Skriv ut Skriv ut

Møt Hogne

img_8659_medium_

Et stort ekte glis med en litt hengslete bassist-kropp påmontert
kom til verden i 1976. Oppvokst i Kåfjorden i lag med en haug med
i overkant talentfulle søsken

Tekst: Michael Ludvigsen
Foto: Trine Lise Halmøy

Når man tar antallet mennesker i Kåfjord og setter det opp mot
hvor mange talentfulle mennesker fra nettopp denne fjorden
som har satt spor etter seg i kulturlivet på lokalt og nasjonalt
plan, kan man tilgis for å tro det kanskje er noe med drikkevannet i Kåfjord.

– Er det noe med vannet i Kåfjorden
– Jeg tror det er flere ting. Det er at det er sånn tre stammers møte der inne:
Finsk, Norsk, Samisk, Svensk, Russisk.
En sammenblanding av folk som har havnet der fra gammelt av.
I den brytningen mellom de stammene oppstår det mye
kultur, kunstnere, musikk. Pluss at alle blir nok påvirket av
naturen rundt seg, som er dramatisk.

– Får man store tanker av å bevege seg i det landskapet?
Hogne humrer litt og tenker seg litt om.
– Modern og fadern har en badstue som står helt nede
i fjæra, helt nede ved vannet. Når du sitter der og ser rundt
deg, da kommer de store sjelsdefinerende tankene fram. Fra
70-tallet har det blitt satset på kultur i Kåfjord, fra politisk
plan ned til musikkbarnehage og oppover. Det tror jeg har
gjort noe spesielt for musikken, men det har også vært foto-kurs,
kunstnere som har lært bort.
Det ser man egentlig fruktene av nå.

– Det mest synlige resultatet av den satsingen er bandet du
nå er medlem av. Hvordan kan du smile så bredt når du
ser de samme trynene rundt deg som du har sett hele ditt
liv. Dine brødre må jo til tider være idioter som alle brødre
gjerne er. Det må jo bli slitasje.
– Tror vi var jævlig heldig. Vi er på en måte ganske lik,
men på noen plan ganske ulik. Krangla oss ferdig når vi var
små om de idiotiske tingene, og vi er veldig glad i å spille i lag.
Lett å spille sammen med dem og Kjetil. Ikke noe effort. Når
man da får de opplevelsene man får sammen med hverandre
blir man glad.

– Styrkes båndene?
– Det er spesielt de store og de små opplevelsene som styrker samholdet mest.
Døgnvill, Stavern-festivalen, Rockefeller, de gigantiske opplevelsene,
men det kan være mer samlende å spille for syv stykker i Ålesund. De syv, dæven de
skal få. Og så snakker man etterpå, hvordan skal man få 200
stykker neste gang.

– Du kom til Tromsø i for å gjøre “stort”. Var det innenfor
musikken?
– Kom hit på Idrettslinja ´92, første fotballinja som spesialiserte seg på det.
Det var planen min egentlig. Skulle spille på Alf heim og spille fotball,
og helst for TIL. Havna i klasse med mange av de skikkelige gode
– Ole Andreas Nilsen som spilte lenge, Gaute Helstrup som trener TUIL
og Thomas Heide og Rune Lange gikk i klassen under.
Så jeg fikk jo se nivået ganske fort, og det var skyhøyt! (Hogne ler)

– Så da søkte du trøst i bassen?
– Når lista kom over hvem som kom på fotballinja sto det:
TIL, TIL, TIL, TUIL, TUIL, TUIL, og en fra Kåfjord FK.
Nederst, og det var meg. Men vi trente og hadde et kjempebra
opplegg. Harald Aabrekk var trener for TIL på den tiden og
var med å trene oss. Følte at jeg tok nivået, men knærne mine
tålte ikke nivået som det kreves for å bli topp fotballspiller, så
jeg fikk sånn slatters som det heter. Og da tenkte jeg – hmmm,
plages med skade, og da spille fotball og ikke drikke øl i helgene
– spille bass og drikke øl i helgene. Jeg måtte velge, og
jeg valgte musikken. Rett og slett.

img_8582_medium_

– Var Engelbarn det første bandet ditt som markerte seg?
– Ja, det bandet oppsto jo fra ungsdomsskolen i Olderdalen.
Måtte vente et år eller to på de andre for de var yngre, men
de kom til byen etter hvert.

