Skriv ut Skriv ut

Mohammed-karikaturer? Nå igjen!?

Sannheten er at vår kultur er sekularisert. Det vil si at vi ikke lenger holder noe hellig. Slik blir også ytringsfriheten tynn is for oss.

Intet symbol er for oss lenger av en slik viktighet at vi ville la oss irritere om noen skulle misbruke det. Det nærmeste jeg kommer er om noen skulle tenne på det norske flagg, eller lage dopapir med kongefamilien avbildet på. I Norge hadde det nok fått en frimurer eller to til å gå av skaftet, men neppe ført til gateopptøyer. Kulturer som ennå holder sin Gud og hans bud hellig, tar angrep på dette personlig. Derfor avfettes enorme reaksjoner på tegninger av Guds budbringer Mohammed.

For mange muslimer danner dette et ufravikelig og forståelig prinsipp. En muslim jeg kjenner mener at vi i Norge aldri kommer til å forstå dette. Han er verdens fredeligste mann, men sier at han kjenner den samme irritasjonen når noen leker med hans religiøse symboler som hvis noen av hans barn skulle lide overlast.

Her på berget er vi ikke villige til å forstå dette. I ytringsfrihetens navn tar vi oss frem som elefanter i glasshus, og bruker denne nedfelte retten til å tråkke på andre mennesker. Det er ikke derfor den sårbare ytringsfriheten kom til Vesten, det skulle være til det gode. Hvis vi er så overlegne andre kulturer, burde dette også avspeile seg i høflighetens gave. Hva oppnår vi med å krenke andre mennesker? Etikeren i meg spør om det i det hele tatt er nødvendig å skape ufred og redsel. Forsøker vi å innta foreldrerollen overfor andre kulturer gjennom å eksponere muslimer for slike tegninger for at de skal bli mer tolerante på sikt?

La meg snu problemstillingen: Hvilke overheng-ende pedagogiske grunner finnes det for å eksponere ungen sin for julenissen når man vet at ungen blir redd? Alvorlig redd. ”Neida, det er jo ikke farlig”, sier vi voksne, og fniser litt av ungens angst for onkel med den skjeggete likmaska. Hva skal det være godt for? Krenkelser er ødeleggende for mennesket.

Kjernen i dette er at karikaturene av Mohammed oppleves svært støtende for svært mange mennesker. Det gjør dem rett og slett vondt. Vi lever i en verden på bristepunktet av motsetninger. Hvorfor skal fredsfolket i Norge gang på gang krenke, bidra til ytterligere motsetninger og bringe ufred og hat? For det er vel ikke slik at vi nordmenn tenker at alle andre folkeslag er oss underlegne, har feil tro, prinsipper og levesett? Lar vi oss heller ikke fascinere av stolthet og kulturer der man lidenskapelig og trofast holder seg til idealer?

Tidligere nordlysredaktør Hans Kristian Amundsen gjør jobben sin med å sparke i gang debatten lokalt. Han har gjort noen gode refleksjoner rundt en sympatitrykking av karikaturene. Her smeller det rundt ørene på Amundsen som om han allerede skulle ha trykket dem. Jeg er ikke på noen måte enig med Hans Kristian i hans argumentasjon, men han snur ytringsfrihetens flis slik at han setter et viktig tema på dagsorden. Langt skumlere er det at redaktør Anders Heger i forlaget Cappelen Damm nå vurderer å trykke disse karikaturene igjen i Flemming Roses bok ”Taushetens tyranni”. Heger løper verdensfredens martyrløp ved å hevde at dette er en måte å møte trusler om terrorhandlinger på. Nå burde vel Heger ha lært at fred skaper vi ved å gi næring og støtte til det moderate, ikke ved å tømme drivstoff på ekstremistenes bål. Hegers holdninger fremstår som lite fremadrettede og tolerante. Her er det prinsipper som skal ut på ridetur. Her skal anorektikeren tvinges til å spise, uten øre til at anorektikerens problem ikke er maten, men psyken. Så trykker vel Heger karikaturene, og vi står tilbake på startlinja. Ekstremistene vinner, og de moderate kreftene har tapt. Heger velger å krenke millioner av fredelige muslimer for å uttrykke sitt poeng til en håndfull idioter som utøver terror og vold i Guds navn. Retter han ikke baker for smed her? Vi har lært at kollektive krenkelser ikke virker noe særlig. Når Johan i femte har knust ei rute på skolen, oppnår vi intet med å avlyse skolefesten for hele mellomtrinnet.

Mohammed-karikaturene klør i hendene på enhver oppegående redaktør, men mange har konkludert med at det er 30 år for seint å trykke dem. Poenget er at forlagene for 30 år siden ga ut bøker for at vi mennesker skulle lære noe og glede oss over god litteratur. På samme måte kom det ut gode meningsbærende aviser der pressestøtten gjorde at mediene hadde forpliktelser i forhold til folkeopplysning og demokratiske politiske ytringer.

Tiden er en annen nå. Mediemarkedet, herunder også forlagsbransjen, er styrt av andre krefter. Medier er tilsynelatende objektive butikker, styrt av økonomien. Derfor er det ikke lenger redaktør Anders Hegers motiv å lære bort noe eller skape konstruktiv debatt. Hans motiv er å selge flest mulig bøker. Til hvilken pris? Jeg er redd Anders Heger og hans like ender opp med blod på hendene. I ytringsfrihetens navn.

 

Eirik Junge Eliassen, ansvarlig redaktør.
eirik@virkelig.no

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+

Les også...