Skriv ut Skriv ut

Nåde

Jeg stod der; midt i det store kirkerommet; i den store byen. Sjelden har jeg følt meg så liten og så elendig.

Gudshuset var så mektig, og jeg følte meg ærlig talt ikke særlig verdig. Jeg tittet rundt meg og betraktet de andre som var tilstede. Jeg var sikker på at de kunne se på meg at jeg ikke hørte hjemme der, at jeg ikke var en av dem. Jeg kviet meg, men smøg meg kjapt ned på bakerste benk. Til å begynne med stirret jeg bare ned i gulvet mens mine indre demoner stod bak skuldra mi og lo. Heldigvis spilte orgelet opp og overdøvet mitt eget private hylekor.

Etter hvert løsnet det litt, og jeg ble mer varm i trøya. Jeg begynte å tenke tilbake på barndommen min, på søndagene som ofte hadde bestått av to timer i kirka på formiddagen og to timer i bedehuset på ettermiddagen. Jeg gjorde et raskt overslag, slengte inn noen høytider og stevner i regnestykket, og fant ut at jeg tross alt hadde tilbragt omlag 3000 timer – eller sammenlagt 125 dager – i tilsvarende omgivelser før jeg forlot grunnskolen. Jeg var altså ikke helt førstereis-kirkegjenger, og det var da i det minste noe. Nå tror jeg ikke Vår Herre sitter oppe i himmelen med kalkulator, men der og da var den lille søndags CV’en min et lite halmstrå.

Så var vi kommet frem til nattverdsliturgien og profeten Jesaja: ”Hellig, hellig, hellig er Herren Sebaot, all jorden er full av hans herlighet. Hosianna i det høyeste. Velsignet være ham som kommer i Herrens navn. Hosianna i det høyeste.” Lovprisningen fylte meg med vemod. Det var som om jeg ble tatt langt tilbake, til da jeg brukte å sitte i kirka på fanget til bestemor. Jeg kjente på den samme roen, tryggheten og freden fra den gang da. Det var en stor kontrast til det livet jeg levde nå, en tilværelse som hadde blitt litt av en karusell. Alt jeg visste var at jeg ville av, jeg visste bare ikke helt hvordan.

Jeg hadde begynt å gå til samtaler hos presten som holdt kveldsmessen. Jeg følte at jeg trengte noe som var større enn meg selv, og akkurat dét hadde ledet meg til han som har skrevet boka med samme tittel. Vi snakket om hvor man har vært, hvor man står nå, og hvor man skal videre. Vi snakket en del om tvil og tro også. Selv har jeg al- dri tvilt på Gud, jeg har bare tvilt på meg selv. Jeg førte et regnskap som gjorde at jeg trass mine 36 år og noen tusen kirketimer, aldri hadde følt meg verdig nok til å ta imot nattverden. Jeg følte at akkurat dét var noe stort, noe som man måtte gjøre seg fortjent til. Mitt eget brokete liv rakk liksom ikke helt opp i himmelen.

Resten av menigheten var begynte å stille seg opp i kø for vin og brød. Jeg satt fortsatt på bakerste benk, igjen litt forpint og i tvil. Jeg sendt en tanke til Jesus, til tiggere, til spedalske, til Maria Magdalena. Kunne det kanskje være en plass i herberget for meg også? ”Helvete heller!” tenkte jeg, hvisket en kort unnskyldning til han der oppe og gikk frem til alteret. Nå fikk det briste eller bære. Vin hadde jeg da vitterlig drukket med begge hendene før, og litt brød måtte jeg da klare å få ned.

Det gikk fint. Tilbake på siste rad måtte jeg undres over hvorfor jeg ikke hadde klart å gjøre dette før. Jeg følte meg fylt av noe så inderlig godt, jeg var nesten litt høy der jeg stod. Høy på livet. Jeg hadde lyst til å danse nedover kirkegangen, men besinnet meg. De hadde kommet til å trodd jeg var klin gærn, og jeg var ikke klar for noen tvangsinnleggelse. Jeg var bare lykkelig. For første gang på lenge.

Ved neste samtale med min prestevenn snakket vi om det som hadde skjedd. Han sa: Du tok imot nåde. Nåde handler om Guds tilgivende kjærlighet. Gud elsket oss så høyt at han gav sin egen sønn for oss. Jesus påtok seg all vår skyld, og gikk i døden slik at vi kunne få livet i gave. Vi kan alle rote det til, men vi fortjener likevel en sjanse. Vi trenger ikke være perfekte, vi får lov til å være utilstrekkelige. Nåde betyr simpelthen gratis. Nattverdsmåltidet er på huset, Vår Herre har allerede tatt regninga. Og om du ikke står i et personlig forhold til Gud, så gi nåde til deg selv. Fri deg fra din skyld, slutt å fordømme deg selv, slutt å sone. Gjør det heller godt igjen, forson deg og lev!

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+

Les også...