– Var det på dette tidspunktet drømmen om USA ble født?
– Nei, for vi sang på norsk. Vi plagdes veldig i Tromsø i
starten. Mye covermusikk. Mye fokus på det. Vi spilte bare
egen musikk, så vi fikk egentlig ikke spille noen plass før Ero
på Middagskjelleren tok tak. Vi gikk rundt med kassett til alle
uteplassene, så ja, vi er fra Kåfjord, vi må få spille! Og alle
bare flirte og ristet på hodet og “nei, det… dere trekker jo ikke
noen folk. Og hvem er dere? Hvorfor snakker dere så rart?” Ja,
alt var feil. Men Ero ringte og bare “Ja, dere får spille på Middagskjelleren,
fredag og lørdag, en helg, da må dere trekke masse folk.”
Så vi gjorde det og det var utsolgt begge kveldene.
Det var mest Kåfjordinger i publikum, haha!

– Du har en sterk drivkraft i deg. Har dine brødre det
samme?
– Ja, absolutt. Håkon spilte mye med Espen Lind. Han
hadde samme driven, og var veldig forbilde for meg og de yn-gre fra Kåfjord.

– Hva var det som fikk dere til å danne et nytt band for så å
søke ut av Norge?
– Vi fikk spille mye i Tromsø. Én mandag på Meieriet, og
Rogers kom på banen, men vi kom oss aldri ut av byen. Noe
som mange andre Tromsø-band har slitt med, da.
Det å ta bilen og kjøre over brua kan være litt røft.
– I studentmiljøet var det mange som kom utenfra,
da traff jeg jo de fra Lillesand(Daggi Helling og Bjørnar D.
Flaa), som hadde ganske mye større drømmer enn meg da,
men jeg syntes det hørtes gøy ut.
Så jeg lånte konfirmasjons-pengene til Herman,
kjøpte billett og dro til USA. Han fikk de tilbake, men det tok tre–fire år.

– Dette var bandet Hangface. Jeg tror ikke folk vet hvor mye
dere turnerte der borte.
– Ja, vi har vært i alle delstatene, bortsett fra Maine, North
Dakota, Hawaii og Alaska, og kanskje en til hvis jeg ikke husker feil?
Vi lånte en Volvo i New York og spilte på universiteter.
Det var studielånet mitt som finansierte dette.
Det var svindyrt og jeg betaler fortsatt på det, men jeg lærte mer på de
tre–fire årene enn jeg gjorde på de ti før.

img_8692_medium_

– Hva er det viktigste du har med deg fra tiden i Hangface
og oppholdet i USA?
– Jeg tror jobbmentaliteten til amerikanerne er ekstrem i forhold til oss i Norge.
De er helt ekstrem, en helt annen disiplin,
og tjener nesten ingenting i forhold til oss i Norge.
Jeg vil jo si at i 2004 fremsto landet nesten som et U-land.
Telefonene funket ikke, internett funket ikke, og det var store
sosiale problemer, men det var jo etter at Bush hadde styrt en
stund og brukt alle pengene på krig, så jeg håper og tror at
Obama har begynt å få skikk på sakene nå. De har i alle fall en
jobbmentalitet jeg ser veldig opp til. De doser på, rett og slett.
Sitter 4-5 timer i bil hver dag for å komme på jobb, det fikk jeg
veldig respekt for og ville ta til meg. Ikke slappe av for mye
egentlig, hvis man vil komme et steg videre, i livet eller karrieren.
Også må man ha det gøy mens man gjør noe og det er
de jævlig flinke på!

– Det var ikke fritt for at dere blandet dere med stjernene der
borte. Hva var “The Slash Incident”?
– Det var artig. Jobbet med Eddie Kramer som var produsent for oss.
Som også hadde gjort mye Hendrix, Zeppelin,
alle de der, og KISS ikke minst. Han skulle egentlig gjøre et
AC/DC-album, “Highway to Hell”, men de røk uklar.
Han og Bon Scott gikk ikke i hop, så han fikk fyken.
Men han skulle gjøre en barneplate med store gitarister.
Santana, Clapton og Slash. Slash skulle gjøre en låt, men hadde ikke backing-band,
så da ringte Eddie til oss.
– “So, what are you doing this Wednesday? I have an idea.”
Han kødda alltid med oss, vi kunne ikke si “idea” vi sa alltid
“ID”. – “Oh, you have an ID. How old are you?” Gammel,
britisk humor.
– Da spurte han om vi kunne tenke oss å spille en låt med
Slash i studio, live. Et sånn moment i telefonen. Sa selvfølgelig ja,
så jeg måtte øve med et band, en fra Matchbox 20 der.
Og et par til og vi lærte oss låter og arrangerte dem og så kom
Slash, i joggebukse og caps og var bare helt superkul. “

