Skriv ut Skriv ut

Når dyr vanskjøttes

Hva gjør vi når vi oppdager at noen vanskjøtter et dyr? Og når vi har sagt fra om dette, hva gjør Mattilsynet da?

Alle kan si fra til Mattilsynet når de mener at et dyr plages eller ikke har det bra. Mattilsynet er pliktig til å følge opp slike henvendelser. Her finnes flere muligheter. På Mattilsynets hjemmesider finnes en bekymringsknapp der man kan legge inn meldinger – om så anonymt. Mattilsynets kontorer kan også ringes direkte. Når du da har meldt fra, har du gjort din plikt, men du har ingen rett til å få tilbakemelding fra Mattilsynet om hvordan meldingen din er fulgt opp.

Når si i fra?
Mattilsynet oppfordrer folk til å si i fra. Hjelp fra publikum kan forhindre dyretragedier, eller føre til at færre dyr lider. I situasjoner der du ser eller hører om dyr som ikke får nødvendig stell eller tilsyn, dyr som ikke får vann eller mat, dyr som utsettes for vold, dyr som er åpenbart avmagret eller som er skadd eller syke.

Mattilsynet
– Det første vi gjør ved bekymringsmeldinger er å forsøke å identifisere eieren. Vi undersøker også våre systemer om det kan finnes noen historikk på dette dyreholdet fra før. Så vurderer vi tiltak, sier veterinær ved Mattilsynet Karin Bloch Hansen. Noen ganger oppsøker vi eier uanmeldt, andre ganger ringer vi de først. Ofte er det følelser i sving. – Vi må også vurdere om det er trygt for Mattilsynets personale å oppsøke dyreholdet, om ikke får vi bistand fra politiet, forteller Bloch Hansen. – Er det forhold ved dyreholdet som gjør at vi må foreta oss noe forvaltningsmessig, stiller dette krav til dokumentasjon fra vår side. Vi kan gjøre eier oppmerksom på at dette dyreholdet ikke er i tråd med regelverket – en muntlig reaksjon – der vi opplyser om regelverk, og kan gi eier informasjon om hva han eller hun kan gjøre for å utbedre dyreholdet. Det er den mildeste formen for represalier, sier Bloch Hansen.

Når alvoret setter inn

”Naboens hund står ute og bjeffer i et altfor kort bånd hele vinteren, eieren er bare ute og slår den for å få den til å bli stille. Det har pågått lenge. Det er åpenbart at hunden lider. Hvem har ansvaret?”

Mattilsynet kan pålegge dyreeier å utbedre forhold ved dyreholdet innen en fastsatt frist. Fristens lengde vil avhenge av hvor alvorlig forholdet er. Dyreeier har også en del rettigheter i forbindelse med dette. Først får vedkommende et varsel, og gis anledning til å uttale seg i saken og rette forholdet. Korrigerer eier selv forholdet fattes det ikke noe vedtak.
Så kan det være saker det Mattilsynet fatter vedtak. Der eier får noe tid til å korrigere, og en frist å forholde seg til. Det kan for eksempel være at hunden trenger en lengre lenke og et ly for vær og vind. Kommer vi over forhold som vi kan kalle graverende, der dyr mishandles eller at det er åpenbart at eier ikke er i stand til å skjøtte dyret, kan vi ta dyret på stedet. Det har vi også myndighet til. Da vil dyret bli satt i krisehjem eller på kennel. Dyret vil ikke leveres tilbake til eier før forholdene ved dyreholdet eventuelt er rettet.

Hva gjør man i tilfeller der personer med funksjonsvikt, russykdom eller andre som ikke forstår dyrets beste eller ikke vil innrette seg etter myndigheters vedtak – gang på gang?
– Vi møter enhver eier med åpne øyne, og skal vurdere dyrets ve og vel der og da. Alle personer som holder dyr plikter seg til å følge loven om dyrevelferd. At folk har rus- eller psykiatriske utfordringer innebærer ikke nødvendigvis at de ikke kan ivareta et dyr. Det eneste som lovmessig begrenser dyreholdet er alder. Du må være 16 år for å eie et dyr, sier veterinær Bloch Hansen.

Vi vet om saker der både politi og Mattilsynet har vært eller er inne i bildet, uten at man kan se praktiske endringer rundt dyreholdet. Eller at det går svært lang tid før noe skjer. Hvor komplisert er det å gripe inn?
– Det er klart at vi som myndighet står overfor noen vanskelige saker. Det er slik at personer som eier dyr har rettigheter i forhold til myndigheter. Skal vi for eksempel gjøre et så dyptgripende tiltak som å hente et dyr, eller fatte et vedtak om det vi kaller aktivitetsnekt – det vil si en innskrenkning av personens rettigheter til å ha dyr over tid – så må vi kunne dokumentere at det er grunn til å gjøre et så omfattende vedtak. Dyrevernssaker spenner bredt i alvorlighetsgrad. Noen saker er åpenbare dyretragedier, mens andre saker krever at vi opparbeider oss kunnskap om dyreholdet over tid. Personen med dyret må få tid til å korrigere, og få i stand bedringer i dyreholdet som vi mener er tilstrekkelige. Her er det åpenbart en tidsfaktor. Unnlater personen å etterkomme vesentlige pålegg fra oss gang på gang, griper vi inn.

Hvor mye dokumentasjon må til?
Det handler om totaliteten i dokumentasjonen, altså dokumentasjonens samlede kvalitet. Bildemateriale og videoer fra publikum er god dokumentasjon i noen saker. Vi konfronterer eiere med denne typen informasjon. Men det er ikke slik at Mattilsynet er en utrykningsetat på linje med politi og brannvesen. En ting er dokumentasjonen som kommer til oss via publikum, men vi som myndighet må også kunne bekrefte denne dokumentasjonen egenhendig. Det er ikke nok å basere seg på publikumsopplysninger, som ofte er av variabel kvalitet og troverdighet, forteller veterinær Karin Bloch Hansen.
Når Mattilsynes tar ut et dyr, gjør de det i første omgang midlertidlig for å sikre at dette dyret får nødvendig tilsyn og stell. – Perioden der vi har dyret i forvaring, skal være så kort som mulig etter regelverket. Det betyr at dyret om mulig, skal tilbake til eieren så fremt det er dyrevelferdsmessig akseptabelt å levere det tilbake. Det vil si at eiere innen en rimelig frist må etterfølge de pålegg vi har gitt. Er ikke dette gjort, finnes to alternativer.
Da må eier samtykke i at dyret omplasseres, om ikke vil dyret bli avlivet.

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+

Les også...