Skriv ut Skriv ut

Mørketidsblues for en nordlending

Så er den her igjen, denne mørke tida. Disse årets siste uker som  ikke har sollys å by oss som lever i nord. Det er som om vi har brukt opp det lyset som er oss tildelt gjennom året, og nå er det ingenting igjen. Bare mørke og kulde. Og snø. Et hvitt teppe over landskapet som skal kompensere for manglende lys ovenfra.

Tekst: Helen K. Bakklund
Foto: Irene Margrethe Kaltenborn

Sånn er det, og sånn har det vært i uminnelige tider. Det har  aldri nyttet å be om nåde; la oss være så snill å slippe dette  mørket bare for en gang skyld, bare dette året og kanskje de  par neste. Neida, ”vi vet kor vi bor, og vet ka vi får!”. Åh, så  lei man kan bli av dette utsagnet, det er så oppbrukt, så defensivt, så ”satt”. Selvsagt er det sannheten, men det provoserer  likevel på linje med hva annet det enn var man skulle lide i  sitt ansikts sved for. Det føles som en pålagt straff som bare  skal godtas, hvilket det jo i og for seg også er. Men vi skal  ikke klage, må for all del ikke framstå som sytpeisa, det kler  oss ikke. For vi har jo midnattsola. Det velsigna lyset i to av  årets måneder som aldri slukkes. Det vi elsker og skryter av,  og lever i og med så til de grader at vi ikke trenger en time  søvn i fra midten av mai til langt uti juli. Så kan vi vel hvile nå  da, men nei, vi er da en del av et velfungerende samfunn som  krever sitt uten hensyn.

Det er bare å snøre på seg vintersko, aller helst med en halv  meter høye brodder, hyre på seg boblejakke, lue, votter, skjerf  og mer til og gi seg ut i vinternatta og komme seg i arbeid,  vel vitende om at det stakkars lille lyset vi kanskje får i lø-pet av dagen, for lengst er slukket ved arbeidsdagens ende.

På ettermiddagstid svimer tromsøværinger med sløve blikk  og blodskutte øyne i gatene på jakt etter et hjem, eller rettere sagt hjemme, der hver og en er den lykkelige eier av den  mest etterlengtede sofa på kontinentet. Vi subber og skubber i busskøer med samme tanke i hodet: La det bli lys! Men det  står dessverre ikke i tromsøværingens makt å bestemme, like  lite som han hersker over skapelse og hviledager, like liten  kraft har han til å bestemme over lys og mørke. Så heller ikke  over det indre mørket som like visst som solas avskjed legger  seg som et teppe over store deler av befolkningen; mørketids-depresjon, må vite. Som en himmelsk hærskare strømmer vi  til leger, psykologer og alskens alternative forståsegpåere for  å få hjelp og sympati.

Vi får ikke sove, vi vil bare sove, vi vasser i snø og slaps og  skodde og mørke og sklir på holka og brekker armer og bein,  og er snart ikke nordlending lengre. For vi skal jo ”stå han a`”,  vi er da vitterlig et folkeslag av det hardhause slaget som har  kommet oss igjennom vinternetter i årtusener. Så kom ikke  her! Den ultimate nordlendingen spankulerer fremdeles til  kne i snø i ei ti kilos vadmelsbuksa, og med åpen skinnlue  så øreklaffene navigerer i nordvestkulingen som et Widerøe-fly kommende inn for landing i Båtsfjord. Han har akkurat  fått vrengt av seg oljehyret og sydvesten, just ilandkommet  som han er i fra et skyvær på hjemskyen, har han dratt opp  spissa i støa og tatt fatt på den kilometerlange hjemturen med  ei førti kilos julekveita lett henslengt over skuldra. Lett på fot  tråkker han i vei med visshet om at han i bislaget blir møtt  av ei forgremma kjerring og tretten sultne unger. Men klage  han? Å neida, kjerringa har fyrt i ovnen med veden han slepte  til gårds i vår, og kaffeskvetten som står glovarm på tilhengeren er belønning god nok.

Vi får vel vær så god ta med oss anene, genene og his-torien vår og holde kjeft da, strekke oss på sofaen ei etter-middagsstund og heine han av et par, tre måneders tid. Om  vi da ikke tilhører den gruppen som romantiserer og nyter og  omfavner mørketida med like stor entusiasme som supportere  på en fotballkamp. De som benytter enhver anledning til å utbrodere hvor fantastisk heldige vi er som bor her nord og får  oppleve denne velsigna tida i stupmørkna. For det er nå vi skal  kose oss, senke skuldrene, tenne lys og nyte det å være i lag  med familie i harmoni og fullkommen fordragelighet. Flette  julekurver og lenker og ha tid til hverandre. Joda, ære være,  men det forutsetter for det første at vi har noen å være sam-men med, og at harmonien råder sånn noenlunde i utgangs-punktet. Klipping og liming av julelenker blir liksom ikke  helt det samme med to poteter på kok og en kjøpekarbonade  i stekepanna. Lenka blir heller ikke like holdbar og glinsende vakker med slitne, hylende unger som kjemper om  oppmerksomheten fra stressede foreldre som er langt forbi  den tiden da de kommuniserte og fant glede i hverandre. Men  akk, vi prøver, vi prøver så inni helvete, alle og enhver, for vi  vil da ikke være de som mislykkes. Så får vi heller ta turen  innom kjøpesenteret og kjøpe oss fri fra vår egen og andres  forventning til kos og vellykkethet.

Uansett, slit og depresjoner, søvnløshet eller bare rett og slett  trøtt til tross for timer i komasøvn, det finnes et håp, et lys i  den mørke tida: Jula! For alt går jo over til jul! Eller…, vel,  kanskje ikke. Men med jula på dørstokken snur i alle fall sola. Så den pessimistiske nordlendingen vaske seg, snu skjorta  på finsida og koste på seg et aldri så lite grin av et smil mens  han skuer inn mot et nytt år, der lyset smått om senn igjen skal  sive inn gjennom doble vindusglass.

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+

Les også...