Ja, hva trenger du? “Nei, en Les Paul og en Marshall.” Og det fikk
han. Slash kunne ikke låtene, så jeg måtte lære han akkordene
først. Det er kanskje den mest absurde opplevelsen jeg har hatt
i mitt liv!
– Sett i lys av at “Appetite for destruction” endra mitt liv,
kjøpte den på kassett og brente batteriet på bilen til pappa under
Kåfjorddagene 87 fordi jeg måtte høre den så mange ganger.
Pappa har tilgitt meg for den. Men da gjorde vi låtene live
og det var så, ja, jeg var faktisk så pisse redd at på et tidspunkt
tok Eddie meg ut på gangen. “You have to rememeber, lad.
Don´t think, just play.” Da gikk det mye bedre. Veldig absurd.
Det ble en kul låt som ligger på amerikansk Itunes og Youtube.
“Sing a song with six strings” heter plata.

– Da du vendte nesen hjem igjen fikk du og dine brødre (og
en halvbror) etterhvert stor suksess med Violet Road.
I begynnelsen handlet låtene mye om død og fordervelse.
Hva skjedde?

– Kjetil (Holmstad-Solberg “Halvbror”), Hallvard og Håkon hadde begynt å koke i hop de forferdelig triste låtene som var popmusikk, men veldig rolig.
Begynte å spille, og gjorde grepet at vi satte oss i en bil og kjørte rundt i Finnmark.
Vi kan ikke spille så rolig musikk, de er jo på fest.
Kom ut av nødvendighet. Folk må jo få lov til å danse og smile og synge og sånt.
Låtene kom mye ut av det. En god konsert er alltid slik at hvis
du klarer å dra dem ned i driten, for så å løfte dem opp igjen er
alltid det beste. Begynne litt hardt ut for å få folk til å kjenne
på ondskapen for så å løfte dem opp til Himmelen.

img_8666-2_medium_

– Dere er rause og byr veldig på dere selv på scenen. Lar
dere folk komme så tett på privatlivet også?
– Vi har snakket om det og tatt noen standpunkt på hva
vi ikke gjør. Tror nok ikke du vil se oss i Se og Hør. Det har
ingenting med musikk å gjøre. Hvis man skal gjøre ting for
fansen må det ha noe med musikken å gjøre. Trenger ikke å
være så mye på person. Vi er veldig rause med hva vi deler,
men det må folk forstå, vi deler ikke alt.
Har nok tenkt det et par ganger, kan ikke komme på noe spesielt.
Mye trøkk i Døgnvill-tiden. Folk ringte til alle døgnets tider.
Dette var litt i overkant.
Flere tusen mennesker som skulle ha tak i noen.

– Folk som oppnår en viss berømmelse opplever ofte at folk
rundt dem forandrer seg og sin oppførsel overfor dem selv
om de selv føler at de er den samme. Har du merket noe
slikt?
– Jeg har egentlig ikke merket noe. De nærmeste vennene
og familie endrer seg ikke. Har ikke merket noen forskjell,
utover, at kanskje det første man prater om er bandet. Det er
bandet det handler om. Synes bare det er kult.

– Du er kristen?
– Absolutt. Mamma er prestedatter og var organist i mange år.
Barnetroen var så uskyldig på en måte.
Den er absolutt med meg og jeg tror på det,
men da jeg ble voksen, og dette må nok mange tenke over:
Bibelen var nok ikke ment til å bli tatt
bokstavelig. Dette er en bok med ideer.
Ikke alle, men mange er veldig gode. Gjør mot andre som du vil at de skal gjøre mot
deg, er jo en fantastisk leveregel. Den bruker jeg ofte.
Jeg underholder folk fordi jeg vil bli underholdt tilbake.
Fantastisk måte å leve etter, men det at folk tar Bibelen bokstavelig og tar
sverd i hånd og bruker den, synes jeg er helt forkastelig og det
har ingenting med kristendom å gjøre.
Roten til jævlig mye shit, uansett religion.
Det er ingen av religionene som har vært spesielt mye bedre enn
de andre i historisk sammenheng, men
hvis flere hadde sett det som retningslinje
og ikke bokstavelig, tror jeg ting hadde vært lettere.

