaget på at bildet av dem ligger der, tvert i mot.

**Synnøve Fjellbakk Taftø har bare sju års skolegang, men har på egen hånd lest seg frem til eksamener som programmerer, systemerer, pedagog og jurist. I 1977 ble hun tatt opp i utenrikstjenesten og tjenestegjorde i Berlin (DDR), New York (FN-delegasjonen), Bangkok og Geneve (EFTA). Da hun i 1992 gikk offentlig ut mot den såkalte EØS-avtalen ble hun erklært alvorlig sinnslidende og avskjediget av regjeringen Brundtland. Synnøve har fortalt om sine opplevelser i diplomatiet og psykiatrien i “Skjoldmøysagaen” og “Nornens Beretning”, som begge er gratis tilgjengelig på nettet. Det er i det siste opprettet en støttegruppe på Facebook som heter ” Støtt frigjøringen av Synnøve Fjellbakk Taftø”, der det i løpet av kort tid er 1437 medlemmer. Her kan dere også lese om hennes kamp mot velferdsstaten Norge.

foto: Bjørn Leirvik