- Virkelig - http://virkelig.no/dev -

Mr. Mystiske Mats

”Jeg strekker meg ikke etter så høye mål. Livet handler litt om små ting. Hvis vi ikke har klart å ta vare på øyeblikkene underveis, vil ikke konserten i Madison Square Garden gi noen tilfredstillelse”.

Cazadores vet vi en hel del om. Bandet som står på trappene av en internasjonal karriere. Vi vet også en hel del om kameratgjengen bak bandnavnet. Et knippe kamerater – mot alle odds. Svært forskjellige, og fra forskjellige kår. Den nyeste: Bassist, taxisjåfør og hardcore overlever fra Turdus Musicus. To gitarister, den ene et stort smil fra øvre middelklasse i Tromsø – journalistsønn og McCartneyelev. Den andre sønn av Karlsøyas mest kjente musiker og bohem. Og verdens hyggeligste trommeslager og fiskersønn fra Brensholmen ved idylliske Sommarøy.  Den siste – frontfiguren – vet vi mindre om. Mannen med et noe mer mystisk image, den vakre, som med sin beskjedne scenesjarm får studentpikene på Driv til å hyle av fryd når han kommer inn på scenen. Han har vært sparsommelig med å uttale seg om sitt liv og sine tanker i media. Intervjuene har vært overfladiske og til dels kjedelige. Helt til nå. Hvem er han egentlig, denne karismatiske guttungen med sitt internasjonale kroppsspråk, sine arrogante scenebevegelser og sin misunnelsesverdige selv-sikkerhet? Hvor kommer han fra?

Den private stilen
Å forhøre seg angående Mats Devik er ikke enkelt. Hans venner er innforstått med hans noe private stil. – Han gir av seg selv på scenen, sier de. – Han bærer ingen behov for å dele noe privat i media. Lettere enn vi tror får vi gitarist i Cazadores, Lasse Pettersen, til å åpne en forsiktig dør inn i deres private univers. – Jeg ser på ham som en bror. Min største inspirasjon og min beste venn. Han er en meget dedikert gudfar til min sønn. Han setter pris på familie og har veldig gode verdier. Vi deler en intens lidenskap for musikk og har samme humor. Mats er ufattelig begavet både som vokalist og melodiskaper, har et unikt øre for gode hooks og melodilinjer. Sånn rent objektivt er det ingen vokalister eller frontfigurer i Norge som er i nærheten av hans tilstedeværelse, framførelse, lidenskap eller musikkforståelse. Han er ekte. Og han gir musikken vår nerve og pondus. De beste øyeblikkene mine med Cazadores er verken fra konsertscenen, å høre musikken på radio, eller andre milepæler vi har oppnådd som band. De beste øyeblikkene er når vi skaper musikk sammen i øvingslokalet, eller når vi skriver tekster hjemme hos Mats eller hos meg. Det er de stundene jeg setter mest pris på, forteller gitarist Lasse.

Havøysund
Vi begynner med begynnelsen. Han heter Mats. Mats kom til verden i Hammefest en hustrig skuddårsdag i 1980. Hammerfest fordi den nærmeste fødestua lå der. Han er egentlig fra Havøysund, og er tildels oppvokst der. Havøysund er ett hurtigrute-stoppested nord for nevnte Hammerfest. Et tettsted med omtrent 1000 innbyggere der de aller fleste lever av fiske. De som er Drillo-skarp i geografi vil også vite at Havøysund er hovedstaden i Måsøy kommune i Finnmark. Havøya er etter Mats sigende et ”vindholl”, som var uten fastlandsforbindelse til brua kom i 1988. Året etter brua flytta Mats til Tromsø. Vi kommer tilbake til det.

Familien
Faren til Mats var fisker, som hans farfar og oldefar var. Sterke mennesker, oppvokst under enkle kår. Mora kom sørfra som lærer, og var noe mer kunstnerisk og musikalsk anlagt. Mats kom sist til verden av tre søsken. Lillegutten. Mammaen skulle fullføre studier ved universitetet i Tromsø, og ni år gamle Mats blir med på lasset til byen han senere skal definere som sin hjemby. Turen til Tromsø er nok starten på slutten mellom Mats sine foreldre, og etter en tid finner Mats sin mor seg en ny mann. Den nye mannen flytter inn sammen med mamma og Mats, og etter en tid kommer også søstra til Mats til Tromsø. – Det ble tøffe fire–fem år for en ung gutt, forteller Mats usentimentalt. Omstendigheter som inntreffer i den lille familien gjør at barnevernet overtar omsorgen for Mats og søstra. De flyttes til ungdomsbasen. – Jeg var nok en rebell, og sikkert sett på som en ramp, et vanskelig barn. Jeg har alltid vært en snill fyr, men gjorde mye faenskap, og var nok på feil spor. Sammen med folk som også var på feil spor, forteller Mats.

