Skriv ut Skriv ut

Morgan Kane

FotoDet fins mange klassiske romanfigurer,og forfatteren Kjell Hallbing hadde kjennskap til noen av den moderne litteraturens mest bemerkelsesverdige før antihelten Morgan Kane kom til ham og krevde sin historie fortalt.

Men legenden om Morgan Kane kunne ikke fortelles med store ord og fakter, men med blod, sprit og spy.

Hvis man ser på inspirasjonskildene kan vi først gjøre en liten, kanskje overraskende stans ved James Bond. I begynnelsen drar Texas Ranger Morgan Kane ofte på hemmelig oppdrag, og han har til og med et ”lurevåpen”, et knivblad (festet til låret) som kan settes sammen med hælen på den ene støvelen som skaft. Til vanlig er han pent antrukket i dress, og han både drikker og røyker like tett som den engelske agenten. Men han er også litt melankolsk, en intelligent mann fanget i et hardt yrke som gradvis forstumper ham og gjør ham ”grunn, karrig og gjerrig på følelser”. Et klart ekko av Raymond Chandlers detektivhelt Philip Marlowe, selv om Marlowe bedre klarte å holde på sitt romantiske sinnelag. Kane har et smalt ansikt med lyse, kalde og intense øyne og han er en regelrett trollmann med revolveren. Her slår Clint Eastwoods ”navnløse” spaghetti-antihelt inn for fullt (ja, navnløs skal stå i anførselstegn, for i de tre filmene heter han henholdsvis Joe, Manco og Blondie). Denne inspirasjonen fra filmens verden fikk en mer og mer fremtredende plass i Hallbings forfatterskap, til tross for at de klassiske amerikanske westernfilmene hadde lagt fundamentet. I de europeiske westernfilmene trengte ikke helten å ha høy moral, skitt og støv preget bildene, likeledes lange ridefrakker og fåmælte karakterer. Morgan Kane kom til å bli en lurvete og fordrukken karakter, preget både av den klassiske western, især regissøren John Ford og skuespilleren John Wayne og spaghetti-regissøren Sergio Leone og Clint Eastwood. En mann med dyp moral, tross sjelelige skavanker og en hang til vold og rus.

For det er denne moralen i all brutaliteten som gjør Morgan Kane til en slik spennende karakter. På syttitallet pågikk det en bred avisdebatt om Morgan Kane der særlig guttebokforfatteren Ulf Gleditsch gjorde seg gjeldende. Han skyldte omtrent hver eneste voldshandling i Norge på Morgan Kane, og ble rasende da Hallbing antydet at Kane ikke nødvendigvis sto for hans egne verdier, men var en oppdiktet skikkelse fra et annet og hardere miljø. Det er mulig at Hallbing gikk i helt unødvendig selvforsvar her, for hva er ikke Kane om han ikke er en moralens vokter.

Joda, Kane dreper mennesker, dels på oppdrag fra loven, dels i rent selvforsvar og dels fordi det bare blir slik. Men han hater det, han avskyr å måtte gjøre det og søker trøst i alkohol og sex. Ofte prostituerte, og det er vel ikke særlig moralsk. Med mindre du har begravet den ene konen etter den andre faste elskerinnen, eller den ene etter den andre bestevennen, og har begynt å tro at døden rammer alle du slipper for nær deg. Morgan Kane er ikke stolt av denne siden av seg selv heller, og står gjerne litt hoderystende til siden for seg selv mens han ser seg selv utføre en grell karikatur av den kjærligheten han føler seg snytt for. I tillegg er han en irriterende moralsk irettesetter overfor de som er utro, de som har barn utenfor ekteskap og så er han utpreget homofob. Et sikkert tidstypisk produkt av en puritansk oppvekst og tung skyldfølelse, jeg er nesten ikke sikker selv på om jeg mener 1870-tallet eller 1970-tallet her.

Morgan Kane er født i New Mexico av irske foreldre, og han bor i Kansas i de fleste bøkene. Det er dog ingen tvil om at han er en norsk syttitallsmann, det er bare det at han ikke trenger å sette på noe filter. Han gjør det han har lyst til. Morgan Kane driter i stengetiden på saloonen, han blir der til han er lei. Han avskyr selvgode kelnere og unnslår seg ikke for å gripe dem i skjorten og filleriste dem hvis de er storsnutede. Han vil ikke ha grønnsakene Margrethe Munthe ville prakke på oss, og det sier han klart ifra om. Frukt er noe kliss, men eplekake med krem ved siden av kaffen er snadder, og han holder seg uansett mager som en pisk. Med ofte omtalte brede skuldre, noe som er litt pussig siden han verken trener eller bærer tungt etter at han slår seg på revolveryrket i tyveårsalderen.

Kane er mannen vi ønsket å være, ikke minst på det servicefattige syttitallet. Vi ville ikke kues av kelnere som liksom satt ved makten og regningen, og tenk å kunne få filleriste en frekk kelner eller en treg bartender og komme fra det bare ved å vise stjernen etterpå. Og det som faktisk ikke har endret seg en tøddel på 40 år: Tenk å få løst problemene sine ved solnedgang.

Hva med å stå utenfor NAV og rope den gjenstridige saksbehandleren ut til duell? Når han kommer ut, med en Smith & Wesson på hoften og et sleipt flir om kjeften, står vi klare. Med solen over skuldrene, sidelengs for å skape et lite mål, og siktet på vår Colt.45 er filt ned slik at revolveren lettere skal gå klar av det velsmurte hylsteret.

Det er egentlig det som er Morgan Kane. Ikke den amerikanske revolvermannen, politimannen, agenten, frihetskjemperen. Han er drømmen om det besluttsomme og handlekraftige i oss. Det som gjør ham og James Bond og for den del Modesty Blaise til klassikere, er at de er det vi ønsker å være. Kanskje det ikke blir stor og komplisert litteratur av det, slik som med en Raskolnikov eller en Ask Burlefot, men det er derfor bøkene kommer i stadig nye opplag. Så lenge vi lar oss kue av frekke bartendere og vrange saksbehandlere, trenger vi å stikke innom Morgan Kanes verden fra tid til annen.

Foto

Illustrasjonsfoto av Kai Hagen.

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+

Les også...