– Vi må prate litt mer om Døgnvill. Du var jo ansiktet til
festivalen. Hvordan var det å være Hogne da Døgnvill gikk
på trynet?
– Helt forferdelig. Jævlig, rett og slett. Ingen artige måneder.
Så på en måte som noe som hadde blitt veldig sterkt, men
fremdeles var et korthus som raste sammen.
Utrolig kjedelig så mange tusen timer arbeid forsvinne
i ingenting og at det ble såpass maltraktert i avisene
var ikke spesielt gøy, men forståelig at folk vil skrive om andre sine failures.
Selger aviser. Ikke noe jeg bærer nag til,
men det var kjedelig å snakke til folk som, hva faen,
hvorfor har dere ikke betalt regningene deres?
Mange tapte mye, og de som tapte mest var jo vi som jobbet med det.
Mange store og små bedrifter i Tromsø gikk på en smell
og det er kjedelig å vært med å ha ansvaret for det, for man treffer dem jo igjen.
Det var veldig kjipt.

– Tror du du har fått tilgivelse av involverte parter for det
som skjedde?
– Jo, jeg tror nok mange i har tilgitt retrospekt, vi tjente
jo mye de fem–seks årene. Mange bedrifter millioner på festivalen,
så de siste hundre tusen de tapte var kanskje ikke så
viktig. Mens noen fortsatt tenker “fuck you”
,men det er sånn det er. Jeg tror de fleste har gått videre.
Håper det.

img_8673_medium_

– En ting som har slått meg er den skrikende mangelen på
spellemannspris eller nominasjoner til Violet Road. Er det
for langt fra Oslo til Kåfjord til at dere kan få prisen?
– Det er kortere reisetid fra Tromsø til Oslo, enn fra Gardermoen til Oslo Sentrum.
Tror ikke det ligger der. Vi er i en kategori som heter Popmusikk og
der er det jævlig mange om beinet og jeg tror popmusikken har dreid seg
litt mer østover enn det vi driver med. Ikke så viktig for vår del.
Verken Åge eller Dum Dum fikk Spellemann før det var for sent
, men de holder fortsatt på. Så jeg tror ikke den er så viktig som den
en gang var … Bor ikke i Oslo. Ikke fremme i panna på beslutningstakere.
Vi kjenner ingen av de som sitter i juryen for popmusikk.
Vi VIL gjerne kjenne dem og drikke øl med dem,
men vi er jo litt opptatt med å turnere hele tiden.
Vi er rett og slett ute av loopen. Kanskje de oppdager oss når dance, pan-fløytemusikk
og dilla på russelåter har gått over.

– Er Hogne Rundberg en tilfreds og fornøyd fyr?
– Ikke spesielt fornøyd, nei. Litt sånn lodd i livet det der.
Selvfølgelig fornøyd med alt man har fått til, men det er alltid
noe lengre å nå. Jeg liker at jeg har lært det jeg har lært og
forholdsvis god kontroll på bassen til tider, men jeg tror alltid at jeg kan bli bedre.
Både på det og mellom-menneskelige forhold.

– Hvor er du om 10 år?
– Om ti år? Jeg blir nok aldri å flytte helt fra Tromsø, men
det er lurt å flytte ut en stund har jeg erfart.
Da blir man så sykt mer glad i det man har her.
Jeg blir nok i Tromsø, håper og tror det kan bli mange store turneer
, ikke bare i Norge, men også utover etter hvert.
Min store drøm er å ha en båt jeg kan overnatte i.

Noen mennesker behandler livet som et rom fylt av ting og
tang som kan slås på, fås til å spinne fort eller lyse opp uten de
helt vet hva hver enkelt dings gjør.
Vi observerer at de løper omkring der inne og slår på ting
etter ting du er sikker på vil eksplodere uten at dette skjer spesielt ofte.
Om det en sjelden gang skjer ramler de på ræva, rister det av seg og fortsetter
… Og gjerne med et svært glis midt i fjeset uten at det virker
overfladisk. Hogne Rundberg er en slik sjelden fugl.

Avslutningsvis vil jeg si at jeg ikke kjøper Hognes forklaring
om kulturer som møtes i Kåfjord. Jeg er banna bein bombe-sikker på at
det både er ting i drikkevannet i Kåfjord, og en
god dose samisk/norsk/kvensk/russisk/finsk/whathaveyou
positiv magi på gang der inne i den lange fjorden.

 

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+

Les også...