I fosterhjem

På ungdomsbasen jobber en spesielt omsorgsfull kvinne, som ser Mats. Kvinnen og hennes mann blir etter hvert fosterforeldre for Mats. – Jeg hadde en helt spesiell kontakt med henne, og jeg følte at det var godt at noen ville ta vare på meg. Det å bli invitert av noen var stort for meg på denne tiden. Jeg bodde ikke sammen med mamma og var nok rotløs. Tror nok at årene i denne familien er viktig for meg, at jeg hanka meg inn og ikke fortsatte inn i det negative. For første gang på lenge fikk jeg følelsen av at jeg hadde noe å tape, sier Mats, som tror at fosterfamilien blir forskjellen som gjør at han ikke havner på skråplanet. Selvstendig og 17 år gammel flytter Mats på egen hybel i Tromsø.

Nirvana
Parallelt med dette er musikken viktig for Mats. Det begynner allerede på barneskolen. – Det ble ingen musikkskoler eller musikklinje eller sånt på meg. Jeg måtte oppdage selv at jeg hadde en sangstemme, ler Mats. Allerede i 4. klasse på Prestvannet barneskole holdt Mats konserter. Vi ser dem for oss, Mats og Paulo. Paulo Velasquez, seinere trommeslager i farsotten Turdus Musicus og F.A.C.E. Han og Mats, annen ramp og kassegitarer. Konsert. Inngang 5 kroner. Inntekt til Namibia. Konserten snakkes det ennå om, og gutta gleder seg til en reunion i fremtiden. På ungdomskolen, på Sommerlyst, kommer musikken for alvor inn i Mats sitt liv. Rockfabrikk og instrumenter. Provokasjon. Vordende pønkere. Ikke alltid til forlystelse for lærerne. ”Rape me” med Nirvana dundret ut av det som skulle være oppbyggelige høytalere. Gutta går i syvende og læreren er bekymret. Gutta får beskjed om at ”Rape me” ikke skal spilles. Straffen ville være at da ville de bli kasta ut. Da vet alle hva som skjer.  Flere band på ungdomskolen. Målet var ofte juleballet på skolen. – Jeg har nok helt sikkert vært en showmann bestandig. Det store har vært å få spille konsert. Det har vært sånn siden jeg var liten, til tross for en viss respekt for dette vi kan kalle sceneskrekk – eller de nervene som følger med. Det man utsetter seg for, sier Mats.

Ariel kommer
Bastard var ennå ikke funnet opp. Middagskjelleren var ikke blitt til Kaos, og bandet ”Vem” går på scenen. Mats er 16. Bandet er eksperimentelt som fy, og de fleste av dem – ikke Mats – går på musikklinja på kongsbakken. Saksofon, bongotrommer. Bandet oppkledd i kinesiske klær. Full av struttende selvtillit møter Mats kameraten som han senere skulle samarbeide tett med, Ariel Joshua Sivertsen. I nattens mulm og mørke møtes Ariel og Mats på et øvingslokale i ”Det lille kulturhus” – rønna som Kurt Oddekalv nå har brukt et par millioner på å sette i stand. Mats setter på livetapen fra konserten med ”Vem”. – Det hørtes helt jævlig ut. Jeg sang så stygt som bare det. Flaut øyeblikk. Han jeg skulle starte band med fikk høre at jeg hadde den verste stemmen i nord. Men Ariel ble. Vi skrev vår første låt allerede den kvelden. Et samarbeid meant to be. Det er slik. Ariel er gitaren og sounden til mine melodier, og jeg er melodiene til hans gitar og sound, forteller Mats.Vi nærmer oss slutten av nittitallet og Ariel og Mats er snart myndige og starter bandet ”Propeller People”. – Vi levde litt som rock-klisjéen. Hardt, forteller Mats.

Just Did Doris
Lasse Pettersen kommer inn i bildet til Mats og Ariel. Pettersen og Mats gikk på ungdomskolen sammen. – Vi delte lidenskapen for ”Pearl Jam”, de største på nittitallet, sier Mats. En merkelig idé som de fortsatt deler. Lasse, Ariel og Mats kobler inn diverse bassister, og den noe yngre trommeslageren fra Brensholmen, Ottar Tøllefsen, som var begynt på gymnaset i storbyen. Det smått legendariske ”Just Did Doris” ser dagens lys. Vi skriver tidlig 2000. De holder på i fem år før Mats setter kursen mot England for å satse for fullt på musikken.

England
– England for meg var det store. Dette var mitt eventyr, der jeg skulle starte band og lage meg en karriere. Samtidig var jeg så heldig at kjæresten min ville studere der borte, så vi flytta i lag over. Det er fortsatt en drøm for meg å lykkes der borte. Det ble fem år i England, Liverpool, og to år med bandet ”The Red Deltas”. Vi bygde opp endel interesse i musikkbransjen. Vi var godt i gang, gjorde blant annet et stort radio-show. Det første usignerte bandet som spilte der. Vi hadde endel dealer med management og labels, og mye så ut som det skulle gå i boks. Det ble ikke helt slik jeg hadde tenkt, stemningen i bandet sank og vi var preget av indre konflikter. Endel private faktorer gjorde at jeg etterhvert ville hjem. Jeg begynte å miste kontakten med folkene mine hjemme, og jeg følte meg mer og mer som en gjest i min egen by og blant mine egne folk, sier Mats.

Han er en periode samtidig med kamerat Lasse Pettersen i England, som i denne perioden går på LIPA. Lasse drar hjem etter endt skolegang, og Mats følger etter noen år seinere. Det som skulle bli Cazadores begynner sakte å ta form. England er på en måte en klassereise for to nordnorske gutter. Lasse forteller. – Mats jobbet på en bar med mange born-and-raised Liverpudilans. Mange av disse kom fra familier som var preget av fattigdom og arbeidsløshet, selv om de på overflaten var akkurat sånn som oss, med de samme interessene og populærkulturelle referansene. Men de bar på en sosial byrde som var vanskelig for meg å forstå, eller sammenligne eget liv med. Jeg husker en gang at Mats sa: «Vi to, Lasse. Vi kan alltids flytte hjem.» Det ga meg et voldsomt perspektiv på hvor priviligert og heldig man er, forteller Lasse Pettersen.

Cazadores
– Vårt mål er å kunne ha en karriere innen musikk. En karriere som lar seg kombinere med livssituasjonen til medlemmene. Familie og andre ting som ikke er helt i overenstemmelse med å være musiker skal prioriteres. Ikke spesielt mye sex & drugs & rock´n roll akkurat, sier Mats. Flere i bandet har fått barn, og flere er i forhold. – Vi ønsker å være en familievennlig bedrift. Det handler også om å ivareta felleskapet innad i bandet. Men for all del, rock er fortsatt hardt arbeid. Lidenskapen og viljen må være intakt for å kunne leve av dette, forteller Mats. For en journalist ville dette vært hvilket som helst babbel fra en artist, helt til det skulle vise seg å være sant. Plutselig, like før bandets viktigste turné, tar gitarist Lasse ut pappapermisjon, og sender ”Jadudah”-gitarist Joakim Finstad Jenssen ut med gutta i sitt sted. Beviset på at bandet er langsiktig fundamentert og tenkt som en bedrift. Beviset på at dagens rockere går i møter og legger en forretningsplan før de går i øvingslokalet. Eller rett og slett bygge gode og lykkelige mennesker, som historia fra Telegraf bukta for ti år siden.

Mats og kameratene drikker øl. Fin sommerdag. En gjeng fjortiser spiller fotball like ved. En av fotballspillerne sparker en ufrivillig suser i retning av der gutta sitter. Ballen treffer forfriskningene og ølet spruter over folket. De andres umiddelbare reaksjon var aggresjon og sinne. Mats tar ansvar. Spretter opp, henter ballen og kaster den forsiktig tilbake til de forskremte fjortisene. ”Spell ball og kos dokker gutta”. Lasse husker dette som et stort øyeblikk. En lærdom i å forholde seg til mennesker. – Det lå en respekt og et perspektiv i måten Mats valgte å agere på som jeg har tatt med meg videre, forteller Lasse.

Regler
– Vi har faktisk noen regler om at alle skal ta vare på sitt eget ve og vel, og at dette skal harmonere med felleskapet. Når disse brytes har vi alle ansvar for å justere oss eller ta vare på de andre. Særlig når vi er på turné, som er både en krevende fysisk og mental øvelse. Lasse blir en administrativ leder i ”bedriften” i og med at han jobber med booking og managementbiten, som er svært viktig i vår verden. Det vil være naturlig at han da vil få en noe sterkere stemme når avgjørelser skal tas. Ut over det er det en slags flat struktur, sier Mats.

Tyskland

De ønsker å gjøre det så bra som mulig i Norge først og fremst. – Vi trenger å bygge opp litt økonomi før vi drar til neste marked, så vi kan gjøre det skikkelig. Tyskland står øverst på lista vår, og det er ikke så lenge til vi begynner med showcaser der borte. Så er det masse festivaljobber i sommer, muligens 15 stykker. Det ser vi frem til. Slik vi gjør det nå tar vi ut noe lønn fra Cazadores, samtidig som vi har noe arbeid andre steder, forteller Mats. Han er pizzakokk på Yonas i perioder.

Alt man trenger
– Du har rett i at vi er svært forskjellige. Men det handler om å se dette som en ressurs og ta ut styrkene i hver enkelt til beste for felleskapet. Vi har på en måte alt innad i bandet. Alt vi trenger. Studiotekniker til og med. Vi kan stå støtt uten å be om så mye hjelp. Jeg er pizzakokk, ler Mats.

Nå er bandet et kollektivt univers, der låtene jammes frem på øving. Vi kommer med fragmenter, alle sammen, det blir til nye låter. Det ble til plata som ble sluppet for ikke lenge siden. – Jeg vil ikke kalle det å gå på øving som å gå på jobb, det er noe vi alltid har gjort. Det er ikke lenger den festen det var før. Vi har ikke lenger en sixpack med øl stående på lokalet. Vi river ikke lengre av oss klærne når vi øver – på en måte, avslutter frontfigur i Cazadores Mats Devik.